Henriette steenstrup:
- Det er «flat mage på fire uker»-tid igjen.
Og her er det ikke plass for de moderate.
Like sikkert som at skatteoppgjøret kommer i slutten av juni, enten du har fått tilbake eller må betale, fylles magasiner og forsider av hvordan man får fasta deg til i fisken før sommerferien tar i tu. Det er jug å si at du ikke bryr deg, for uansett hvor mye det er det indre som teller, så vil man jo ta seg best mulig ut i olashorts og Tupperware. (Eller swimware, som det heter, men autocorrekt ville at jeg skulle skrive Tupperware.) Akkurat når det gjelder kroppspress, så må jeg innrømme at jeg er litt lei. Ikke av kroppspress, det har holdt på i all sin tid, fra før korsettenes inntogsmarsj, og det fortsatte inn i min mormors generasjon, som bare spiste sitron og ikke visste at de tok amfetamin.
Men det er akkurat som om helse- og livsstilsguruene, og de som er imot dem rundt oss, følger verdens debatt- og konfliktnivå på andre felt. Det er polarisering. Enten så er det fire timers trening hver dag, ikke banan og bare proteiner, eller så er det helt andre enden av skalaen med «Uuups, nå ble det pizza fjerde dag på rad her, ja, ja jeg avslutter med en Ben & Jerrys og ikke kjeft på meg for det». Det føles i hvert fall sånn i min instastoryfeed. Her er det ikke plass for de moderate og de i midten. Litt som i politikken om dagen, altså. Enten er du holocaust-fornekter eller listhaugianer og mener alle flyktninger er lykkejegere som vil hit for å utnytte barnetrygden. Eller så blir du kvalm av Sylvi og er blind for alt annet enn at alle må få hjelp uten noen bærekraftige tanker om hva som trengs for å integrere dem som kommer. For det finnes ingen middelvei lenger. Alt er enten eller. Og da snakker jeg ikke om flyktninger, jeg snakker om trening og livsstilsendringer.
For mye og for lite forderver alt, sies det. Uttrykket «alt med måte» fant vi i antikkens litteratur. Og er ikke det en sunn og bra greie egentlig? Jeg trener litt selv, jeg skal innrømme det. Og på mitt treningssenter så er det et par som alltid trener sammen. De har ofte vært der i to timer når jeg kommer, og de holder på et par timer etter at jeg har dratt. Jeg syns det er litt romantisk, at de har et bånd som ikke bare er kjærleik og familie, men en hobby. Og de ser ut som om de er toppidrettsutøvere. Innimellom har jeg tenkt «Hjelpes meg, jeg gir opp, kommer aldri i nærheten av de to atletene der». Og det er poenget: De er atleter. Sannsynligvis jobber de med trening, eller så skal de være med på Norseman. Kanskje er de sponsa, jeg vet ikke. Men jeg kan ikke sammenligne meg med dem. Jeg har en jobb. Jeg kan ikke trene fire-fem timer hver dag. Og jeg orker ikke å bare spise kyllingfilet.
På den annen side: Jeg kan heller ikke drikke drinker hver dag og spise burger til frokost. Det tar seg ikke ut i min alder, men jeg kommer heller ikke til å ta meg ut i min alder hvis jeg heller nedpå ostepop og er bakis tre ganger i uka. Men jeg får til å trene sånn 2–3 timer i uka, stort sett. Og jeg vil spise potetmos i ny og ne og drikke litt rødvin relativt ofte. Jeg har lyst til å orke å spille cageball med ungene mine, og jeg har lyst på en tjukkecola innimellom hvis jeg har vært på fest. Så kjære livsstilsguruer og antikroppspressmotivatorer, går det ikke an å finne en gyllen middelvei her? Instaposter og stories føles ofte så dobbeltkommuniserende, det er vanskelig å ta på alvor et bilde av en vaskebrettmage og det står «Vær fornøyd med den du er og ikke forandre en ting». Ikke tror jeg heller på at man er helt happy om man poster 10 bilder av pommes fritesen man har spist de siste to dagene og skriver «Føkk all». Den gylne middelvei, altså. Et lite slag for den, det slår jeg.
Denne saken ble første gang publisert 01/06 2018, og sist oppdatert 01/06 2018.