– Savnet å ha en mening med livet 

Etter halvannet år preget av smerte, antibiotika og uendelige sykehusopphold, er alpinstjernen Aleksander Aamodt Kilde (32) endelig tilbake. På kick-off for landslaget møter vi en ydmyk og tankefull Aleksander, som er klar for å legge skadene bak seg og rette blikket fremover.

– Ja, altså, klar og klar, det er jo ganske langt igjen, men det er veldig mye bedre enn det har vært på lenge. Alt annet er bak meg nå, og jeg ser framover til en periode som blir moro. Håper det blir med litt energi i beina også, smiler han.

Infeksjonssjokk

Etter det stygge fallet i Wengen i januar 2024, ble Kilde operert for en skulderskade og et stygt kutt i leggen. Men på sommeren i fjor merket han at kroppen ikke spilte på lag.

– Det begynte nok ganske tidlig i juli. Noe skurret. Jeg tok noen pauser, ble litt bedre, pushet igjen – og så ble det verre. Etter et par-tre uker kom feber og kaldsvetting. Jeg trodde jeg var matforgiftet.

Han oppsøkte The Steadman Clinic i USA. Der fikk han sjokkbeskjeden.

– En skulderspesialist så på skulderen. Den var svak, varm, rød og hoven. De tok en prøve, og det kom bare gørr ut. Så tok de blodprøve, røntgen og MR. Resultatet var klart: «Du går ikke herfra. Dette er ille.»

Infeksjonen satt dypt. Han ble reddet fra livstruende sepsis, blodforgiftning, forteller Aleksander, som måtte gjennom fire kirurgiske skyllinger og fikk intravenøs antibiotika i fire uker. 

Les også: Ingrid Kvernvolden: – Der og da falt hele verden sammen

Mange operasjoner

I slutten av februar bar det tilbake på operasjonsbordet i Innsbruck, der Aleksander bor. Da måtte sene-biter fra hans egen rygg og lår brukes for å skjøte sammen musklene som hadde trukket seg tilbake gjennom et halvt år.

Etter ett år med behandling og svært lite trening, er han per nå i dårlig form, men fullt bevisst på alt det han har vært gjennom.

– Om jeg tenker på hvor dårlig form jeg er, begynner jeg å grine, røper han og smiler forsiktig, før han fortsetter:

– Jeg skjønner jo hva jeg har vært gjennom, og jeg er klar over at dette er en utfordring.

Les også: (+) Leserne forteller: Jeg kom på jobb på sykehuset og fikk sjokk da jeg så hvem som var innlagt

Kjærlighet og støtte

Midt i det hele har han hatt én urokkelig støttespiller; forloveden Mikaela Shiffrin (30).

– Hun var der da jeg fikk infeksjonen. Hele familien hennes var på vei til bryllup, men hun ble hjemme med meg. Jeg lå på sofaen, og hun lagde mat og ga meg medisiner. Hun er helt maskin, deler Aleksander med beundring i stemmen, før han legger til:

– Hun har vært en veldig god støttespiller i tiden som har vært. Absolutt.

Selv om Aleksander fridde for over ett år siden, har det ikke vært tid til bryllupsplanlegging.

– Vi har ikke sett hverandre siden april, så det sier jo sitt. Men vi snakker mye om det. Det er en stor dag for begge oss, og det kommer til å skje, så ikke tenk på det.

Les også: Astrid Uhrenholdt Jacobsen med sønnen: – Emil skal få oppleve guttastemning også

Savnet etter laget

For Aleksander handler idrettsglede ikke bare om fart og konkurranse, men om fellesskap.

– Det jeg har savnet mest? Gutta, egentlig. Det å være på tur. Det å ha en purpose – en mening med livet. Det er veldig dypt, men det er rett og slett det. Å ha noe å stå opp for. Man går og sparker i grusen, liksom. Det er ikke jeg laget for.

Han beskriver lagkameratene som et trygt og inkluderende fellesskap. Det gjorde godt å kjenne på at han var savnet og ønsket tilbake.

– Det som er kult, er å komme tilbake igjen og føle at man er en del av gruppen. Bam! Så er man der. Ikke noe slingringsmonn. Jeg bare savnet det. Ikke bare treningen, men å snakke tull og ha det hyggelig.

Les også: Dette er deltakerne i «Mesternes mester» 2026

Et ekte forbilde

Aleksander vet at han er et forbilde for mange, og det tar han på alvor.

– Jeg trives veldig godt med det. Det er en viktig rolle. Og jeg liker det fordi jeg kan være meg selv, heldigvis. Det hadde vært verre hvis jeg måtte prøve å være noe jeg ikke er.

Når praten dreier seg inn på utenforskap og mobbing blant barn og unge i idretten, blir han alvorlig:

– Det er veldig trist. Det er noe av det verste som kan skje. Mobbing er uaktuelt uansett alder. Barn er barn og snakker gjerne rett fra levra, men da trenger de voksne som ser dem og setter ned foten, sier han og utdyper:

– Vi må være nysgjerrige på hva barna er flinke til, for da kan vi løfte dem. Da er barn egentlig ganske enkle. «Oi, se der, ja. Du er jo helt rå, egentlig». Vi må forsøke å finne en plass til alle. 

Selv har han vært heldig.

– Jeg har hatt foreldre som har fulgt meg tett opp og gitt god oppdragelse. Jeg har alltid blitt inkludert, egentlig. Kanskje jeg har opplevd litt frekke kommentarer og ubehagelige situasjoner på skolen ved høytlesing og sånne ting som var litt vanskelig for meg. Men jeg har aldri følt meg utenfor i idretten.

Med ny driv

Nå er det håp og motivasjon som preger hverdagen, og et intenst ønske om å komme tilbake i løypene.

– I morgen skal jeg ha ski på bena igjen. Bare cruise litt, inne hos Snø (helårs-skihall på Lørenskog red. anm.). Jeg kjørte litt i vinter òg, så jeg vet jo at det går. Men etter operasjon og alt, så er jeg jo nysgjerrig på utviklingen.

Etter måneder med motgang, er det én ting som driver ham mest:

– Jeg har funnet ut hvor fet denne sporten her er. Hvor kult det er å være idrettsutøver. Livet på tur er ganske unikt!