FRA REDAKTØREN

"Jeg har null planer på 17. mai"

Som om jeg ikke er en del av feiringen, men bare ser den fra utsiden, skriver redaktør Madeleine.

Som å være i et slags limbo mellom gamle og nye tradisjoner, skriver redaktøren.
Som å være i et slags limbo mellom gamle og nye tradisjoner, skriver redaktøren.
Publisert Oppdatert

Hjelp, jeg er tradisjonsløs! Vel, ikke sånn generelt i livet, men akkurat på 17. mai er jeg det. Og 17. mai er jo selveste dagen for tradisjoner! Det er en sosial dag med liv og røre, en dag da du liksom bare skal svinse fra den ene sosiale sammenkomsten til den andre, i en slags evig champagnerus. Men i skrivende stund har jeg null planer på 17. mai. Absolutt ingen. Det er som om vårt sosiale 17. mai-liv befinner seg i et slags limbo, der de tradisjonene vi har vært en del av har gått fullstendig i oppløsning, mens de nye ennå ikke helt har funnet sin form. Og selv om jeg ikke direkte føler meg utenfor, så kjenner jeg faktisk litt på akkurat dette tomrommet. Det er som om jeg ikke er en del av feiringen, men bare ser den fra utsiden.

17. mai skal jo begynne med en 17. mai-frokost. Og her i Oslo skal den helst være i en stappfull og stor leilighet i sentrum. Så vi skulle helst ha kavet oss ned i byen, litt trøtte i trynet, fordi vi har strøket bunadskjorter og lett etter mansjettknapper halve natta. Vel fremme skulle balkongdøren stå på vidt gap, så skravlinga ljomet ut i den solfylte bakgården, og vi kunne kikket opp på flaggene som vaiet i blomsterkassa. På bordet skulle det stå laks, spekeskinke og eggerøre, og glassene skulle være fylt med bobler ? selv om klokka bare var åtte.

Så skulle det båret ned til Karl Johan for å se de små, håpefulle i toget, der vi så vidt ville kunne skimtet flaggborgen gjennom et titalls mennesker som sto foran oss. Etter dette skulle det ideelt sett vært en sein lunsj på Theatercaféen, som vi ville ha kommet litt sent til, fordi det å krysse barnetoget slett ikke er noen lek. Og på veien skulle ungene med all sannsynlighet ha skreket etter helium-ballonger ? og vi hadde til slutt overgitt oss og betalt mange hundre kroner for to superhelter som snart skulle fly til himmels.

Etter en trang og støyfull affære på Theatercaféen, skulle neste stopp så være ­grilling i en hage et sted utenfor sentrum. Nå ville barna vært trøtte og måtte bæres den siste delen av veien, som om ikke bunaden veide nok. At de en gang så hvite skjortene nå var fulle av ketchup og is, ville vi bare måtte leve med. På hagefest ville jeg endelig kunne ta føttene ut av de trange bunadskoene og sette meg på et hjørne av et armlene, for det ville selvfølgelig ha vært litt flere her enn det var plass til. Det ville bli nok en pølse før sola gikk ned og vi avsluttet feiringen med et stort gjesp. Utslitte, men sånn skal det også være på 17. mai, skal det ikke?

I år ser det ut til at vår 17. mai-feiring bli av en helt annen karakter. Sannsynligvis lager vi oss en litt ekstra god frokost her hjemme, bare vi fire. Vi skal jo ikke rekke noe, så vi kan ta oss tid til å gjøre oss i stand, men likevel dropper jeg nok bunaden. Uten store selskapeligheter trumfer nok et nettere og mer komfortabelt valg. Kanskje ser vi starten av barnetoget på NRK, før vi tar en litt sein buss ned i sentrum. Hvis vi sniker oss fram bak slottet, kan vi sette oss på gresset med en is og se på toget litt fra avstand. Her møter vi sikkert noen kjente, før vi vender nesen hjem igjen. På grillen vår er det ikke kamp om plassen, så vi kan boltre oss i et litt mer spennende valg enn grillpølser, og vi kan faktisk sitte mens vi spiser. Og etter middag er neppe barna utslitt, faktisk er de vel ganske opplagt, og hopper over gjerdet og leker med ungene i gata. Det blir jommen en ? ganske ålreit 17. mai, når jeg tenker meg om.

Følg Madeleine gjennom hennes blogg!

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning