– Han hadde et heftig temperament

25. november er det 30 år siden revykongen Leif Juster sovnet inn, 85 år gammel. Han hadde et langt og innholdsrikt liv, sjarmerte seg inn i nordmenns hjerter og fikk dem til å le.

Han ble født som Leif Normann Nilsen 14. februar 1910 den gangen Oslo het Kristiania. 

– Faren min var yngst i søskenflokken på seks, med blant annet to eldre brødre på 16 og 18 år. På Lilleborg skole var han vel en liten rabagast, og jeg synes også han var litt slem. Han nappet nemlig luene av de andre ungene, fortalte datteren, Siri Juster, til Ullern Avis i 2009.

Lille Leif ble født på Grünerløkka, men vokste opp på Sagene brannstasjon, der faren, Just Nicolai Nilsen, jobbet som brannmann og senere formann. Drømmen var å gå i pappas fotspor og bli brannmann, men det skulle plutselig endre seg.

Som 14-åring fikk Leif jobb som såkalt sjokoladegutt på Nationaltheatret, der han solgte søtsaker for Freia til publikum. Da ble interessen for teater vekket.

– Jeg ble grepet av teater-basillen da jeg 14 år gammel kom til Nationaltheatret som sjokoladegutt og fikk oppleve de store scenekunstnerne, Bjørn Bjørnson, Harald Stormoen, Johanne Dybwad, Hauk Aabel og mange flere. Skuespiller ville jeg også bli, fortalte han til Aftenposten i 1990.

Lurte nazistene

Som 20-åring begynte han som elev hos Ingolf Schanche på Det Nye Teater, og ble etter hvert oppdaget av Einar Rose og Victor Bernau. Han fikk roller på Chat Noir og Scala og spilte blant annet i «Den spanske flue» og «Den store barnedåpen».

På 1930-tallet tok han kunstnernavnet Leif Juster. I 1934 giftet han seg med Johanne Marie «Tullik» Kingo Christensen og fikk døtrene Greta og Siri.

Da krigen kom til Norge, var Juster revyskuespillernes tillitsmann i Skuespillerforbundet. Fordi han selv og andre kolleger nektet å etterkomme tyskernes befalinger og krav om hvordan de skulle utøve scenekunsten, ble han fengslet i fire måneder i 1941.

Det var under krigen at den kjente monologen «Mot norrmalt» ble født.

– Da gjorde vi alt for å lure nazi-sensorene for å få inn finurlige tekster som fortalte hva vi syntes om de grønnkledde okkupantene og NS og hele greia. Slik at publikum forsto og frydet seg. Jeg ble kalt inn til forhør mange ganger, og satt inne i fire måneder på Møllergata, men greide å vri meg unna. Og den monologen har jeg skrevet om til flere revyer senere. Det er jo alltid noe i vårt samfunn som går «mot norrmalen», forklarte Juster til Aftenposten i 1990.

I 1942 åpnet han rett og slett sitt eget teater sammen med kona. På Edderkoppen Teater utviklet han sin personlige form for kabaret og revy og ble en stor stjerne. I hele 25 år ledet han teateret og sto på scenen gjennom de utallige forestillingene, før teateret i 1967 måtte legges ned på grunn av en ny skatteregel som ble innført for private teatre.

Leif Juster vendte derfor tilbake til Det Nye Teater, som nå hadde byttet navn til Oslo Nye Teater, og jobbet der til 1987.

Han gjorde også stor suksess på det store lerretet med filmer som «Den forsvunne pølsemaker», «Fjols til fjells», «Bustenskjold», «Freske fraspark» og «Bussen».

Les også: «Vi på Saltkråkan» er tilbake

Heftig temperament

Selv om Leif Juster var en gøyal figur på scenen, var det ikke alltid like artig hjemme.

– Selv om mange tror det, var han selvfølgelig ikke like morsom og blid hjemme som han var på scenen. Han var også en privat mann og kunstner. Han hadde et heftig temperament, og det kunne gå en kule varmt både hjemme og på teateret, fortalte datteren, Siri Juster, til Dagbladet i 2010.

Da var hun aktuell med boken «Da lo folk! Leif Justers lange liv» i samarbeid med Aften-posten-journalisten Bjørn Brøymer (78).

I 1950 ble Tullik og Leif skilt. Ifølge Siri Juster var det den danske skuespilleren og sangeren Marguerite Viby som var årsaken til bruddet.

– Rett inn i fars liv marsjerte hun. Da hun kom til Oslo, ble hun innkvartert på KNA-hotellet i Parkveien. Det het seg at min far grep inn og betalte arbeiderne som holdt på med pressbor i gaten utenfor hotellet for at de ikke skulle bråke før klokken ti, slik at primadonnaen kunne få sove.

Siri fortalte at faren var god til å sjarmere, og at han var populær hos damene, men hun ville ikke kalle ham for en skjørtejeger av den grunn.

Selv om ekteparet ble skilt, fortsatte Leif stort sett å bo sammen med ekskona og døtrene.

– Far og mor hadde hver sin leilighet, men vi levde sammen som en familie. Han kom hjem og spiste middag og var sammen med oss i alle høytider. Han bodde nok mer under vårt tak enn sitt eget. Han ville ha henne tilbake, men hun syntes det var best slik, fortalte datteren til Dagbladet.

Les også: (+) Jeg kom uanmeldt hjem og hørte stemmer fra badet. Den ene var min manns

Gledesspreder

Da Juster fylte 85 år i februar 1995, ble han vekket av Østlandssendingen allerede kl. 06.30. Så ble det besøk i «Nitimen», der vennene hans ventet på ham utenfor med en limousin. Og på kvelden var det duket for stor fest på Grand Hotel.

Selv var han mest opptatt av at Lange-Leif bare ble mindre og mindre.

– Jeg blir faktisk kortere. Jeg bare krymper og krymper. Før var jeg jo 1,92 m høy, nå er jeg bare 1,88, sa han til NTB.

Ni måneder senere sovnet han stille inn på Bærum sykehus.

– Med ham er en epoke i norsk revy over. Han var en fantastisk gledesspreder for hele nasjonen i årtier. Han sparte seg aldri. Og han var en merkelig begavelse, et naturtalent, sa hans gode venn og kollega, Henki Kolstad, til NTB.

Han var en av dem som sto æresvakt ved båren i Ullern kirke. Bisettelsen var på statens bekostning.

– Leif Juster var den ekte, folkelige klovn og forløste den usikkerhet som vi som publikum bærer i oss. Han ville dele sin moro med publikum. Når de hadde det moro, moret han seg. Og han skjønte når publikum hadde fått nok, sa daværende kulturminister, Åse Kleveland, i sin minnetale i kirken.