An American in Kongsberg

Kongsberg/(Side2.no) For 33 år siden sto den da 19 år gamle Branford Marsalis på ei scene i Europa for aller første gang. Det skjedde sammen med legenden Art Blakey og Branfords bror Wynton på eksakt den samme scenen som i går kveld/natt - i Kongsberg kino. Siden den gang har Marsalis etablert seg som en av klodens aller beste og mest uttrykksfulle tenor- og sopransaksofonister og det beviste han nok en gang for en bortimot fullsatt kinosal.

Sammen med lillebror Wynton (trompet), født et år seinere, far Ellis (piano) og lillebrødrene Delfeayo (trombone) og Jason (trommer), står Branford i spissen for Sambandsstatenes mest innflytelsesrike jazzdynasti. Det er en klan som har stått knallhardt på at tradisjonen fra deres hjemby New Orleans, sammen med den akustiske jazzhistoria med ikoner som Louis Armstrong og Duke Ellington, må tas vare på og til en viss grad videreutvikles. Branford har i større grad enn Wynton strukket strikken en del, men for all del: Han tar også godt vare på tradisjonen.

Sammen med en av vår tids aller hippeste pianister, Joey Calderazzo, som vi først møtte med salige Michael Brecker, har Marsalis gjennom flere tiår utvikla en forståelse som er bortimot telepatisk. De er faktisk så tette at de har flyttet til den samme småbyen - Durham i North Carolina. Calderazzo har alt - en teknikk i monsterklassen, en dynamisk sans som få og en lyst og evne til å fortelle historier som få andre. Når så den unge trommeslageren Justin Faulkner, født i 1991, er av typen som tar opp arva etter Tony Williams som jeg vel aldri har hørt noen gjøre tidligere, er veldig mye på plass og bassist Eric Revis er fortsatt av typen bauta, men samtidig en glitrende solist. Sjefen selv synes tydeligvis at det å spille kvartettjazz sammen med disse gutta fortsatt er noe av det morsomste han kan tenke seg og det skinner veldig tydelig gjennom. Hvilket trøkk og spilleglede!

Vi blei servert låter skrevet av både Calderazzo, Marsalis og Revis samt Thelonious Monks "Teo", Irving Berlins "Cheek to Cheek" og nesten selvsagt måtte det hele avsluttes med New Orleans-salmen "St. James Infirmary Blues" der Marsalis´ sopransaksofon nesten låter som en klarinett. Når vi så litt tidligere fikk presentert en nesten fri intro på en vakker Calderazzo-komposisjon, så hadde Marsalis & Co vært innom det meste av den akustiske jazzhistoria og det på et strålende vis.

Denne saken ble første gang publisert 06/07 2013.