Johnny Haglund fant spøkelsesby
Bare vodka å varme seg på
For innbyggerne i den vesle landsbyen Onguren ved Bajkalsjøen har livet alltid vært hardt. Nå har de i tillegg mistet sin viktigste inntektskilde.
For innbyggerne i den lille landsbyen Onguren ved bredden av Bajkalsjøen har fiske vært et viktig levebrød i flere hundre år. Særlig har omul, en fisk i laksefamilien, vært en viktig matressurs og inntektskilde. Men 1. januar 2017 trådte en ny lov i kraft: All fiske av omul i Bajkalsjøen ble forbudt. Fisken er utrydningstruet. Konsekvensen for mange av innbyggerne ved Bajkal er enorm, og det florerer ikke med alternative inntektskilder. Og i landsbyer som Onguren, hvor folk har vært fiskere i generasjoner, forsvant brått en viktig del av eksistensgrunnlaget. Da er det lett å ty til vodkaen.
Forfall
Onguren ligger langt fra all annen sivilisasjon og det bor ikke mer enn rundt 400 mennesker der. Som Alexander. Hans falleferdige hjem ligger i Ongurens «hovedgate». Det er ikke bare Alexanders hus som er preget av manglende vedlikehold. Hele landsbyen er øde og forfallen. Noe som mest sannsynlig vil akselerere.
– For 20 år siden hadde skolen her 160 elever. Nå er det ikke mer enn rundt 60, forteller Alexander. Han vil gjerne fortelle om landsbyen sin når jeg møter ham tidlig på dagen.
– Onguren er rundt 300 år gammel og vi har alltid levd av fiske og husdyr, forteller han. Han hevder stolt at landsbyen sågar har fostret en rekke idrettstalenter, musikere og intellektuelle.
– Disse kunne vært med på å løfte landsbyen vår ut av elendigheten, men vi har ingenting å tilby de unge. De ser ingen fremtid her. Straks de er ferdige med grunnskolen, forsvinner de, sier Alexander.
– Men jeg forstår at de drar.
Stupfull
Onguren har egentlig bare to årstider. Vår og høst finnes ikke. Det er enten veldig kaldt eller veldig varmt. Det finnes kun én butikk. Her er hverken idrettsarenaer eller idrettshaller.
– Og nå som vi har mistet muligheten til å fange omul, blir alt bare verre, mener Alexander.
Han inviterer oss hjem til gården sin senere på dagen – noe jeg ser frem til, for han er både hyggelig og reflektert. Dagen er på hell da vi møter opp hjemme hos ham. Men ingen svarer når vi banker på. Han er åpenbart ikke hjemme. Vi finner ham til slutt. Stupfull raver han rundt i Ongurens tomme gater. Alexander er i vodkaens vold, og det er ikke mulig å kommunisere med ham.
Samfunnsproblem
Alkohol er et stort samfunnsproblem i Russland. Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) er dødsårsaken til hver femte russiske mann alkoholrelatert. I artikkelen fra 2000 «First Steps: AA and Alcoholism in Russia,» anslo Patricia Critchlow at rundt 20 millioner av Russlands 144 millioner innbyggere er alkoholikere.
Alkoholproblemet i Russland er historisk og strukturelt betinget og strekker seg helt tilbake til tsarens tid. Fra 1540-årene etablerte Ivan den grusomme statlige kabaks hvor det ble produsert og solgt vodka. Staten hadde monopol på produksjon og salg, og vodka ble en viktig og innbringende kilde til inntekter.
– Utbredt og overdrevent alkoholkonsum ble tolerert og til en viss grad oppmuntret på grunn av inntektene, skriver Martin McKee i journalen «Alcohol & Alcoholism».
På midten av 1800-tallet skal salget av vodka ha stått for rundt halvparten av tsarens skatteinntekter. Lenin forbød vodka, men etter hans død opphevet Stalin forbudet. Revolusjonen var kostbar og Stalin trengte inntekter til industrialiseringen av Sovjet. Basert på studier om alkoholens effekt på Russland, er det blitt hevdet at alkoholmisbruk var en medvirkende årsak til at Sovjet ikke greide å nå målene i femårsplanen på begynnelsen av 80-tallet. Produktiviteten var for lav som følge av fyll.
Da Mikhail Gorbatsjov kom til makten i 1985, ble den første omfattende anti-alkoholkampanjen siden Lenin-epoken satt i gang. Den skal ha hatt en positiv effekt. Men med Sovjetunionens kollaps og bortfallet av statsmonopolet, opplevde man igjen en kraftig vekst i konsumet. I 1993 drakk hver russer i snitt 14,5 liter ren sprit i året, ifølge WHO.
Det innarbeidede og omfattende alkoholkonsumet møter meg stadig vekk på min reise på og rundt Bajkal.
Vodkatesten
Som da jeg traff på en liten gjeng med voksne som sto samlet rundt en bil midt ute på den isbelagte Bajkalsjøen. De vinket på oss og smilte. Vodkaflasken blinket i det skarpe sollyset.
– Snart er det helg. Skål, sa Olga, og svelget unna et velfylt glass vodka.
Hennes mann, Andrej, slurpet også i seg et par glass før han ga glasset til meg.
– Vodka til turisten også, smilte han. Men det var ikke et ekte smil, for dette var en liten test. I mange områder av Russland er det direkte uhøflig å si nei til en skål. Så jeg løftet glasset, slapp ut en liten dråpe på isen for å hedre sjamanene og klemte i meg noe som smakte slik jeg innbiller meg at ufortynnet flybensin smaker. Først da slapp de fire russerne frem sine ekte smil.
Fylleslagsmål
En uskyldig episode langt ute i villmarken i Sibir, og disse folkene var ikke en gjeng forfyllede russere på tur. Men vodka har gått som en rød tråd gjennom hele min reise ved Baikalsjøen. Jeg har knapt møtt en voksen mann, som ikke har vært enten full eller stinket av gårsdagens alkohol.
Og Onguren er dessverre et eksempel på hvor ille det kan være. Under vår siste natt i landsbyen kommer en eldre Lada humpende inn på gårdsplassen hvor vi bor. Ut velter en mann. Han er dritings og blir aggressiv når han ser kamera mitt. Samtidig forlanger han hjelp. For i passasjersetet sitter en blodig kamerat, knivstukket i ryggen i et fylleslagsmål. Han er så full at han knapt kan stå på beina. Og aggressiv. Vi lar Djima ordne med karene og holder oss unna. En lokal sykepleier ankommer og lapper mannen sammen, før de alle forsvinner inn i den mørke og iskalde natten.
Stalins forskerby
Vi krysser Bajkal fra vest til østbredden, stopper et par dager i byen Ust-Barguzin før vi krysser grensen til den enorme nasjonalparken Barguzinsky. Her ligger en merkelig liten landsby, Davsha.
– Nasjonalparken ble etablert i 1916, og i 1946 opprettet Stalin en forskerlandsby her, forteller min kjentmann Djima.
– Her er bare villmark og noen få parkvoktere, sier Djima og forteller at stedet skjuler en underlig historie: Her skulle det kun bo vitenskapsfolk og de skulle forske hovedsakelig på dyret sobel, et rovdyr i mårfamilien med svært verdifull pels.
– Ingen veier og midt i villmarka. Hit måtte forskerne dra med hele familien sin, forteller Djima og trekker meg med inn på et rom som mest sannsynlig var bebodd av en tenåringsjente på 70-tallet.
For meg er tanken på å bo et par år i et svært isolert villmarksområde midt i Sibir fristende, men jeg kan se at en tenåringsjente oppvokst i en vanlig russisk by, og som brått må bo her, kan ha opplevd dette som tøft.
– Offisielt klagde ingen på tilværelsen. De var jo her på Stalins ordre, påpeker Djima.
Straks Sovjetunionen kollapset, dro samtlige forskere og deres familier fra Davsha. Igjen står denne merkelige spøkelsesbyen.
Bajkalsjøen
* Bajkalsjøen holder 1/5 av verdens flytende ferskvannsreservoar og hele 80 % av Russlands.
* På det dypeste er Bajkalsjøen målt til 1680 meter og er dermed verdens dypeste.
* Kystlinjen rundt Bajkal er 270 mil lang og det meste er nærmest uberørt villmark med unntak av noen få landsbyer.
* Fra sør til nord er innsjøen 636 km lang.
* Innsjøen har 27 øyer, de fleste av dem ubebodde. Den største øya er Olkhon.
* Bajkal har 336 tilløp, men bare et utløp; Angara-elven i sør.
* Tjukkelsen på isen varierer, men straks den er tykkere enn 30 cm kan biler kjøre på isen. Noen steder er isen mer enn to meter tykk.
* Innsjøen er fryst fra januar til slutten av april. I sør er isen oftest borte den første uka i mai, men i nord ligger den helt til juni.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 333 2020
Denne saken ble første gang publisert 22/12 2020, og sist oppdatert 23/12 2020.
