Alina ble seksuelt misbrukt fra hun var tre til hun var 12 år

(SIDE2): I 2013 opprettet Alina Samsonsen bloggen Livet som lus der hun har skrevet ett innlegg. Om det å bli seksuelt misbrukt fra hun var tre år gammel til hun var 12 år gammel og hvorfor det har gjort henne syk.

- Må leve med at jeg bare ga opp

I bloggen forsøker hun å forklare hvordan livet hennes som voksen er. Hvordan det lille barnet som ingen grep fatt i, fremdeles lever i sjelen hennes. Fremdeles er henne.

- Eg må lære å leve med at eg ikke sa stopp, at eg bare gav opp, skriver hun.

- Eg må lære å leve med at eg aldri forsto at eg aldri var kjæresten hans.

- Alle sier det ikke er min feil, men når man er formet sånn og personligheten er blitt sånn, er det vanskelig å ikke tenke at det ikke var min feil. Eg må i dag som voksen vite at eg lot meg selv gå gjennom det som egentlig de voksene skulle ha stoppet, skriver hun.

- Historien min har nok vært kjent i bygd og i nærmeste familie og venneflokk siden jeg var ungdom. Men tankene og hva jeg følte var det ingen som fikk vite noe om før jeg lagde bloggen, sier Alina Samsonsen til Side2.

- Ingen selvfølge

For Samsonsen er en person som mot alle odds har «klart seg bra». I dag er hun gift og har to barn. Hun har et godt liv, men hun bærer med seg det som skjedde, soleklart, hver dag. Som hun skriver «det eneste jeg kan glede meg over at at han aldri kan ta på meg igjen. Men resten er der, som om det var i går».

- At jeg skulle sitte med to nydelige sønner og to fantastisk flotte bonusbarn og en mann i dag er ingen selvfølge. Jeg kunne gått i andres fotspor og enda lett etter en havn. Men gjennom traumebehandling, flere år på DPS og en flott familie hadde jeg ikke stått opp i dag. Kampen er ennå ikke over, jeg er fortsatt pasient, og av og til på det samme barnerommet, sier hun til Side2.

- Aldri fri, aldri frisk, men kan leve

Og det er dét Alina vil si med sin video. Hun vil aldri bli frisk, hun vil aldri bli fri. «Hei, jeg heter Alina. Mannen min sier jeg har de vakreste øynene og smilet som finnes. MEN, jeg tror han aldri», viser hun i videoen.

- Livet blir satt på vent, og på sidelinjen. Eg må ordne opp i andre sine feil. Eg må kjempe for å leve hverdag for andres stikk, skriver hun på bloggen.

For to dager siden delte hun en video på Facebook, som hittil er sett av over 230.000. Nå har også Stine Sofies stiftelse delt den.

Vi vil gjerne dele Alina sin sterke historie som viser at det finnes håp til tross for tunge stunder og en vond barndom. Takk for at du viser mot og styrke ved å fortelle dine opplevelser! Skriver de på Facebook.

- Noen ganger må man fortelle sannheten

- Noen ganger i livet så må man fortelle sannheten. Fortelle det man har sett og hørt. Av og til har man minner som setter merke på kroppen, og merker inni kroppen. Noen ganger må man skrike ut, bare fordi man ikke klarer å si det stille. Fordi det aldri finnes rette ord å si. Av og til bare fordi det føles så godt, sier Alina Samsonsen til Side2.

Hun er spesielt glad for at Stine Sofie-stiftelsen har plukket opp videoen. Det er nemlig den og Stine Sofies mor som gjør at hun nå har valgt å lage videoen.

- De har gjennom sitt engasjement påvirket meg. Ada Sofies Austegards uttalelser i media viser at hun er en sterk kvinne! Og nå blar politiet opp sak etter sak i Norge om dette temaet. Det må ikke ties i hjel, det må snakkes om. Noen må tørre å være den som sier «Hei se på meg, jeg klarte meg, men du skal vite om min tunge vei dit til, og gjerne de stygge hemmelighetene», sier Alina.

- For det sitter mange som tier, og de fortjener det best livet kan gi dem. De må våge, til slutt så må de satse! Sier hun.

Kobler ut alt og alle

På bloggen skriver Alina at hun i dag lider av en posttraumatisk stresslidelse og dissosiativ lidelse. Det siste betyr at hun kobler ut det vonde, men også omgivelsene.

- Det negative med den er at jeg rett og slett ikke alltid husker dagene, timene eller samtalene jeg har hatt. Hun som utredet meg fortalte at jeg skal i grunn være glad for at jeg har den lidelsen. Jeg kan fortelle meg selv at «her vil jeg ikke være eller dette vil jeg ikke tenke» og så poff, så er de følelsene borte. Det er nok verst for mine nærmeste som ikke får alltid får en reaksjon. At jeg burde bli sint, glad, vise skuffelse eller gråte, sier hun.

Reaksjonene på Alinas video har vært overstrømmende, noe hun er glad for. Hun håper så veldig at den kan hjelpe andre i hennes situasjon, å gi dem et innblikk i at de ikke er alene.

- Grunnen til at jeg har satt bloggen på vent, er at jeg skriver bok. Alle tankene mine fra barne- og ungdomstiden og mitt voksne liv. Og en dag om ikke så lenge, så håper jeg at mennesker fra helsesektoren, offentlige og kommunale kontorer leser den og lærer. At ingen flere barn blir det barn staten og kommunen ikke vet hva de skal gjøre med, sier hun.