Fjernstyrer megatoget 150 mil unna

Det multinasjonale selskapet Rio Tinto er en av verdens største utvinnere av jernmalm. Selskapet har et tosifret antall gruver i Pilbara-regionen nordvest i Australia. Fra gruven og til havnen, der jernmalmen lagres før den fraktes videre, er cirka 80 mil – én vei. Tidligere kjørte tålmodige sjåfører den lange (og nokså monotone) strekningen, dag ut og dag inn. Nå gjør ­toget jobben på egen hånd, takket være løsningen AutoHaul – som innebærer et selvdrevent tog, som til og med tenker selv via en datamaskin. En operatør sitter imidlertid 150 mil unna – klar til å gripe inn på kort varsel. 

– Ideen til et førerløst tog tok så smått form i 2006, og i 2008 begynte vi konkret å utvikle planer for det som senere skulle bli AutoHaul. I 2018 kunne AutoHaul endelig lanseres, sier kommunikasjonsansvarlig hos Rio Tinto i Australia, David Outhwaite til Vi Menn.

240 vogner

Visjonen om et førerløst tog hadde sitt utspring i et ønske om kostnadsbesparelse, først og fremst fordi man kunne kutte ned på transporttiden ved å automatisere prosessen.

– Tidsbesparelsen er et viktig aspekt. Selve transporten av jernmalm fra gruve til havn utgjør en stor del av jobben. Dersom vi ikke lenger trengte å ta hensyn til førere som skulle av og på skift, og transporteres fram og tilbake, ville vi spare flere timer på hver tur, og dermed kunne kjøre flere turer i døgnet, uttalte Lido Costa, en av ingeniørene bak AutoHaul, i et intervju i forbindelse med lanseringen i 2018.   

– Tidligere transporterte man lokførerne 1,5 millioner kilometer hvert år til og fra togene. Dette innebar også en viss sikkerhets­risiko, som vi nå har eliminert, la han til. Det førerløse toget er i snitt 2,4 kilometer langt og består av 240 vogner.

– Hver vogn inneholder 50-55 kubikkmeter med jernmalm, forteller David Outhwaite til Vi Menn.

Verdifull last

En operatør sitter i et kontrollrom i Perth, 150 mil unna. Der plotter han inn togets rute. På selve reisen fra havnen og til gruven, tar en datamaskin så over styringen etter at operatøren har gitt fra seg kontrollen. En form for autopilot, med andre ord. Maskinen tar høyde for jernbaneoverganger og andre ting som elektronikken må være oppmerksom på. Hele tiden sitter kontrolløren klar til å gripe inn ved behov. Men selv om prosessen nå er automatisert, har man ikke kastet vrak på de trofaste lokførerne.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

– Førerne har fortsatt jobb hos oss, sier Outhwaite. 

– Når toget nærmer seg havnen, stanses toget slik at en lokfører kan komme på. Vedkommende tar kommandoen det siste stykket. Årsaken er at det må foretas flere manuelle operasjoner i forbindelse med at vognene skal kobles fra hverandre, bremser skal settes på og vognene skal losses for sin verdifulle last.

Når dette er unnagjort, begynner tilbaketuren.

– Det hender at vi bruker lokfører den første biten, men enkelte ganger går hele tilbaketuren automatisk, opplyser Outhwaite, og legger til at en typisk tur tar cirka 40 timer fra havnen og til gruven og tilbake.

Togets toppfart er 80 kilometer i timen. Ikke dårlig for et førerløst monster med lengde som tilsvarer rundt 25 fotballbaner.

Året rundt

Etter at selskapet eliminerte behovet for lokførere, unntatt på den siste biten av reisen, åpenbarte en annen fordel seg: Togene kan gå 24 timer i døgnet, 365 dager i året.

– Dette er en non-stop-operasjon, sier Outhwaite.

– Vi har 16 jernmalmgruver i Pilbara-regionen, og fire havner, hvorav den største, Cape Lambert, tar imot cirka 55 prosent av den utvunne jernmalmen. Nest størst er Dampier. Begge er blant de største i sitt slag i verden, legger han til. 

Uten uhell

Mesteparten av jernmalmen Rio Tinto utvinner i Western Australia sendes videre til Asia, der Kina er den klart største mottakeren. Mer enn 80 prosent av jernmalmen sendes dit. Resten går – i store deler – til Japan og Sør-Korea.