Alt om hans far

Kompani Orheim
Norge 2012
Regi: Arild Andresen
Med: Vebjørn Enger, Kristoffer Joner, Cecilie Mosli, Glenn André Viste Bøe, Eili Harboe, Rolf Kristian Larsen, Henrik Mestad, Andreas Cappelen
Aldersgrense: 11 år

«Kompani Orheim» var den andre boka Tore Renberg skrev om Jarle Klepp, men den siste som festes til lerretet i det som nå har blitt en filmtrilogi. Jarle er her et par år yngre enn han var i Mannen som elsket Yngve», han heter Orheim til etterhavn og spilles av 14-årige Vebjørn Enger (selv om Rolf Kristian Larsen også dukker opp i samme rolle i filmens rammefortelling).

Tidlig i filmen innleder unge Orheim vennskapet med Helge Ombo (Glenn André Viste Bø), som forløser hans politiske og motkulturelle oppvåkning. «Kompani Orheim» er med andre ord en «bildungsroman», eller «coming of age»-historie som det heter i filmterminologien, med mange elementer man kjenner igjen fra «Mannen som elsket Yngve». Det dreier seg om ungdomstid, opprør og tilhørighet, med dertil hørende jenter som kommer og jenter som går (snedig kommentert på lydsporet med låta «Vanishing Girl»). Men der ”Yngve” også skildret en spirende homoseksuell forelskelse, har «Orheim» et mye mørkere bakteppe.

Nå handler det nemlig om Jarles familie, ledet an av kompanifører Terje Orheim. Dette er en historie om å vokse opp med en aggressiv og alkoholisert far, og hvordan det preger hele den lille kjernefamilien og valgene de er nødt til å ta. En fortelling med flere likheter med Karl Ove Knausgårds nitidig dokumenterte kamp, selv om de selvbiografiske elementene er mindre påtrengende både i Renbergs roman og i selve overføringen til fiksjonsfilm.

De to første filmene var skrevet av Renberg selv, og regissert av Stian Andersen. «Mannen som elsket Yngve» var en medrivende og treffsikker brytningstidsberetning full av energi og inderlighet, mens andrefilmen «Jeg reiser alene» føltes som et i overkant lett mellomspill. Regien denne gang er ved Arild Andresen, mens manuset er skrevet av Lars Gudmestad, som med dette fortsetter samarbeidet fra «Keeper’n fra Liverpool». Sammen avslutter de Klepp-trilogien med verdighet og vel så det.

Hør musikken fra filmen her

Regissøren har jobbet med å filmatisere denne romanen i årevis, og lidenskapen for materialet har åpenbart ikke avtatt underveis. Han skildrer et grått og polarisert Stavanger på åttitallet, uten å la verken det heftige lydsporet eller den presise tidskoloritten fjerne fokus fra fortellingens kjerne. I likhet med sin forgjenger Andersen utviser Andresen et imponerende håndlag med unge så vel som voksne skuespillere. Vebjørn Enger er et funn, både på grunn av sin fysiske likhet med den opprinnelige Klepp-gestalteren Rolf Kristian Larsen, men vel så mye for sitt dempede og mangesidige spill. Også Cecilie Mosli gjør en imponerende innsats som Jarles mor, ofte i scener hvor hun ikke gis mye dialog.

Men den som virkelig bærer filmen, er Kristoffer Joner. «Sitt livs rolle» er i overkant store ord, da 39-åringen fortsatt burde ha mange yrkesaktive år foran seg. Men Joner gjør i hvert fall sin hittil sterkeste rolleprestasjon som den ustabile og uforutsigbare Terje Orheim. Skuespilleren viser oss ingen nådeløs djevel, men et sårbart og nyanserikt menneske med mange indre demoner– deriblant en voksende følelse av ikke å strekke til i forhold til sine mål og idealer.

«Kompani Orheim» demonstrerer styrken ved det litterære så vel som det filmatiske prosjektet om Jarle Klepp, som best kan beskrives som en framheving av det eksistensielle i det hverdagslige og det gjenkjennbare i det spesifikke. Jarle Klepp er langt på vei Tore Renberg, men jeg ser mye av meg selv i ham. Noe jeg neppe er alene om. Og nettopp derfor er denne karakteren så unik.