Anmeldelse: Assassin's Creed: Revelations

Snikmorderserien «Assassin’s Creed» har vært med oss hele denne konsollgenerasjonen og levert noen av de beste spillopplevelsene, i hvert fall hvis du spør meg. Både det originale «Asssassin’s Creed» og «Assassin’s Creed 2» er med på min personlige topp ti-liste.

Ingen vanlig Tyrkia-tur

«Assassin’s Creed: Revelations», det tredje spillet i serien på like mange år, fortsetter der hvor «Brotherhood» slapp. Du tar igjen kontroll over den atletiske og akrobatiske leiemorderen Ezio, som er på jakt etter fem nøkler som sammen åpner en dør inn til et meget kraftig våpen. Tempelridderne, ondskapen selv og leiemordernes evige fiende, leter også etter nøklene og må for alt i verden stoppes.

Spillet er satt til en detaljert og komprimert utgave av renessansens Istanbul. Historien er like spennende og full av interessante figurer som alltid, blant annet skal du hjelpe Suleiman I Den Store og jobbe sammen med Marco Polos etterfølgere. Du klarer sjelden å gjette hva du har i vente og vil stort sett bli gledelig overrasket, de aller fleste oppdragene er varierte, kreative og vellaget. Blant annet står nervepirrende sniking, ville actionsekvenser, heftige sverdkamper og tilfredsstillende miljønavigering på agendaen.

Sluttsekvensen fortjener for øvrig ekstra skryt. I disse tider, hvor vi stort sett blir avspist med en kort «Vi bare ladet opp til neste spill»-sekvens, er det deilig med et spill som avsluttes på en skikkelig måte. Riktignok legger «Revelations» opp til den kommende treeren, men den mektige sekvensen setter et glimrende og verdig punktum for fortellingen om Ezio.

Tre figurer

I tillegg til Ezio, byr spillet også på partier hvor du styrer helten fra det første spillet, Altair, og Desmond. Førstnevntes oppdrag er skodd over den tradisjonelle «Assassin’s Creed»-lesten og lapper hull og avslutter historien om helten fra originalen. Forutsatt at du har spilt gjennom det første spillet i serien, er disse oppdragene interessante og jeg fikk svar på det jeg måtte ha lurt på.

Desmond-oppdragene, hvor du får vite mer om bakgrunnen til det gjenlevende familiemedlemmet til Altair og Ezio, er derimot ikke like vellykkede. I tillegg til at Ubisoft ikke har klart å gjøre fortellingen hans særlig interessant, er ikke disse førstepersonssekvensene nevneverdig godt designet. Jeg satt med følelsen av å spille en treg versjon av «Mirror’s Edge», full av daffe oppgaver.

Lite sightseeing

Dessverre er det en del rusk i «Revelations» sitt maskineri. Spillet fortsetter den negative trenden fra «Brotherhood» og bærer tydelig preg av at det bare er ett år siden forrige spill. Spillområdet er betraktelig mindre enn tidligere og er ferdig utforsket på et par timer, en del små tekniske feil henger igjen og forsøkene på nyvinninger er tafatte.

Med unntak av «hookblade», som blant annet lar deg hekte deg fast til liner og komme deg kjappere rundt, er ingen av nyhetene verdt å klaske rumpa i taket for. De to største er muligheten til å lage bomber og at du mer aktivt må forsvare leiemorderbasene dine.

Overflødige bomber

For å forsvare basene må du kjempe mot fiendene i et ministrategispill, designet etter prinsippene fra den populære tower defense-subsjangeren. Dessverre er fiendene såpass teite at kampene blir trivielle og ensformige. Jeg endte opp med heller å gjøre det jeg kunne for å unngå at noen av basene ble angrepet, så jeg slapp disse kampene.

Bombene kan brukes til enten å skade eller lure fiendene, og gjør så du ikke lenger er avhengig av å betale ulike medhjelpere for å hjelpe deg. Tanken er god, men dessverre er eksplosivene overflødige. Det er svært få ganger i løpet av spillet hvor du må bruke dem, som oftest går det like greit bare å slåss seg gjennom eller bevege deg rundt motstanderne.

Teknisk fabelaktig

Et annet minus er at strukturen i «Assassin’s Creed: Revelations» ikke er konsistent. Spillet bytter helt tilfeldig mellom å være helt lineært og mer åpent, noe som gjør det vanskelig å vite hvordan man skal angripe det og litt slitsomt å spille. Jeg skulle ønske utviklerne hadde hatt mer fokus og vært strengere med seg selv mens de bygde opp spillet.

Teknisk hører «Revelations», akkurat som forgjengerne da de kom, hjemme i det absolutte toppsjiktet. Grafikken er detaljert og flyter skikkelig, animasjonene strålende og lydbildet en Hollywood-produksjon verdig.

En falmende stjerne

«Assassin’s Creed: Revelations» er på ingen måte en katastrofe og byr på mange timer med moro, spesielt hvis du har spilt de andre spillene i serien. Likevel, «Assassin’s Creed» begynner å slå sprekker og jeg satt med følelsen av å se på en falmende stjerne. Hvis ikke utviklerne hos Ubisoft tar seg sammen, er jeg redd for hvordan det kommer til å gå med det kommende «Assassin's Creed 3».