Åleglatt Jude Law
Jude Law er pen nok, glatt nok og snill nok til å mestre oppgaven i nyinnspillingen av «Alfie». Men helt bergtatt blir vi ikke.
«Alfie» (USA), regi: Charles Shyer, i rollene: Jude Law, Susan Sarandon, Marisa Tomei, Omar Epps, Sienna Miller. Aldersgrense: 11 år.
Filmen handler om Alfie, en engelsk sjarmør av en levemann i New York - som ikke nøler med å ta for seg av byens kvinner.
Luksus uten ansvar
Alfie lever herrens glade dager mens han nedlegger kvinner og filosoferer om sin livsstil og om damene han er innom. Ingen damer blir værende i hans liv lenge nok til at det kan kalles et forhold, og han er ikke redd for å såre noen. Verken romantiske forbindelser, venner eller andre han møter på sin vei.
Mottoet for Alfie er «et liv i luksus - uten noe ansvar». Med slik en kynisk filosofi er det klart at han blir nødt til å få en tankevekker - og det får han.
Etter at kinopublikummet får en innføring i hans livsstil blir han utsatt for en rekke omstendigheter som får ham til å stoppe opp og tenke over tilværelsen, og levemannen begynner å tenke over livets store spørsmål.
Jude Law er en dyktig skuespiller. Han kan gjøre seg ufordragelig nok til å portrettere de mindre tiltalende sidene ved karakteren, og han mestrer å vise hvorfor damene faller for hans åleglatte karakter.
Moralisering
I det hele tatt er filmen velspilt, velprodusert og underholdende. Det som trekker ned er at Alfies gryende oppvåkning er for langsom, og gjentakelsen av de sunne verdier blir gjentatt og terpet på flere ganger. Når vi har skjønt for lenge siden at han har fått øynene opp for andre ting enn kjøttmarkedet er det som om Alfie hopper tilbake litt i prosessen uten å tilføre noe nytt - og langtekkeligheten kommer snikende.
Dessuten er moraliseringen litt for åpenbar i deler av filmen. Alle som ser filmen skjønner i begynnelsen at denne kjepphøye mannen skal få seg en emosjonell nesestyver i løpet filmen. Men filmskaperne maler med litt for bred pensel når de viser Alfies dårlige samvittighet i forhold til deler av sin bruk og kast-livsstil.
Når det er sagt må det også nevnes at noen av refleksjonene han gjør seg når han møter seg selv i døren er både rørende og bevegende.
Det visuelle i filmen fungerer bra. Jude Law er en pen og behagelig mann å se på, og det samme gjelder hans mange kvinnelige motspillere: Marisa Tomei, Sienna Miller, Nia Long, m.fl.
Om nyversjonen lever opp til klassikeren fra 1966? Det spiller ingen rolle - det er versjonen fra 2004 som settes opp på kino.