OLAVS KJØKKENBENKNOTATER

Er man nødt til å løpe et helt maraton for å få være litt i fred?

Fem minutter for meg selv, det er alt jeg ber om. Men hva er godkjent fravær i en småbarnsfamilie?

Olav Brostrup Müller (40): er spaltist i Kamille. Han jobber som kultursjef 
på Lillehammer, der han bor med kone og to barn. Han har skrevet boka Kjedet enebolig 
– rapport fra provinsen, en personlig fortelling om å slå seg til ro i livet.
Olav Brostrup Müller (40): er spaltist i Kamille. Han jobber som kultursjef på Lillehammer, der han bor med kone og to barn. Han har skrevet boka Kjedet enebolig – rapport fra provinsen, en personlig fortelling om å slå seg til ro i livet.
Publisert Oppdatert

Det kommer et sukk fra henne. Det er ikke så rart, egentlig, for nå vet hun omtrent hva som kommer: Hun har allerede sett meg lempe sekkene med jord ut av bilen og begynne å rigge meg til med potter, frøposer og brukte ispinner med små lapper på. Hun kjenner det i hele kroppen nå. Nå er han i gang igjen. Her kommer foredraget. Men for meg er det fortsatt magisk. Et frø i jorda. Et føkkings lite frø! Det vet nøyaktig hva det skal gjøre, hva det skal bli, all informasjonen ligger allerede lagret der inne i kapselen. Slik kan det ligge i tusenvis av år, potensielt sett, før det en dag bestemmer seg for å spire. Det eneste det trenger er litt vann, litt jord og litt varme, så tar naturen over. Alt dette står jeg og lirer av meg (på nytt) mens jeg vanner de små pottene mine, som jeg har fått kranglet meg til at skal få lov til å stå i kjøkkenvinduet. Om noen uker har jeg både squash og sukkererter på gang, blomkarse og koriander. Det har blitt et rituale for meg, det her – et fattigslig forsøk på å skynde på våren, bringe sol og varm jord inn i huset, se hvordan nytt liv strekker seg mot lyset og gir fingeren til den siste resten av vinter utenfor vinduet. Men det handler selvfølgelig også om alt det jeg vet at jeg har foran meg der ute.

Den romerske statsmannen Cicero skal ha sagt at alt en mann trenger er et bibliotek og en hage. Dette kom han altså fram til på et tidspunkt da nordmenn flest var mer enn nok opptatt av å prøve å få fyr på ulike bål eller slå hverandre i hjel med sjøldaua reinsdyrkalver. Men Cicero hadde selvfølgelig helt rett: Svaret på alle mysterier finnes i bøkenes verden, der mennesketens samlede erfaring ligger en brillelengde unna for oss, men det ligger også der ute i hagen - hvor livets mirakel atter en gang forbløffer og forundrer og driver på. Javisst gjør det det!

Å, det er noe i lufta. Noe fantastisk. Noe har definitivt skjedd! Er det våren de kaller det? Men hvor skal de hen, alle disse familiefedrene som farer forbi meg i Sigrid Undsets veg? Joggere, syklister, rulleskiløpere. Gatene har knapt rukket å bli bare før de popper opp over alt rundt meg. Pustende treningstøy og nypussede pulsklokker. Alle sammen ser ut til å ha døden i hælene. De er i hvert fall på vei vekk fra noe. Vekk fra jobben, vekk fra ungene, vekk fra kjerringa. Jeg vil ikke jogge. Jeg vil egentlig ikke bevege meg så mye, for å være helt ærlig. Jeg har alltid vært en latsabb, og kjenner meg faktisk smått provosert av de halsende familiefedrene som fyker forbi meg i lycrabekleding med 4-veis stretch. Men jeg forstår dem, for all del. Jeg vet nemlig hva de vil ha, og jeg vil ha det samme: Stillhet. En halvtime for meg selv. Tid som bare er min, der jeg verken blir avbrutt eller ropt til eller avkrevd noe som helst.

Men hva er egentlig regnet som gyldig fravær i en barnefamilie som vår? Er det å trene seg opp til Oslo Maraton eller holder det å påstå at man trenger arbeidsro til å forberede årets squash-avling? Og det er jo det som venter meg der ute i hagen, ikke sant. Når temperaturen bare stiger for alvor, og forsommerkveldene legger seg som funklende juveler mellom arbeidsdagene. Det er da jeg skal gå ut i kveldslyset, rett etter at ungene er lagt – eller kanskje aller helst mens de sitter og spiser kveldsmaten sin, og så skal jeg vanne. På samme måte som jeg gikk ut og fyrte opp snøfreseren, sånn cirka mellom sju og åtte om kvelden, i hele vinter. Fem minutter for meg selv, det er alt jeg ber om. Så kan nytt liv spire. På alle fronter.

PS: Spaltist Olav kommer til Kamille Weekend i Tromsø! Klikk her for info og påmelding.

NYTT LIV: Håpet har tatt bolig i vinduskarmen hjemme.
NYTT LIV: Håpet har tatt bolig i vinduskarmen hjemme.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning