Animert justismord

Polen/Romania 2011 - Regi: Anca Damian. Med (stemmer): Vlad Ivanov, Jamie Sives

Aldersgrense: 11 år (egnethet: ungdom/voksne)

Animerte dokumentarfilmer er ikke noen spesielt utbredt sjanger. Men de finnes, og en sjelden gang i mellom settes de også opp på norske kinoer. Ikke minst gjorde Vals med Bashir seg sterkt bemerket for noen år siden. Og nå er det duket for polsk/rumenske Crulic – stemmen fra graven, hvor rumeneren Claudiu Crulic posthumt forteller sin tragiske livshistorie (med stemmen til den rumenske skuespilleren Vlad Ivanov).

Den unge mannen pleide å ta jevnlige turer til Polen for å kjøpe med billige varer hjem til sin rumenske landsby. Men da han plutselig ble anklaget for å ha stjålet lommeboken til en polsk dommer, skal Crulic ha vært på reise til Italia – hvilket angivelig også kunne dokumenteres. Likevel ble han dømt skyldig, gjennom en Kafka-aktig prosess i et polsk rettssystem som beskrives som svært lite interessert i informasjon som bryter med byråkratiets allerede inntatte oppfatning.

Et system som nok også er preget av fordommer mot rumenere, lik dem vi har sett blomstre tilnærmet fritt her hjemme i det siste.

Når intet annet fører fram, ser Crulic seg nødt til å innlede en sultestreik i protest mot sin feilaktige fengsling. Men også her svikter autoritetene, da legene nekter å innse hvor dårlige hans fysiske tilstand etter hvert er. Og snart står ikke livet hans til å redde, slik man skjønner av at filmen er fortalt fra graven.

Crulics muntlig fortalte historie er basert på dagboknotater, og illustreres gjennom en rekke ulike animasjonsteknikker. Visuelt sett er det fantastisk flott utført, og filmen er forbilledlig usentimentalt fortalt.

Likevel gjør valget av animasjon generelt og den vekslende teknikkbruken spesielt at man som tilskuer kan forbli noe distansert til de i sannhet grusomt urettferdige hendelsene som skildres. Det lesses dessuten på med i overkant mange detaljer både i lyd og bilde, også når man heller burde ta narrative pauser for å la historien synke inn.

Avslutningsvis viser filmen en rekke nyhetsinnslags fra tv, som dokumenterer at den åpenbare uretten omsider fikk visse konsekvenser for (noen av) de ansvarlige. Noe pussig er det imidlertid at rulleteksten presiserer at en del navn og detaljer er endret, og at enhver likhet med virkelige personer er tilfeldig. Men dette får vel tilskrives filmskapernes frykt for å havne i en tilsvarende rettsprosess som den filmens hovedperson ble et uskyldig offer for.