Isbelagt sjøvei
Global oppvarming har åpnet sjøveien Nordøstpassasjen for selv de største lasteskipene. Noe som har revolusjonert den kommersielle skipstrafikken. Seilasen fra Atlanterhavet til Stillehavet som før tok oppimot 50 døgn tar nå 20.
Nordøstpassasjen – i nyere tid også kalt Nordlige sjørute – er den isfylte, cirka 5600 kilometer lange sjøveien mellom Atlanterhavet og Stillehavet langs nordkysten av Europa og Asia, nord for Norge og Russland.
Lange, dyre og farlige
Ruten har i flere hundre år pirret fryktløse sjøfarere i jakten på en snarvei mellom de to verdenshavene. Før Suez- og Panamakanalen ble åpnet måtte skip som seilte fra Europa til det fjerne østen enten runde sørspissen av Sør-Afrika eller Sør-Amerika.
Seilasene var både uendelig lange, svært dyre og farlige.
Oppdagelsesferder
Allerede på 1000-tallet i vår tidsregning begynte russiske sjøfarere – som pomorene som var russiske beboere langs kysten av Kvitsjøen – å utforske diverse sjøveier lengst nord på kloden.
På 1600-tallet fortsatte russiske og nordiske sjøfarere å kartlegge de arktiske havområdene.
De dro ut på lange oppdagelsesferder fra deltaene til store elver som Lena, Kolyma og flere andre langs den nordlige kysten.
Kommersiell skipsfart
Norske ishavsskuter drev på 1870-tallet selfangst i den vestlige delen av Nordøstpassasjen. De oppdaget at isforholdene gjorde det mulig å tillate skipstrafikk på sensommeren. Den svensk-finske geologen Adolf Erik Nordenskiöld nyttiggjorde denne kunnskapen og ble den første som seilte gjennom passasjen med fartøyet Vega i 1878-1879.
Et lasteskip bruker 21 dager gjennom Nordøstpassasen.
På 1900-tallet fortsatte kartleggingen av de arktiske sjøveiene og i 1932 opprettet det daværende Sovjetunionen en offentlig komité til å overvåke sjøfarten og utvikle og utvide havnebyer som Dudinka og Pevek. Men i all hovedsak forble de arktiske havområdene utilgjengelige for ikke-sovjetisk, kommersiell skipsfart.
Etter Sovjetunionens fall fortsatte trafikken gjennom Nordøstpassasjen å synke med unntak av varer brakt til og fra kystbyer i Arktis av russiske lasteskip.
Isen smelter
Første seilas gjennom passasjen fant sted i 1878-1879.
I dag har global oppvarming og isbreene som smelter og trekker seg tilbake åpnet for nye muligheter til å benytte en passasje som gjennom århundrene har vært tilfrosset, selv i sommerhalvåret. Leting etter olje og gass under havbunnen har også gjort de arktiske havområdene både ettertraktet og politisk betente. Før var det veldig liten interesse for hvem som egentlig hadde suverenitet over områdene.
En fast rute gjennom Ishavet halverer tiden mellom det nordlige Stillehavet og Europa.
Transport med lasteskip av råmaterialer og andre typer varer blir mye billigere takket være store kostnadskutt på drivstoff.
Derfor har trafikken økt ganske dramatisk i våre dager til tross for at det er få kommersielle havner langs ruten til å betjene trafikken. I 2011 seilte bare fire skip gjennom Nordøstpassasjen.
I 2012 fløy antallet opp til 46. Og det har økt for hvert år siden.
Oppgraderer infrastruktur
Et lasteskip bruker i dag bare 21 dager fra havnebyen Karelia i russiske Murmansk til havnebyen Kholmsk på øya Sakhalin nord i Japan.
Nordøstpassasjen har pirret fryktløse sjøfarere.
I august 2018 ble Venta Maersk det første containerskipet som seilte gjennom hele Nordøstpassasjen. I lasten hadde den dansk-registrerte kjempen russisk fisk og sørkoreansk elektronikk. Russland ønsker økt trafikk og økt kommersiell aktivitet i sine arktiske områder.
For å lokke flere rederier til å gjøre som Venta Maersk oppgraderer russerne infrastrukturen i nord, bygger bedre veinett og jernbaner til de arktiske havnebyene for lettere å bringe frakten videre.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 60 2020
