Hardt prøvet villrein

Hjortedyret reinsdyr kommer i tre hoved­typer: tundra (fjell-) rein, arktisk rein og skogsrein. I Skandinavia og Vest-Sibir har vi tundrarein, men den benevnes også som villrein og fjellrein. Arkeologiske undersøkelser viser at reinen fulgte isen da den trakk seg tilbake for rundt 10 000–12 000 år siden, og siden har villreinen vært en viktig del av nordmannens liv.

Kvoteregulering

Såpass viktig var reinen at dyra etter hvert ble temmet som husdyr. Ingen vet sikkert når de første dyra ble domestisert, men trolig utviklet reindriften seg gradvis over lang tid. Vikingkongen Ottar fra Hålogaland fortalte om reindrift til den angelsaksiske kongen Alfred av Wessex rundt år 890. Han fortalte at han hadde rundt 600 rein, og deriblant seks «lokkerein» som ble brukt til å trekke til seg villrein i forbindelse med jakt.

På slutten av 1800-tallet hadde reindriften vokst såpass i omfang, i tillegg til at jaktmetodene hadde blitt såpass effektive, at villreinen i Sverige og Finland ble utryddet. I Norge klamret imidlertid noen ville rein seg fast til fjellområdene i sør, og fra 1902 til 1906 ble disse dyrene totalfredet. På 1920-tallet beregnet man populasjonen til å være 2700 dyr, noe som førte til at det ble innført kvotereguleringer for villreinjakt på 30-tallet. I dag teller antall villrein rundt 35 000 på vinterstid, og disse forvaltes i 23 forvaltningsenheter i Sør-Norge.

– I noen flokker er det nok også en minimal genetisk innblanding av skogsreingener som stammer østfra, men det er så lite at det ikke utgjør særlig forskjell. Reinsflokkene i Rondane er nok den mest opprinnelige fjellreinen i Skandinavia, sier Per Jordhøy, rådgiver i Norsk institutt for naturforskning.

Mor bestemmer

Villreinen kjennetegnes ved sin gråbrune og strihårete pels. Undersiden er lysegrå eller hvit, og om vinteren er pelsen noe lysere enn om sommeren. Boghøyden kan være opptil 125 cm, kroppslengden kan bli opptil 220 cm, og den kan veie så mye som 279 kilo i totalvekt.

– Reinen har luftrom i hårene slik at den holder varmen godt, men blir det 20 minus og sterk vind, kan det nok bli tøft – selv for dem. Da står de ofte i tette flokker, sier Jordhøy.

Både bukkene og simlene har gevir, og hos bukkene er dette det største statussymbolet. Men der hvor bukkene feller geviret i november etter brunsten, bærer simlene sitt gevir til de har kalvet på våren. – På den måten får simlene tilgang til de beste beiteområdene om vinteren, sier Jordhøy.

I så måte kan en si at naturen har gitt damene et overtak over gutta, selv om de er betydelig mindre. For om vinteren danner simlene og ungdyra såkalte fostringsflokker, og med geviret som våpen tar de seg opp til de beste vinterbeiteområdene i høyfjellene. Bukkene blir jaget vekk, og danner gjerne egne flokker som må ta til takke med dårligere beiteforhold. Simla føder én kalv, og bukker og simler vil ikke møtes igjen før brunsten starter på seinsommeren.

Vandring og nøkternhet

Villreinens diett varierer med årstidene. Om våren trekker de til områder hvor de finner grønne, proteinrike plantespirer, vier og dvergbjørk. Om sommeren oppholder de seg på frodige grøntområder, og på høsten kan de også spise sopp. På vinteren trekker de til områder hvor de finner flerårig lav. Det hender også at reinen tygger på sine egne felte gevirer for å få i seg kalkstoffer og andre mineraler.

– Det som kjennetegner rein, er vandring og nøkternhet. De utnytter et skrint vinterbeite og beveger seg over store områder, sier Jordhøy. Vinterbeitet foregår på områder med flerårig lav, og den er veldig sensitiv for høy beitebelastning. Men reinen har en måte å regulere dette på.

– Når den har beitet lenge i et område slik at det begynner å bli veldig lite lav, flytter den ofte til et område hvor det er mer lav. Slik foregår det en rundgang innenfor vinterbeiteområdene. Det er en fin tilpasning til et skrint næringsgrunnlag.

Villreinen legger altså vinterbeitene brakk for at laven skal regenerere seg, ikke helt ulikt hvordan noen bønder driver vekselbruk av jordlappene.

Skrantesyke påvist

Villreinen har noen naturlige fiender, men ikke mange. Ulv kan ta ut mye rein, men siden det lite ulv i Norge, er det ikke et stort problem. Jerven tar gjerne ut en del svake og gamle dyr, men det har ikke mye å si for bestanden. Kongeørn kan ta kalver, og gaupa er kjent for å ta en del tamrein.

– Fjellreinen er også veldig menneskesky fordi den er blitt jaktet på så lenge. Men det er forskjellige grader av skyhet. Der hvor reinen også har tamreinopphav, er villreinen mindre sky. Det er det gjort flere studier på, sier Jordhøy.

Reinen er utsatt for parasitter som bremsfluer, og da særlig svelgbrems og hudbrems. Men nå er det en kugalskap-lignende sykdom som særlig truer reinen. I mars 2016 ble skrantesyke (CWD, chronic wasting disease) påvist hos en villreinsimle i Nordfjella (Viken og Vestland), det første dokumenterte tilfellet av sykdommen hos hjortedyr i Europa. CWD er en prionsykdom som i flere tiår har vært kjent hos ulike hjortedyr i Nord-Amerika. I tillegg til villreinen, er sykdommen påvist hos elg og hjort i Norge, ifølge hjortevilt.no.

Vurderer tiltak

En villreinbestand på rundt 2000 dyr på Nordfjella ble bestemt jaktet og slaktet for å stanse spredning. Men fredag 11. september i år kom beskjeden som mange har fryktet: Det ble påvist skrantesyke hos en bukk som ble felt på Hardangervidda. Villreinen på Hardangervidda var tenkt som en av stammene som kunne tilbakeføre rein til Nordfjella sone 1 etter saneringen i 2016 og 2017, ifølge Fylkesmannen i Vestfold og Telemark. Da skrantesyke ble påvist, ble Nordfjella villreinområde delt i to soner. Det var dyrene i den nordlige sonen (sone 1) som ble utryddet. I underkant av 1200 prøver fra 2019 og over 500 prøver 2020 ga håp om at det ikke fantes skrantesyke i reinstammen på Hardangarvidda, men funnet i september torpederte håpet ettertrykkelig.

– Når vi nå har oppdaget et tilfelle utenfor Nordfjella, er situasjonen en annen, og vi må vurdere hvilke tiltak som skal gjøres fremover, sier Ingunn Midttun Godal, administrerende direktør i Mattilsynet.

Mattilsynet og Miljødirektoratet har bestilt en faglig vurdering fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM). Den skal levere en rapport med frist januar 2021.

Trues av infrastruktur

Per Jordhøy mener at også menneskeskapte barrierer ødelegger for villreinen

– Vi har laget så mange barrierer innenfor fjellet vårt at reinen blir splittet i mindre og mindre bestander, og det fører til at bæreevnen til bestanden stadig går nedover, sier Jordhøy. Siden rein er et nomadisk dyr, er det avhengig av store områder å vandre på.

– Det at vi bygger veier og infrastruktur, er et av vår tids store dilemmaer. Der hvor E6 går over Dovre, har det for eksempel gått et kjempestort trekk i tidligere tid. Det viser gamle fangstanlegg. Men i dag er det ingenting, og det gjør noe med produksjon og bæreevne, sier Jordhøy.

Stort løft

Han forteller at det også er blitt gjort studier på hvordan reinen forholder seg til store kraftledninger.

– Vi ser at det er minst slitasje på lav i nærheten av kraftledninger og andre installasjoner, så mye tyder på at reinen er påvirket av enten lyder eller ultrafiolett lys som disse gir fra seg, og som den reagerer på med unnvikelse, sier Jordhøy.

– Det har vært snakk om å ­re­etablere gamle trekkområder, og nå har vi fått villreinen på den politiske dagsordenen gjennom det store prosjektet Villrein og samfunn, og det har vært et stort løft.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 62 2020