Henriette Steenstrup

I himmelens navn, klar å skvis ut et takk!

Vi brer om oss med «gracias, thank you og merci monsieur», men å takke kan ikke være forbeholdt ferien.

Be good! Vi må ikke slutte å si takk bare fordi ferien er over, mener Henriette Steenstrup.
Be good! Vi må ikke slutte å si takk bare fordi ferien er over, mener Henriette Steenstrup. Foto: Andreas Kleiberg
Publisert Oppdatert

Det kan være krevende å ferdes utenfor egne landegrenser i ferietid, men også lærerikt. Er det en ting vi nordboere har litt selvironi på og ler litt av, men samtidig nesten er litt stolte av, så er det at vi ikke er regnet for å være spesielt høflige. Jeg fniser når engelsktalende folk spør "how are you", og jeg ikke vet om jeg skal svare "how are YOU", så skal han si "no, how are yoooou", i en evig dans. Skal man bare si "fine, thank you", eller hva er kutyme her? Det er lett å kjenne på tilkortkommenhet på andre språk. Jeg kjenner ikke kodene. Jeg blir litt pensjonistaktig og litt barn samtidig. Redd for å gjøre feil. Også all den høfligheten som går i alle retninger og aldri tar slutt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere den. Samtidig, hva slags funksjon er det denne takkingen og bukkingen har? Jeg tenker litt på det for tida.

For jeg tror ikke det bare er kulturforskjeller. Jeg innbiller meg at det er noe som rører ved noe dypt menneskelig. Å være høflig, spesielt å si takk eller bli takket, handler om å bli sett. Det er lite man maser mer på barna sine om, enn å takke for ting de har fått. Og si hei og ha det, da. Men takking, der kommer virkelig foreldreskammen inn hvis barna ikke leverer. Noen har gjort noe for deg, så i himmelens navn klar å skvis ut et takk! Barn er dog barn, men voksne har ikke den unnskyldningen. Jeg har gjort det selv, glemt å takke noen som takkes bør. I en takketale. Skammen sitter i enda. Vedkommende som burde blitt takket sa aldri noe, men jeg er ganske sikker på at han tenkte det samme. "Jeg burde blitt takket", og det er sant.

En jeg kjenner lånte bort huset sitt til en filminnspilling en dag. Han skulle ikke ha noe for det, var bare litt grei. De kom, rotet en del, og dro. Uten å si takk for lånet. Og da setter dette ganske dypt menneskelige inn, denne forunderlige, snikende tanken: Er jeg usynlig? Ble ikke dette lagt merke til i det hele tatt? Og ikke bare det, man får dobbel dårlig følelse fordi man tenker sånn. "Hvem er jeg som må ha takk, er ikke dette vel uraust?" Men jeg tror ikke det. Takken blir veldig viktig først når den ikke kommer. Den usagte takk blir et høylytt "jeg gir blaffen i deg, dette betydde niks og NADA". Det trigger noe opprørsk i oss å ikke få takk, kanskje særlig hvis man har gjort noe i godhetens eget navn. Som å uoppfordret bake boller til barna, og responsen er "hvorfor er det ikke sjokoladeboller?". Eller du gir kaffe til en som tigger som ber om melk i også. Eller er med på en dugnad uten å bli spurt, og får litt kjeft for å bare være med i to timer. Det er noe litt nedrig, men menneskelig, i å ville bli takket. Og det koster relativt lite andre veien, å gi den takken. Så sommer skal jeg være ekstra påpasselig. Både i Syden og i England. Jeg skal takke til høyre og venstre, men jaggu skal jeg prøve å ta det med meg hjem til gamlelandet og. Jeg har ikke så dårlig tid at jeg ikke rekker å hive ut en liten gracias por favor i hverdagen også.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen