Trues av utryddelse

Det underlige nebbdyret lever i deler av Øst-Australia samt på Tasmania og King Island. Ornithorhynchus anatinus, som er dets vitenskapelige navn, er i dag en truet art. Det er klimaendringer med økt tørke, bygging av demninger, rydding av land og forurensning som ødelegger nebbdyrenes levesteder.

I opptil 40 prosent av tilholdsstedene er arten forsvunnet, og innen 2070 kan antallet nebbdyr ha falt ytterligere med opptil 73 prosent, sier forskere ved universitetet i New South Wales.

Det er med andre ord på høy tid å gjennomføre tiltak for å begrense utryddelse av arten. Dette kan vise seg å bli svært nyttig også for oss mennesker, siden det er blitt oppdaget at melken har så gode antibakterielle egenskaper at den vil kunne brukes til bekjempelse av superbakterier.

Trodde de ble holdt for narr

Første gang et nebbdyr ble observert av en hvit mann, var i den australske delstaten New South Wales i november 1797. Mannen, som het John Hunter, var guvernør der. Han sendte en pels og en skisse av dyret til David Collins, som hadde vært en tidligere sakfører i kolonien, men hadde reist hjem til England. Biologer trodde at de ble holdt for narr: Dette måtte være et falskneri som var blitt satt sammen av et andenebb og en bever!

Men det var merkverdigheter. For eksempel var det opptil seks centimeter lange nebbet annerledes enn et fuglenebb ved at det ikke kunne åpnes og hadde åpning til munnhulen på undersiden.

Lagde tepper

Selv om det ikke varte lenge før eksistensen av nebbdyr ble bekreftet, stilte biologer seg nølende til at arten kunne være et pattedyr. Tett pels hadde dyret riktignok, men nebbet og den antatte formeringsmåten med at det la egg (faktisk bekreftet først i 1884), minnet mer om en fugl.

Så ble det oppdaget at nebbdyret har melkekjertler. Debatten om det merkelige dyret fortsatte. Dyrets skjelett minnet i enkelte deler, blant annet skulderpartiet, om et krypdyrs. Det eiendommelige dyret ble kalt «primitivt pattedyr» og «pelskledd krypdyr». Forvirringen var stor.

Til ut på 1900-tallet ble det drevet jakt på nebbdyr. De ble gravd ut fra hulene sine eller ble spiddet mens de svømte. Pelsen ble brukt til å lage tepper av.

Giftig

Hannen blir litt større enn hunnen, og kroppslengden kan bli opptil 45 cm. Den brede og flate halen blir 10-15 cm lang, og vekten kan nå opp i to kilo. Arten er den eneste nålevende i sin familie av såkalte kloakkdyr, og nebbdyr graver ut opptil 18 meter lange ganger i elvebredder.

Gangene kan ha åpning både over og under vann. Sistnevnte type ender i et kammer der hunnen legger mellom ett og tre egg (oftest to), som ruges i 8-10 døgn før de klekkes. Ungene forlater reirhulen først etter omkring fire måneder.

Disse dyrene lever av smådyr i bekker og innsjøer. De tar blant annet snegler og muslinger. Byttet lokaliseres ved hjelp av føleorganer i det horndekte nebbet. Disse reagerer på elektriske signaler fra muskelaktivitet hos byttet.

Nebbdyret er en av svært få arter av pattedyr som er utstyrt med gift. Bak fotleddene har hannen hornaktige sporer som er forbundet med en giftkjertel i låret. Ett stikk fra en spore kan avlive en hund og påføre et menneske store smerter.

Litteratur: Verdens dyr, bd. 6, s. 91, 94-95, Oslo 1986; Cappelens dyreleksikon, bd. 4, s. 27-29, Oslo 1980; forskning.no, 20/1-2020; Aftenposten, 31/1-2020.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 15 2020