Anmasende hundeliv

Beverly Hills Chihuahua. Regi: Raja Gosnell. Med: Piper Perabo, Jamie Lee Curtis og stemmene til Marian Saastad Ottesen, Henriette Brusgaard, og Dennis Storhøi

Aldersgrense: 7 år

Chihuahuaen Chloe lever et luksuriøst liv langs svømmebassengkanten til en kosmetikkmillionær (Jamie Lee Curtis) i Beverly Hills.

Men da matmor skal på lanseringstur til Europa, overlater hun ansvaret for det bortskjemte dyret til sin mindre hundevennlige og like bortskjemte niese Rachel (Piper Perabo) – som drar med seg den overbeskyttede sosietetspuddelen på venninnetur til Mexico. Noe som fører henne ut i et høyst ufrivillig eventyr blant meksikanske tjuver, kjeltringer og løsbikkjer.

Bortsett fra en dataskapt rotte og iguana-duo, som ikke går spesielt godt sammen med de øvrige elementene, er «Beverly Hills Chihuahua» en Disney-film med ekte skuespillere og ekte hunder. Som Disney-dyr flest kan naturligvis hundene snakke, her med digitalt animerte munnbevegelser.

I tillegg synes de å forstå hva mennesker sier, selv om menneskene på sin side ikke forstår hundene. Denne typen inkonsekvens er neppe verdt å henge seg opp i. Det er uansett nok av andre ting å gremmes over her.

Filmen starter med en umusikalsk kakafoni av skravlende dyr og mennesker, med en norsk stemmelegging man aldri helt venner seg til. Ikke minst fordi originalen inkluderer både engelsk og spansk, i en kombinasjon som blir langt mindre elegant når det framføres på norsk og spansk. Det hjelper heller ikke at oversettelsen jevnlig henfaller til direkte oversettelser av typen «dårlig hårdag», som verken har samme snert eller etablerte betydning på norsk.

Filmen tegner ikke akkurat et spesielt flatterende bilde av meksikanere flest – selv om skildringen muligens ikke er direkte ondsinnet ment. For det kan hende de mange stereotypene skyldes at «Beverly Hills Chihuahua» forsøker å gjenskape den sjarmerende enkelheten fra Disneys tradisjonelle tegnefilmer. Men det endrer ikke det faktum at dette er en svært fordomsfull film.

De eventuelle tilløpene til sjarm drukner i et ekstremt overforbruk av fortellerklisjeer, komplett med sentimentale popsanger når man skal kjenne litt på lengsler og savn. Dette medfører også en utmattende rekke påtrengende og konstruerte klimakser mot slutten av filmen – her er det ikke det menneske eller dyr som ikke skal få sin hjertevarmende forløsning.

Ikke minst Chloe, som naturligvis skal lære en lekse om snobberi og overfladiskhet. Dermed beveger hun seg fra totalt uspiselig til fortsatt rimelig irriterende. Den i utgangspunktet sympatiske moralen stikker nemlig ikke dypere enn at det hele ender opp i trygg luksus ved bassengkanten i Beverly Hills, langt unna de svartmuskede kjeltringene som i all hovedsak befolker nabolandet i sør. Bortsett fra de to latinske elementene som var på den riktige siden av grensa allerede i begynnelsen av filmen.

«Beverly Hills Chihuahua» er et kvalmende kalkulert forsøk på å skape et oppdatert Disney-univers basert på dagens «Paris Hilton-pudler». Som utvilsomt vil tjene store penger på barn og unge tenåringers kjærlighet til menneskets firbente bestevenner. Men den er nok vel så egnet til å generere det motsatte.

SE VIDEO AV BEVERLY HILLS CHIHUAHUA