Animert middelmådighet fra Frankrike

En katt i Paris (Une Vie de chat). Frankrike, 2011. Regi: Alain Gagnol, Jean-Loup Felicioli. Norske stemmer: Line Verndal, Per Christian Ellefsen, Kåre Conradi m/flere

Aldersgrense: 7 år

I denne timelange animerte barnefilmen, møter vi den sorte katten Dino, som lever et dobbeltliv. På dagen er han den kosete kjæledeggen til Zoe, en ung jente som ble stum da hennes far ble drept i tjeneste, og på natten er han partner med den akrobatiske innbruddstyven, Nico. Sammen bruker de byens hustak for å stjele til seg dyre kunstverk fra museer og hjem. Moren til Zoe er politi, akkurat som ektemannen. Hun er svært opptatt i jobben, og har derfor lite tid til datteren sin. Men Dino er alltid på plass med trøst til den lille jenta. Zoe oppdager at byens mest notoriske gangster, Victor Costa, planlegger et stort kupp og hovedhandlingen er i gang.

"En katt i Paris" er lagd i en tradisjonell, håndtegnet variant, og det fungerer bra for atmosfæren, men dessverre ikke like bra for karakterene. De får en urolighet over seg, og man skulle gjerne sett at de var mer avslappet i animasjonen. Paris blir som Paris ofte blir framstilt på film, litt gammeldags og romantisk med små hus og trange smågater. Mye av filmen foregår som nevnt på hustakene og om natten, noe som fungerer bra, spesielt når spenningen skal være på topp.

Vi som publikum ser det meste av handlingen gjennom Zoe og katten Dino. Jeg må innrømme at sekvensene der vi følger katten var de beste for min del. En del humor og masse velkoreograferte actionscener med Dino og Nico, der de svinger seg rundt flaggstenger og piper.

Filmen byr ikke på noe nytt, og det dramatiske aspektet er ganske etter regelboken det også. Ikke at alle filmer skal være så fryktelig innovative, men litt originale elementer hadde vært fordelaktig. Jeg kjedet meg en del og jeg kunne også forutse alle twistene før de kom, og det er tydelig at her har man gått for form over innhold. Forsøkene på emosjonelle scener blir platte og man får ikke særlig empati for noen av karakterene. Ikke minst, sliter jeg med moralen rundt Nico, innbruddstyven. I en barnefilm blir det rart at en kriminell slipper unna all konsekvens, bare fordi han gjør noen gode handlinger mot slutten av filmen.

Aldersgrensen på 7 år passer bra, da det er en del skumle scener som ikke passer for de aller minste.

Alt i alt er "En Katt i Paris" en helt grei opplevelse, men det finnes absolutt bedre alternativer når familien skal kose seg med film.