«Kan det ikke bli litt vel positivt?»

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. 

Spørsmålet kom fra en kar jeg møtte på en arbeidsplass en gang. Det var høst, og akkurat som nå, var folk tilbake igjen fra ferie. Kulturen skulle forsterkes. 

Men for denne mannen var det mer enn nok å møte opp på jobb. Måtte han virkelig være positiv i tillegg?

Jeg har i ettertid skjønt at mange kjenner seg igjen i at det kan bli mange krav. Vi ønsker å strekke til, men irritasjonen innvendig bygger seg opp. 

Ofte iblandet utilregnelige togtider, tidlig overgangsalder kombinert med barnas pubertet, og for ikke å snakke om avokadokonsistens. 

Og uansett hvordan vi vrir og vender på det, vil det vi snakker om, påvirke stemninga både hjemme og på jobb. Men som denne mannen påpeker: Kan det bli litt vel positivt, og påtrengt?

Vær så god, ta plass i sytefeltet!

Men det finnes alternativer til seriøse møter og pekefingre dersom negativiteten ta helt overhånd. 

I flere år har jeg hatt prosjekter med sosialantropolog Ivar Haugstad. Han er ekspert i å bruke humor og lekenhet som verktøy. Jeg har selv blitt opplært av Ivar, og sett effekten av følgende verktøy: Sytefeltet.

Det er enkelt å sette opp: 1×1 meter med sportsteip på gulvet og en enkel lapp i øyehøyde på veggen, hvor det står: «Hold avstand, syting pågår!»

Det fine med dette sytefeltet, er at det viser seg å være sytepreventivt. Det er nemlig vanskelig å sitte i sofaen og syte, når sytefeltet er godt synlig rett foran øynene. 

Så om du kjenner på en gryende irritasjon over for mye positivitet, så kan du jo velge å etablere deg et lite sytefelt, sånn at du kan syte fra deg i trygge rammer?

NB: Varm anbefaling fra meg dersom du kjenner at dette hadde vært noe for din familie eller arbeidsplass: Ikke møt opp i morgen og si: «Her er det så sykt mye syting, og jeg er drittlei av det, spesielt DU, Per, så nå har jeg laget et sytefelt …»

Ta det heller som humor, og bruk deg selv som eksempel. Da blir det langt mer smaklig for dem rundt deg!

Les også:  – Facebook er blitt et sted der desperate foreldre driver daytrading med doruller og spylevæske

Alle som én 

Noe i meg kan forstå denne mannen som syntes det kan bli litt vel mye fokus på det å være positiv hele tida. 

Det er klart det kan oppleves som en påtvungen greie å skulle være motivert for en ny sesong dersom du aller helst vil være pensjonist. Men det er likevel noe i det; at det vi ser på – og etter – påvirker oss. 

Akkurat slik som sytefeltet påvirket samtalene i sofaen. Rundt deg finnes det kanskje kolleger, familiemedlemmer eller bare fluer på veggen. Har du tenkt på hvilken effekt du har på disse? 

Kjæresten min, Gro, er en av de råeste jeg kjenner når det kommer til lagbygging og kultur. I voksen alder har hun vært kaptein i alle lag hun har vært en del av.

I de fleste engasjementer hun takker ja til, er det stort sett bare et tidsspørsmål før noen vil at hun skal søke på en lederstilling. Men denne kompetansen ble ikke dannet tilfeldig. 

Én dame så Gro. Brukte blikket bevisst og så noe i henne, lenge før hun så det selv. Denne dama heter Marit Breivik, tidligere landslagstrener for det norske kvinnelandslaget i håndball.

Marit sa det veldig fint: «Det er ingen som fortjener å høre til et bedre lag enn de er villige til å være med på å skape selv». Og det var kraft bak de ordene. Det lå en forventning til at Gro, uansett hvor ung og ny hun følte seg i laget, var med og tok ansvar for å skape den kulturen hun ville være en del av. 

Og med kontinuerlig trening og bevissthet rundt det, ble det en del av det hun skaper når hun er med i et lag. 

Gjør ting på din egen måte!

Uansett hvem du har på ditt lag, så vit dette: Du har mulighet til å legge armene i kors og glede deg til neste ferie. 

Men du har også muligheten til å åpne opp og være med på å bygge det laget du vil være en del av. For her er sannheten: Noen mennesker har gått i front før deg, og de kan brukes som inspiratorer om du trenger det. 

Sånne som Ivar, med humor som verktøy. Som Marit Breivik, med kultur som konkurransefortrinn.

Trikset er å gjøre det på din måte. Så lek litt med tanken nå: Hvis frem til nå ikke trenger å være det samme som fra og med nå, hva vil du i gå front med? Hege Duckert viser oss gode eksempler i boka «Norsk kvinnehistorie på 200 sider»: 

• Frem til 1888: Kvinner er ikke myndige. Menn var styrt av fornuft, og kvinner av følelser og derfor helt utilregnelige (ifølge prest og fogd). 

• 1935: Kvinner er ikke bygd for idrett.

• 1976: Norges fotballforbund åpner banene sine for jenter.

Og her er en faktaopplysning som kom etter at boka ble skrevet:

• 2025: Kvinnelige ledere har hatt det største fallet i livskvalitet av alle grupper.

Hva hvis det er mulig at dette også er året der vi løser denne utfordringen? Og endrer den statistikken?

Les også: (+) Naboen sender barna sine over til oss hele tiden. Nå er jeg lei av å ta meg av hennes barn

Finn din plass på banen

Som vi kan lese i boka om norsk kvinnehistorie, finnes det mennesker som har funnet løsninger i saker som kanskje har virket inngrodde. 

Men jeg er glad for at noen gikk i front. Jeg er takknemlig hver eneste dag for Kim Friele, som viste oss at vi kunne leve i et land med like rettigheter. For Sonia Hennie, som viste oss at kvinner kunne drive idrett. 

Og også for Marit Breivik, som ser og som tror på at hver eneste spiller, uansett erfaring, må ta sin plass i laget som bygges.

Mange ser sin egen rolle som ubetydelig. Men laget du er en del av, finnes ikke uten deg. Det vil finnes et lag. Men ikke dét laget. Det laget du er en del av, enten det er i familien eller på jobb, er farget av det du bringer inn. 

Så hva hvis det er mulig at du er viktigere enn du tror? Hvis du ikke fortjener å høre til et bedre parforhold enn det du er villig til å skape selv. Hvilket ansvar tar du da? 

Hvem har du rundt deg i hverdagen som bidrar med trivsel, og som du er avhengig av for å ivareta produktivitet i din hverdag? Når anerkjente du dem sist? 

176 884 615 ruller sportsteip

At folk ikke er engasjerte på jobb, koster verdenssamfunnet 438 milliarder dollar i året. Det er cirka 176 884 615 ruller sportsteip, det! 

Kanskje får du lyst til å gjøre noe med det hele. Lage noen sytefelt, eller endre på statistikken? Jeg skal være ærlig; du er ikke alene. Da er vi nemlig minst to. 

Så kanskje hører du en stemme som kommer hviskende frem fra hjertet. Den delen av deg som ser deg for så mye mer enn jobb og arbeidsopp-gaver. Hun som aldri roper, men hvisker. Og kanskje hører du da: «Velkommen hjem!»