– Jeg stjal fra mine beste venner i mange år
Hedvig har ingen god unnskyldning, men vil prøve å forklare hva som drev henne.
– Nesten hver gang jeg var på besøk hos venner, stjal jeg fra dem, betror hun.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Den beste måten jeg kan beskrive Hedvig på, er at hun nærmest ser ut som en engel. Hun er trolig den siste du ville ha trodd gikk rundt og stjal fra andre. Men det gjorde hun ...
– Jo da, jeg var en tyv! sier hun.
Samtidig understreker hun at det hører fortiden til. Nå vil hun forklare hvorfor det ble sånn.
– Det startet i tenårene. Jeg vokste opp i en strengt kristen familie, og pappa var predikant. Vår familie på fem levde ene og alene av andres godhet, for pappa hadde ingen fast inntekt, og mamma var hjemmeværende. Vi ba til Gud om å få alt fra mat til bil, og Han var mer enn sjenerøs. Det sto alltid en kasse med mat fra både kjøpmenn og naboer på trappen vår. To biler hadde vi også.
– Likevel begynte du å stjele?
– Jeg var nok forvirret, unnskylder hun seg. – Som barn var det vanskelig for meg å forstå grensen mellom å få og ta. Alle var jo så sjenerøse at jeg like godt begynte å forsyne meg av andres saker. I mitt hode hadde jeg en forskrudd formening om at alt var til felles glede.
Først da hun ble voksen, kom vendepunktet for tyven Hedvig.
Det syvende bud
Hun påpeker selv det tankevekkende ved at en kristen familie ikke klarte å få banket inn de ti bud hos barna sine. Som det syvende: «Du skal ikke stjele.»
– Jeg stjal alt fra leker til pynteting. Småting som lett kunne tas med, uten at noen la merke til det.
– Hvis du anså dette som «å dele», hvorfor fortalte du det ikke til eierne når du tok ting?
– Godt poeng. Jeg må jo ha ant likevel, at dette ikke var lov. Pappa hadde selvsagt preket om at det ikke var lov å stjele. Jeg kan bare ikke huske å ha skammet meg.
– Ergo heller ingen dårlig samvittighet?
– Nei, jeg var snarere lykkelig over å ha «fått» en ny børste eller leke fra vennene mine, eller senere sminke og klær.
– Fått?
– Nettopp, jeg følte den samme gleden som når jeg faktisk fikk noe. Jeg takket til og med Gud! Det høres jo sprøtt ut, jeg innser det, sier Hedvig om sin egen oppførsel.
– Jeg tømte til og med klesskapene til tre venninner! De bodde sammen og hadde latt meg bo hos dem i en uke. En dag alle tre var ute, forsynte jeg meg med klær og så dro jeg. Det endte med tre færre vennskap.
– Innså du hvorfor og ga eiendelene tilbake?
– Nei, jeg beholdt klærne og syntes egentlig reaksjonen deres var kjip. Først nå i den senere tid, drøyt 30 år senere, er vi på talefot igjen.
– Har dere pratet ut om det som hendte?
– Nei, vi prater ikke om det. Bare om kjærligheten vi føler for hverandre og gleden over å ha kontakt igjen, svarer hun.
– Hva med et unnskyld?
– Det var jeg som kontaktet dem via Facebook. Hver og én av dem inviterte jeg hjem til oss på middag og champagne, og det ble veldig hyggelig. Jeg er sikker på at de opplevde det som en unnskyldning, tror hun.
– For meg er det viktig å leve i nuet. Å dra opp gufs fra fortiden fører ikke nødvendigvis til noe godt. Min unnskyldning og gave til dem er å være et godt medmenneske nå!
Les også (+) Stemoren min manipulerer alle
Vendepunktet
– Hva ble ditt vendepunkt når det gjelder å stjele?
– Å bli mamma, svarer hun øyeblikkelig.
– Datteren min fylte umiddelbart et hull i hjertet mitt. En lengsel etter noe udefinerbart. Min kjærlighet til henne fullendte meg på et vis. Hun er en rikdom selv ikke kristentroen har klart å gi meg.
Det vakre ansiktet stråler av kjærlighet.
– Allerede første gang jeg holdt Thea i armene, tenkte jeg: «Hun skal få slippe å vokse opp med en mamma som stjeler.» For med henne kom også skammen over å ta ting fra andre. Først nå definerte jeg det jeg drev med som å stjele, forteller hun.
Kort tid etterpå startet hun også i terapi.
– Terapien har fått meg til å innse at jeg er en pussig skrue, smiler hun. – Men jeg stjeler i hvert fall ikke lenger. Det var en synd jeg har bedt Gud om tilgivelse for, og den har han gitt meg. Derfor har jeg troen på at også de jeg har forvoldt denne ondskapen har fått fred i sine hjerter.
– Foreslo ikke terapeuten at du skulle be også dem om tilgivelse?
– Hos en organisasjon som Anonyme Alkoholikere ville jeg nok ha fått nettopp det rådet. Et vedvarende behov for å stjele kan sikkert sammenlignes med alkoholikerens drikketrang, men min terapeut mente at vi alle er bedre tjent med å la fortiden hvile. Han lærte meg i stedet å se fremover, å starte på nytt som et bedre menneske.
– Uten å levere tilbake det du stjal?
– Etter utallige flyttelass forsvant tyvgodset. I stedet for å telle ting og tang eller kroner og øre er min syndsforlatelse å gjøre andre godt. Med begge hendene utstrakt hjelper jeg frivillige organisasjoner, folk på gata, naboer og familie og venner med både stort og smått. Jeg føler at det er min misjon i livet, sier Hedvig.