Anmeldelse: «Assassin’s Creed: Brotherhood»

Jeg må innrømme at jeg har vært skeptisk til «Assassin’s Creed: Brotherhood» helt siden det ble annonsert. «Assassin’s Creed»-spillene er noen av de mest påkostede og gjennomførte som finnes, og jeg tvilte på om Ubisoft kunne klare å følge opp «Assassin’s Creed 2» på bare ett år.

Fantastisk historie

Dessverre hadde jeg rett, for «Brotherhood» lukter litt hastverksarbeid og minner mest om en riktignok omfattende utvidelsespakke. Historien begynner der hvor «Assassin’s Creed 2» slapp, og selv om spillet serverer et grundig sammendrag er det ikke nok. Hvis du skal få fullt utbytte, må du ha vært gjennom det forrige spillet serien.

Heldigvis er det bare å glede seg, for historien er spennende, engasjerende og både forteller om nye ting og tetter hull fra «Assassin’s Creed 2». Brorparten av «Brotherhood» foregår i Roma og Ezio er på jakt etter både tempelriddere og det mystiske Edens eple. Dialogen er godt forfattet og fremført, figurene er for det meste interessante og overraskende vendinger og hendelser kommer på løpende bånd.

Seriens hittil beste oppdrag

Roma er like stor, omfattende og detaljert som byene i forgjengeren, og er en drøm å utforske. «Brotherhood» benytter seg av samme spillmotor som toeren, så grafikken er av samme høye kvalitet og kontrollen fungerer ypperlig og er like intuitiv. Hvis du er som meg og liker å klatre, har du mange artige byggverk å se fram til.

Selve spillet er bygd opp på samme måte som tidligere, du skal klare diverse oppdrag som bringer deg videre i historien. Jeg har ikke planer om å avsløre noen av oppdragene, men kan si så mye som at de fleste er varierte, underholdende og at «Brotherhood» byr på et par av de beste oppdragene sett i noe «Assassin’s Creed»-spill.

Mye å gjøre

I tillegg til historieoppdragene byr Ubisoft på mengder med sideoppdrag og ting du kan finne på, blant annet er byutviklingsdelen fra forrige gang kraftig utvidet, du kan samarbeide med ulike laug, og du kan lage din egen leiemordergjeng og sende dem på oppdrag eller få dem til å hjelpe deg underveis i oppdrag. Du styrer riktignok ikke gjengen direkte, men de er kjekke å ha. Alt i alt er «Brotherhood» et spill som bare gir og gir, hvis du skal se alt spillet har å by på kommer du til å holde på til langt inn i 2012.

3672

Et annet pluss er at kampsystemet er kraftig forbedret og er nå mer omfattende enn noensinne. Ezio har fått tilgang på en lang rekke nye våpen og angrep, uten at det har kludret til ting. Det grunnleggende sitter på få strakser og deretter er det bare underholdende eksperimentering.

Inkonsekvente motstandere

Dessverre spørs det hvor mye bruk du får for Ezios nye ferdigheter, for den kunstige intelligensen er håpløs og gjør kampene lite tilfredsstillende. Fiendene er trivielle å ekspedere og sløvere enn det verste norske vekterselskap kan diske opp med, jeg opplevde flere ganger at vakter ikke la merke til at jeg drepte kollegaer som stod rett ved.

Det vil si, med mindre spillet plutselig fikk en eller annen fiks ide. Jeg var også borti vakter med falkesyn, røntgensyn og som spillet bare hadde bestemt seg for at skulle se meg. Disse tre typene vakter gjør de litt for mange snikeoppdragene til en prøvelse, du kan aldri være sikker på når du kommer til å bli sett eller ikke.

Lukter hastverksprodukt

«Brotherhood» byr ikke bare på noen av de beste «Assassin’s Creed»-oppdragene noensinne, det huser også de verste. Enkelte er såpass frustrerende at det er overhengende fare for hårtap – i tillegg til supervaktene, dukket det opp allierte som oppførte seg som om de var høye på noe og ulike plagsomme småfeil. For eksempel hadde kameraet en tendens til å slå seg vrang.

Alt i alt gir «Brotherhood» inntrykk av å være litt hastverksarbeid, noe som egentlig bare bekreftes av slutten på den ellers strålende historien. Jeg skal selvfølgelig ikke avsløre hva som skjer, men jeg synes den siste timen var tam, lite tilfredsstillende og sa meg absolutt ingenting. Inntrykket jeg fikk var at noen hadde bestemt at nå var det slutt, basta bom.

Andre ting som ikke henger på greip er Ubisoft sin uvane for å forvandle Ezio til en kaldblodig actionhelt, og hvorfor vi ikke fikk flere områder å utforske. Riktignok er spillets Roma flott, men det tar ikke så altfor lang tid før du har sett det meste.

Det positive veier opp

«Assassin’s Creed: Brotherhood» er dessverre konsolldelen av seriens sorte får og har en del feil og mangler, spesielt ille er de frustrerende oppdragene og den dårlige slutten. Heldigvis veier alt det positive nesten opp - de gode oppdragene er virkelig strålende, det er gøy å utforske Roma så lenge det varer, historien er spennende og de mange sideoppdragene gjør så spillet ikke er over med det første.

Hvis du er fan av serien eller er sulten på et nytt actioneventyr, er dette verdt en titt. På tross av alle feilene, har de fleste av de rundt 15 timene jeg brukte på å komme meg gjennom vært gode.

«Assassin’s Creed: Brotherhood» har også en flerspillerdel. Den er ikke en del av denne vurderingen.