Sløserikavalkaden 2020
Så nærmer vi oss slutten på et nytt sløseår. Våre folkevalgte lærer visst aldri.
Når det gjelder overraskende bruk av skattepengene våre, er de folkevalgte et oppkomme av kreative påfunn. Klype-seg-i-armen-opplevelsen får man daglig, og skulle det komme en alien på besøk, ville vesenet neppe trodd ett ord av hva vi fortalte. Med mindre det kom fra en planet bebodd av byråkrater, selvfølgelig.
Å kåre de ti «beste» sløsepåfunnene i 2020 var ikke lett. Det er ikke nødvendigvis størrelsen på beløpene som avgjør. Man må også belønne originalitet, og ikke minst må det tas hensyn til er-det-mulig-faktoren. Den kan i mange tilfeller bli direkte utslagsgivende.
Forhåpentligvis vil leseren oppleve årets topp 10 som balansert, variert og berikende. Og gled deg til årets vinner. Myndighetene har virkelig gått for en spektakulær og kostbar prakt som er «Solkongen» (Ludvig den 14.) verdig. Et mini-Versailles i Oslo sentrum!
Milliarder fremfor millioner
Helsebyråkratene gasser seg i skattepenger.
På en solid tiendeplass finner vi den siste i en rekke av offentlige IT-skandaler, nærmere bestemt
Akson. Bak det intetsigende navnet finner vi det som skulle bli den store digitalrevolusjonen innenfor helsevesenet; alle deler av dette skulle endelig kunne snakke sammen. Med tanke på at det finnes slike ordninger verden rundt allerede, skulle en kanskje tro at dette ikke var all verdens oppgave å få på plass, men hvorfor gjøre noe enkelt når du kan gjøre det tungvint? Og ikke minst kostbart?
Det som opprinnelig skulle koste 10 milliarder skattekroner har nå ballet på seg slik at den foreløpige kostnaden er vokst til 22. For å sette det i perspektiv: Makedonia innførte et slikt system til 1,2 millioner kroner. Ja, du leste riktig; nesten en tusendel av det norske budsjettet. Dette systemet har så langt doblet effektiviteten for landets to millioner innbyggeres helsetilbud.
Flere andre land (som Serbia, Portugal og Estland) har også klart å innføre gode systemer til en rimelig penge. Men våre helsebyråkrater foretrekker å la seg inspirere av Danmark og Finland, som har brukt milliarder – uten å lykkes.
Hvorfor skal vi kopiere problematiske milliardinvesteringer i
stedet for velfungerende millioninvesteringer? Visstnok fordi Danmark/Finland (i forhold til Serbia/Makedonia) har en kultur som er mer lik vår. Ja vel, nei.
Naust til besvær
Ordføreren får lov, bonden får ikke.
På niendeplassen er det ikke størrelsen på kostnadene som avgjør, men tankegangen som ligger bak og som er så typisk for våre folkevalgte og deres håndlangere, byråkratene. Det er en historie som viser at selv om vi angivelig er like, er noen likere enn andre.
En eldre sliter av en båtavhengig bonde blir kommandert til å rive et praktisk og sparsommelig naust som han bygde med sine egne hender uten at politikerne engang vil ta det i øyesyn. Samtidig fikk den tidligere ordføreren på den andre siden av fjorden sitt flotte arkitekttegnede naust godkjent uten politisk behandling – ja, han fikk endog skattestøtte for å bygge det.
Historien om denne kong Salomo og Jørgen hattemaker
finner man i Rogaland, der den 81 år gamle bonden Jan Kristian Bokn i Sør-Bokn bruker båt til og fra tre øyer uten fastlandsforbindelse i Finnøy kommune for å se til sauene sine. På bakgrunn av at de mente det ikke var noe behov for et slikt naust, valgte fylkesmannen i Rogaland, eller kanskje det heter statsforvalter nå, å true med dagbøter på 1000 kroner om bonden ikke rev dette.
På den andre siden har man tidligere ordfører i Rennesøy, Jostein Eiane (KrF), som faktisk fikk bygd nytt i strandsonen og attpåtil fikk bygge en liten leilighet på toppen som han kunne leie ut, og dermed skaffe seg en ekstrainntekt. Dette langt større naustet minner vel egentlig mer om en flott designhytte og bryter med politikernes vedtatte krav om at nybygg skal oppføres «i tradisjonell stil der lokal byggeskikk for sjøhus blir ivaretatt».
Til slutt fikk han også 290 000 skattekroner for å sette opp utleiedelen som «miljøtiltak i landbruket», for ikke å glemme at Innovasjon Norge også kom inn i bildet med 550 000 skattekroner – med henvisning til «bygdeutvikling». Gode penger, kan jeg tenke meg.
Svindel på Løvebakken
Reiseregningene var snusk og fantasi.
Når vi så beveger oss til åttendeplassen, går vi helt til Løvebakken. Her er det på sin plass å hylle gravejournalistikken som utføres rundt i det ganske land, der blant annet Aftenposten med sin journalist Henning Ekroll har gjort en fantastisk jobb med å avsløre svindelen som har foregått blant enkelte stortingspolitikere. De avslørte at Mazyar Keshvari (Frp) og Hege Haukeland Liadal (Ap) hadde oppgitt flere fiktive reiseregninger som de hadde krevd dekket med skattepenger.
Keshvari ble blant annet avslørt i å ha sittet på mobilen i Stortingssalen under striden om Carl I. Hagens plass i Nobelkomiteen, samtidig som han hevdet i sin reiseregning at han akkurat da kjørte ned til Farsund for å delta på et «kurs om innvandringspolitikk og veien mot 2019-valget». Den godeste Liadal kunne ikke være dårligere, og krevde flere tusen kroner for å ha kjørt egen bil fra Haugesund til Oslo og tilbake igjen. Samtidig postet hun på Facebook at hun koste seg på konsert med Beyoncé og Jay-Z i København.
Jeg vet ikke hva som er mest skremmende – at folkevalgte på høyeste nivå snusker til seg folks penger på denne måten, at de tilsynelatende er så lite smarte at de avslører seg selv, eller at dette er en så etablert kultur at de ikke føler at det er nødvendig å holde det skjult. Uansett lover ikke dette godt for skattepengene våre.
Kalde varmerør
Glemte at det kostet å drifte anlegget.
Vi må bevege oss nordover til Fauske for den hoderystende syvendeplassen, som er en lærepenge i det å sette vogna foran hesten. Av forskjellige årsaker valgte de folkevalgte i kommunen å svi av fire millioner skattekroner på varmekabler i sentrum. Dette skjedde for 13 år siden, og foreløpig er det ikke skjedd stort mer. Ingen har fått glede av kablene på noen som helst måte, og lårhalsstatistikken er og blir som den har vært.
Det hele skyldes at det ble planlagt og bevilget penger til de 15 000 meterne med varmerør, men det ble ikke spandert en krone, eller tanke, på sentralen som er nødvendig for å kunne drifte dette. Et velkjent problem når jeg tenker tilbake på mange av de avsløringer jeg har publisert. Det er åpenbart lett å hive seg på en eller annen fiks idé, spesielt om det er mulig å trikse med tallene slik at man bare kan gi blaffen i de ubehagelige kostnadene som
dukker opp etterpå.
Toppen av kransekaka er at kjøpesenteret Epas Varehus faktisk fjernet sine elektriske kabler i fortauet fordi det skulle komme nye varmerør. Resultatet kan man jo tenke seg.
Det hører også til historien at Fauske kommune har hoppet inn og ut av ROBEK-lista flere ganger. For dem som ikke kjenner til den, så er ROBEK-lista «skammekroken» for alle kommuner som ikke klarer å styre egen økonomi og som dermed blir satt under statlig overvåkning. Litt som når foreldrene dine bestemmer hva du skal kunne bruke lommepengene dine til, bare i mye større målestokk.
Samtale med fossiler
Er Kunsthøgskolen den virkelige Jurassic Park?
Liv Bugge, førsteamanuensis hos Kunsthøgskolen i Oslo, har nylig fullført en doktorgrad inneholdende blant annet telepatiske dialoger med fossiler for å finne ut hvor samfunnet går i fremtiden. Det hele minner om hva en svadagenerator kunne presset ut, i kombinasjon med B-filmer fra 80-tallet. Ikke akkurat noe å bruke tre til fem millioner skattekroner på, akkurat.
Men det er akkurat det vi har gjort, eller rettere sagt blitt tvunget til å gjøre, for det er nemlig prisen på en doktorgrad, og den dekkes av norske skattebetalere. Ledelsen ved Kunsthøgskolen i Oslo avfeier kritikken og spørsmålene rundt pengebruken ved å påpeke viktigheten av å la forskerne selv velge metoder og verktøy. Oversatt betyr vel dette: Vi må ta dette seriøst selv om vi ikke bruker vitenskapelig metode, og det er en helt egen logikk som gjelder her i la-la-land.
Klart det er kjipt når det stilles krav til dokumentasjon og slikt i forskning. Det er mye mer kunstnerisk å ta ting fritt rett ut av luften, slik at det ikke kan etterprøves. Kunstnerisk frihet, må vite!
Av erfaring er det gjerne slik at de som mottar penger til noe helt meningsløst og sløsete gjerne har etablert, eller vil etablere, et klippekort på videre tildelinger. Og ganske riktig; Bugge har også søkt Kulturrådet om å få en skattefinansiert assistent, noe hun selvsagt har fått innvilget.
NB! Her er ikke Bugge den stygge ulven. Hun har bare søkt på åpne tildelinger. Og det vil jeg på ingen måte holde mot henne. Det er Kulturrådet som har det fulle og hele ansvaret.
Spøkelsesblokken på Tøyen
Oslo kommunes boligsatsing – et monument over inkompetanse.
Femteplassen går til et kroneksempel på hva som kan skje når prestisje går foran vett og rasjonalitet. På Tøyen står en sentral boligblokk med 50 leiligheter som har stått tomme i fem år mens prisene presses i været og alle snakker mye og høyt om viktigheten av å etablere flere boliger i hovedstaden.
Blokka er blitt et monument over den inkompetanse og stahet som, dessverre, dominerer hos dem som tror de blir småkonger når de velges inn i et eller annet kommunestyre. De forstår tydeligvis ikke at deres rolle egentlig handler om å være tjenere for dem som valgte dem inn.
Den ovennevnte blokka har vært flaggskipet i den såkalte sosiale boligsatsingen Oslo kommune har snakket om i flere år. Problemet er at det stort sett stopper med praten og at ingen i kommunen har brukt ressurser og tid på å sette leilighetene i stand slik at noen faktisk kunne flytte inn.
Tanken på hva det koster å ha så mange leiligheter stående tomme midt i Oslo sentrum, er svimlende. Men regningen går jo bare til skattebetalerne. Det er så deilig at andre kan ta regningene dine.
– Tøyen skal bli et sted hvor alle slags folk kan og ønsker å bli boende, lenge. Et sted det er trygt og godt å vokse opp for alle barn. Privatmarkedet og kommunale boliger alene er ikke egnet til å skape et stabilt og bærekraftig bomiljø i indre by, derfor må vi våge oss ut av boksen og utvikle boliger og bomiljøer på radikalt nye måter, uttalte Sarah Prosser i Områdeløft Tøyen og Grønland den gang, og Ole Pedersen, sosial entreprenør i foretaket Nedenfra.
Noe av det første de gjorde var å kaste ut de daværende beboerne. Siden er ikke annet skjedd enn tomprat og leserinnlegg.
Rumpekunst
Kulturrådets analfavoritt har fått 37 millioner på 12 år.
Like utenfor pallen har vi noen som med rette har fått mye tyn av meg de siste årene. Kulturrådets tvilsomme (mis)bruk av skattepenger bør påtales så ofte som mulig. En av dem som har kunnet le hele veien til banken på skattebetalernes bekostning, har vært kunstneren Vegard Vinge, som for mange nok er mest kjent for opptredenen der han sprutet maling ut av rumpa foran publikum. Jeg vet ikke om det var tallrikt.
Han har de siste 12 årene mottatt 37 millioner kroner fra norske skattebetalere, og er en av de kunstnerne som har mottatt mest støtte, noe som igjen betyr at han er den kunstneren som byråkratene mener representerer vår kultur på beste måte.
I Dagbladet rapporterte de fra en av hans tidligere opptredener: «Etter å ha smurt brevet inn med sine egne ekskrementer, gikk han – fremdeles med buksene rundt knærne – opp på et tak og brølte “hvorfor får jeg skattepenger til 12-Spartenhaus?”»
Mens skattebetalerne så med forskrekkelse på hva pengene deres finansierer og klødde seg i hodet over om dette var virkelig eller «fake news», fikk kritikerne bakoversveis av kultureliten og den politiske elite, som tok tildelingene i forsvar og anklaget kritikerne for smålighet og manglende intelligens. Og sannelig toppet de det med litt brunskvettende himling også. Det ironiske er at nasjonalsosialistene var svært glade i statlig kunst og støttet kunstnerråd som fordelte skattepengene til dem de likte.
Kulturrådets tildelinger har fått et søkelys de åpenbart mistrives med. Kanskje det er mulig å håpe på litt mer ydmykhet fra den kanten når de skjønner at det ikke lønner seg å bite hånden som mater.
200 milliarder rett i søpla
Statoil/Equinor kastet milliardene rundt seg i USA.
Bronsevinnerne står for summer så gigantiske at det er vanskelig for oss vanlig dødelige å forstå. Det hele handler om at Statoil/Equinor tapte 200 milliarder kroner på sin USA-satsing. Om vi hadde vekslet milliardene i hundrelapper og lagt dem etter hverandre, ville de nådd seks og en halv gang rundt jorda. Seks og en halv gang! Når man vet at staten eier cirka 70 prosent av selskapet, blir andelen av tapet cirka 50 000 kroner per skattebetaler.
Hvordan kunne dette skje? Var det hendige uhell eller resultatet av manglende kontroll og dårlig kultur? I sedvanlig stil minner det om de evige historiene jeg plukker opp fra norske kommunestyrer landet over, bortsett fra at det denne gangen er snakk om tap i en svimlende størrelsesorden, ja, faktisk så høyt at det havnet i toppen av amerikansk industrihistorie.
Som en revisor uttalte til Nettavisen:
– Det første vi la merke til var at selskapet hadde så store fester. En gang leide vi et av byens største teatre og gjorde det om til kasino.
Andre revisorer forteller at det plutselig kunne dukke opp kontoer de ikke kjente til i selskapet, med milliardbeløp. Ja, du leste riktig; milliard, ikke million. På et avdelingskontor i Austin, Texas, lå det sjekker for totalt 27 millioner dollar rundt og slang.
Mellomledere tjente i snitt 524 000 dollar allerede i 2013. Tilsynelatende hadde ingen kontroll. Ja ja, sånt går når det er andre som betaler.
Biogass-fadesen
Oslos biogass-satsing fortsetter å brenne opp.
På solid sølv- og andreplass finner vi igjen vårt kjære Oslo. Byen med den store lommeboken brukte i 2012 500 millioner skattekroner på et stort biogassanlegg som på grunn av en lang rekke tekniske feil fortsatt brenner opp nesten halvparten av gassen som produseres. Bærekraftig? Jeg tror ikke det.
Anlegget som skulle produsere biogass fra matavfall, måtte de første årene brenne opp all den produserte gassen – mens kommunen hele tiden fortalte oss hvor viktig det er å kildesortere matavfall. Dette har de fleste av oss lært, og vi tar oss derfor pliktoppfyllende tid til å legge matavfallet i grønne poser for kildesortering, uvitende om at en stor del bokstavelig talt går opp i røyk. Det var riktignok verre i begynnelsen da anlegget var nytt. I 2012 brant det meste av gassen opp. I første kvartal i 2020 er det kommet ned i 40 prosent. Fortsatt betydelig, fortsatt uakseptabelt, fortsatt uforståelig, men tross alt bedring.
Det er pussig hvor ivrige norske politikere er etter å bruke våre skattepenger på uprøvd teknologi og løsninger ingen andre ønsker å bruke egne penger på. Og at de attpåtil blir overrasket og klør seg i hodet over at dette ofte innebærer omfattende barnesykdommer, en stabel problemer og store budsjettunderskudd.
Mon tro hva det vil gjøre med befolkningens iver etter å kildesortere når stadig flere får vite om inkompetansen og hvor lite man får igjen for egeninnsatsen. Hvorfor bry seg om å ta hensyn til de ekstra søppelbøttene, posene og spannene hvis det ikke er noe poeng?
Kanskje på tide å overlate dette til fagfolk fremfor politikere og byråkrater med riktig partibok?
Palasset i Oslo
Regjeringsbygget blir ett av verdens dyreste.
Med stor fanfare og lite ære kan jeg endelig avsløre toppen av sløsekaka, som ikke bare er høy i uforstand og pengebruk, men også høyde: regjeringspalasset! Beklager, jeg mente selvsagt regjeringskvartalet. Et bygg til småpene 36,5 milliarder skattekroner, før videre budsjettsprekker, selvsagt. Landets største og dyreste lekestue?
For å sette det i perspektiv: Bygningen skal huse 4700 ansatte, noe som vil tilsi en kostnad et sted mellom fire og syv millioner kroner per ansatt. Du kunne altså kjøpt en overpriset leilighet på beste vestkant i hovedstaden til hver og én av dem for samme sum!
Du og andre skattebetalere over hele landet betaler faktisk opptil
14 000 kroner hver for våre folkevalgtes stormannsgalskap. Det er ti ganger operaen.
Det er et vanvittig fantasiprosjekt der all rasjonalitet og nøkternhet er forsvunnet som dugg for solen.
Vi snakker om ett av verdens dyreste bygg, og selv Solkongen ville blitt misunnelig på denne ekstravagansen – selv om jeg mistenker at hans smak i utsmykning nok avviker noe fra hva arkitektfirmaet som gikk av med seieren prioriterer.
Kommunalminister Nikolai Astrup (H) innrømmer delvis selv omfanget av denne stormannsgalskapen:
– Det er ikke til å legge skjul på at dette er et stort, dyrt og komplisert prosjekt.
Som vanlig besvares kritikk med at man anerkjenner dens eksistens, hvorpå man bare turer videre. Det er tross alt andre som betaler.
Er dette politikernes taktikk når de kaster seg ut i prestisjeprosjekter? Først underdriver man kostnadene slik at man lettere får klarsignal, og deretter kommer den ene budsjettbomben etter den andre, men alltid én og én, som derfor blir lettere å godkjenne. Inntil det er for sent å snu.
Ja, for når hørte du sist om et offentlig symbolbygg som ble kansellert etter at det var igangsatt?
Hva med regjeringsbygget? De klarte å blåse av åtte milliarder kroner bare på selve planleggingen. Altså før noe ble påbegynt i det hele tatt. Planer og prat. Åtte milliarder. Problemet med slike summer er at de er så vanskelige å fatte. Det er lettere å være krass mot kommunen når den kaster bort noen hundre tusen på tull. Åtte milliarder er surrealistisk.
At man river deler av det eksisterende regjeringsbygget, behøver ikke automatisk bety at man skal erstatte det med noe enda større, enda mer ruvende og enda mer kostbart. For hva er dette, egentlig, annet enn et ekstrem-eksempel på et stadig voksende byråkrati, på økte skatter og avgifter og på akselererende forbruk av folks skattepenger? Hvem ønsker egentlig denne arkitektoniske mastodonten? Byråkratene, selvfølgelig, og politikerne. Ingen andre.
2020 har vært et vanskelig år på alle måter. Sjelden har man hatt vektigere grunner til å stramme inn beltet. Jeg håper at dere alle kan bidra som sløseriombudsmenn i året som kommer, holde politikerne i ørene ved å nekte dem støtte når de skuffer oss og sette søkelyset på alt de kaster pengene våre etter. For husk, det politikerne ønsker å bruke penger på, må de først konfiskere fra deg og meg.
Godt nytt år!
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 64 2020
Denne saken ble første gang publisert 23/12 2020.
