Reisende brytere
Trolldom, heksekunster, slanger, kaklende høner, hissige brøl og fargerike kostymer. Kongos omreisende brytere er ikke som idrettsutøvere flest. Men showmennene er store helter både i slummen, i storbyene
og i landsbyene.
Det er tidlig morgen og en oppspilt gjeng med barn og ungdommer roper og skriker av full hals.
Grunnen er enkel: det er de omreisende bryterne og familiene deres som kommer til landsbyen Kilwa i Kongo for å lage show. Snart vibrerer hele landsbyen ved innsjøen Lake Mweru til lyden av trompeter og trommer.
Fargerike kostymer
Landsbyen har verken strøm, veier eller sportsarena. Ukens største happening er vanligvis gudstjenesten. Og de 6000 innbyggerne her i denne bortglemte landsbyen lever i hovedsak av fiske.
Med et noe så monotont dagligliv er det ikke rart at et omreisende bryte-sirkus – et slags Kongos svar på USAs populære TV-show, WWF Professional Wrestling – skaper feststemning, liv og røre i landsbyene de besøker.
Bryterne er kledd i fargerike kostymer og kampene inneholder både levende dyr som høner og slanger og sort magi. Nest etter fotball er denne formen for bryting den mest populære sporten i Kongo.
Delvis albino
I slumområdene i de store byene – som Kinshasa og Lubumbashi – er det ukentlige brytestevner. Den mest berømte bryteren gjennom tidene var den nylig avdøde Mwimba Texas. Bryteren med det amerikanskinspirerte kunstnernavnet var en kultfigur på alle måter. Når han ikke opptrådte i ringen gjorde han en stor sosial innsats for landets albinoer. Han var selv delvis albino.
En bryter stiller med en niese med overnaturlige krefter.
Bryterne kjører fra landsby til landsby på dårlig vedlikeholdte veier i slitne varebiler. Uansett hvor de ruller inn blir «voodoo-bryterne» som de også kalles – møtt med stor entusiasme. Det finnes ingen sportsarena i landsbyen Kilwa, men innbyggerne vet råd. De velger en tilgjengelig gårdsplass, legger en matte på bakken til å bryte på og henger opp presenninger rundt slik at bare de som betaler får se showet.
Kidnappe niesen
De omreisende bryterne blir værende en ukes tid i hver landsby. Hver dag er det brytekamper. Det koster cirka tre norske kroner per dag å komme inn. Ingen liten sum i et land hvor en lærer eller en politibetjent tjener mellom 700 og 800 kroner i måneden. Når bryterne føler landsbybeboerne har brukt nok penger blir turneringens vinner kåret, showmennene pakker sakene sine, starter opp varebilene og ruller ut på de humpete landeveiene med kurs mot neste landsby.
De to favorittene til å vinne turneringen i Kilwa har begge fargerike kunstnernavn. En kaller seg «Assassin», den andre «Dragon 666». Når dommeren roper opp navnene deres entrer «Dragon 666» ringen med sin niese på slep. Hun skal visstnok besitte overnaturlige krefter og onkelen føler seg uovervinnelig med henne ringside, sjanseløs uten. Mot slutten av brytekampen prøver derfor «Assassin» å kidnappe niesen for å overta de magiske kreftene hun besitter. Da forvandles brytekampen til ren slåsskamp. Tilskuerne virker forvirret, noen jubler andre er noe bekymret.
Tilbake neste år
Bryterne har kunstnernavn som «Assassin» og «Dragon 666».
Alt er selvsagt bare spill for galleriet. Akkurat som i USAs professional wrestling – som for øvrig er meget populær TV-underholdning i Kongo – så er dette teatralsk underholdning med en storyline med helter og skurker involvert. Tradisjonell god sportsånd er bare tilsynelatende fraværende. Når bryterne setter seg i varebilen og kjører videre mot neste landsby med lommeboken noe fyldigere er de selvsagt like gode kolleger. Og de forlater landsbyen trygt vitende om at har bidratt med underholdning både voksne og barn i Kilwa kommer til å huske til de omreisende bryterne kommer tilbake igjen neste år.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 56 2020