90 minutter i helvete

90 Minutter - Norge, 2012. Regi og manus: Eva Sørhaug.Med: Aksel Hennie, Pia Tjelta, Mads Ousdal, Bjørn Floberg, Kaia Varjord og Annmari Kastrup.

Eva Sørhaug spillefilmdebuterte med dramaet «Lønsj» fra 2008, og har fått med seg flere av skuespillerne fra den i sin nye film, «90 Minutter».

Norsk films mest brukte mann, Aksel Hennie, er gjenforent med Pia Tjelta og Bjørn Floberg i det som har blitt forhåndsomtalt som en av de mest brutale filmene laget her hjemme. Nye på laget er Kaia Varjord, Mads Ousdal og Annmari Kastrup. Filmen består av tre historier, sammenflettet i tone og tematikk. Det handler om det som skjer bak vinduene vi daglig går forbi, om det som kan skje når maskene vi har på oss faller, i det som kan bli de viktigste nitti minuttene i disse menneskenes liv.

Den velkledde Johan (Floberg) har stelt i stand en flott middag til sin kone Hanna (Kastrup), men forberedelsene i forkant forteller om en langt mørkere intensjon fra Johans side. Den voldelige og rusa filmnerden Trond (Hennie) holder sitt barns mor, Karianne (Varjord), fengslet på soverommet. Der blir hun utsatt for jevnlige omganger juling og voldtekter fra Trond. Og til slutt er Fred (Ousdal) på uvelkomment besøk hjemme hos sin ekskone, Elin (Tjelta), der han skaper en ubekvem stemning for både henne, naboer og ikke minst, deres felles barn.

Mye har blitt skrevet om Hennies rolle i forkant av filmens kinopremiere, og mye av det som har blitt sagt, stemmer på en prikk. Sørhaug har skapt en skikkelig jævel, og Hennie spiller svært godt i det som er den mest ekstreme rollen vi har sett i norsk film på lenge, hvis ikke, noengang.

Det dryppes hele tiden små hint til hvorfor han har blitt slik som han er, men vi blir aldri fortalt mer enn vi trenger heller. Han har et sterkt kroppsspråk som får fram ustabiliteten i karakteren på en virkelig bra måte. Vi hater Hennies rolle fra første slag, og det er mye på grunn av Hennies intense innlevelse. Varjord presterer greit, men dessverre har hun ikke mye spillerom her, utenom å være boksepute for Hennie. Man kan undres hvorfor denne karakteren har så lite å gjøre, men det er kanskje fordi søkelyset er på gjerningsmannen i dette tilfellet, og ikke offeret. Voldtektene og volden er ufattelig ubehagelige å se på. De er realististiske, og kameraet skyr ikke vekk fra en eneste detalj. Dette skal vises i all sin brutalitet og kaldhet. Skryt til regissør Sørhaug som har turt å gi virkeligheten innhold.

Historien om Ousdals og Tjeltas karakterer er kanskje den vi kjenner best fra tabloid-overskriftene. Vi blir ikke, som i de to andre delene av filmen, fortalt alle detaljene i deres forhistorie. Men vi skjønner likevel, og får vite akkurat nok til at man engasjerer seg. Den er ikke like voldsom som scenene med Trond og Karianne, men det ligger hele tiden en ufyselig undertone i den, godt hjulpet av solid samspill mellom Tjelta og Ousdal. Når det topper seg, blir vi heller ikke her spart for de grusomme detaljene, og vi får et unikt innblikk i hvordan slike situasjoner kan oppstå.

Men den største prestasjonen i «90 Minutter», utenom Eva Sørhaug selv, er det veteranen Bjørn Floberg som står for. Vi får indikasjoner om at noe har gått fryktelig galt med økonomien til Johan, men akkurat som ellers i filmen, kommer vi rett inn i handlingen før det skal toppe seg. Denne karakteren blir gestaltet av Floberg på nærmest genialt vis. Han er så fysisk inne i rollen at vi ser tydelig all angsten og desperasjonen som river i Johan. Hans motspiller i Annmari Kastrup gjør en god jobb, men også her er det ikke mye å spille på for offerrollen. Historien er den minst dramatiske av de tre, men Floberg løfter den til stor filmkunst.

«90 Minutter» er blitt en film som det er vanskelig å si at man liker. Den er så realistisk og brutal, men aldri krysser den heller grensen over til det eksplisitte. Den er vakkert filmet, med god musikk til, men ofte er det voldelige aspektet kvamlende, og man føler det virkelig på kroppen. Den vil forhåpentligvis skape debatt, og ikke bare blant filmfans, men også blant politikere og andre. En film alle burde se, om ikke annet for å skjønne hvor fryktelig galt det kan gå.