«Norges første internasjonale terrorist»

Samfunnsdebattanten Lars Gule er blitt kalt «Norges første internasjonale terrorist». For 33 år siden sto han på flyplassen i Beirut med 800 gram sprengstoff i sekken. Her er hans dramatiske historie.

Publisert

Lars Gule er ikke nervøs. Han føler ikke at han har særlig grunn til det. Sikkerhetsvakten åpner sekken hans, legger to store bøker til side og begynner å romstere rundt i undertøyet hans.

Hva er det verste som kan skje dersom sikkerhetsvakten finner sprengstoffet? Jeg, som nordmann, kommer nok ikke til å få noe annet enn et rapp over fingra og en advarsel, tenker Gule.

Året er 1977 og Gule har tross alt tilbrakt en god stund i Libanon nå. Han har vandret midt i kaoset. Han har sovnet til lyden av maskinpistoler og sett skuddvekslinger fra taket på bygningen der han bor.

Hva betyr 800 gram plastisk sprengstoff fra eller til i en slik situasjon? Sprengstoff ment å ramme deres felles fiende Israel. Sikkerhetsvakten ser opp på den snart 22 år gamle Lars Gule - den omreisende ryggsekkturisten med olabukse og busserull fra fredsnasjonen Norge.

Så tar han tak i bøkene og river opp permen.

70-tallet

Unge Lars Gule er radikal og dypt engasjert i en verden som ligger utenfor trygge Larvik, der han har vokst opp. Han er internasjonalt orientert, og opptatt av frigjøringskamp og miljøpolitikk.

Han er ikke alene. Mange på 60- og 70-tallet tenker mye på disse spørsmålene. De lever i en tid med mye uro, og unge radikale mennesker i vesten ser undertrykkelse og kolonikrigføring overalt. De ser det de mener er imperialismens stygge ansikt: Rike kapitalistiske land med et behov for å sikre seg ressurser og verdier ved å kontrollere fattigere land økonomisk og politisk.

Det er roten til alt som er ondt, og motstanden øker på grasrotnivå. Solidaritetsarbeid blir viktig. Noen engasjerer seg ved å drive opplysningsarbeid, og ved å samle inn penger og underskrifter.

Andre går mer konkret til verks og danner militante antiimperialistiske grupper, hvorav Baader-Meinhof i Vest-Tyskland er blant de mest kjente. I Larvik dropper Lars Gule ut av Sosialistisk Venstreparti fordi det ikke er radikalt nok.

Han og noen kompiser starter heller opp «Frihetlig sosialistisk arbeidsgruppe», om enn bare for å kunne gå under noen paroler i 1. mai-toget.

— Dette var min bakgrunn, sier Gule.

— Dette var en del av tidsånden. Det var diskusjoner og engasjement rundt alle disse temaene, og det hørte til den radikale dannelse å være orientert om og engasjert i hva som skjedde i alle kanter av verden.

I januar 1977

Gule er uten jobb. Det har vært nedtrapping på arbeidsplassen, og på grunn av hans radikale engasjement får han ikke arbeid andre steder heller. Det er fortsatt over et halvt år igjen til han skal begynne på universitetet, så Gule pakker sekken og legger ut på en haiketur som etter planen skal føre ham til Midtøsten og Libanon og videre over toppen av Afrika til Marokko og hjem igjen via Spania.

Men Gule kommer ikke lenger enn til Libanon; et land delt opp mellom stridende fraksjoner som igjen er dominert av ulike religiøse og politiske grupperinger. Landet har vært i borgerkrig siden 1975. Palestinerne (som har flyktet til Libanon etter at staten Israel ble opprettet i 1948) utgjør noen av dem.

Deriblant Den demokratiske fronten for frigjøring av Palestina (DFLP) og Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO). Selv om det ikke er pågående krigføringer i gatene da Gule krysset grensa fra Syria, er landet utvilsomt kaotisk. Han ønsker å sette seg bedre inn i palestinernes situasjon, og tar kontakt med PLOs informasjonskontor i Beirut for å forklare sitt ærend.

Han sier han er en vordende student med ambisjoner om å skrive og levere materiale til norsk presse. Palestinerne tar ham vel imot og viser ham rundt, og Gule finner tid til å reise rundt i landet og bli kjent med ulike grupperinger.

16. MARS 1977

Blir Kamal Jumblatt, lederen for det drusiske partiet, myrdet og kampene blusser opp igjen noen dager. Det blir urolig i gatene. Gule drar sørover til Tyr-distriktet, der venstresiden og palestinerne har kontrollen, og ender opp på DFLP sitt kontor.

— DFLP kalte seg marxist-leninister, og selv om jeg hadde lite til overs for gammelkommunismen og forbindelsene til Sovjetunionen, syntes jeg dette var mer politisk spiselig for meg som marxist, enn de nasjonalistiske gruppene, sier Gule.

— Jeg ønsket heller ikke å slutte meg til Den palestinske folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP), for denne gruppa hadde gjennomført en rekke terrorhandlinger utenfor Midtøsten.

DFLP tar ham med seg nærmere fronten, der de blir skutt på, og etter et par dager forteller Gule at han gjerne vil dele deres erfaringer og eventuelt få militær trening.

— Jeg sa jeg gjerne ville konfrontere falangister og israelske soldater med maskinpistol i hånd. Falangistene var et høyrevridd libanesisk parti som sto bak flere massakrer. Det var en slik erfaring jeg ville ha, både for å vise solidaritet og for å skrive om den antiimperialistiske kampen for et norsk publikum, sier Gule.

— Og selvfølgelig kommer man ikke utenom at det var en viss grad av geriljaromantikk i noe av dette her.

Etter noen dager blir Gule sendt tilbake til Beirut og begynner en helt grunnleggende våpentrening. Han skyter litt med maskinpistol, men opplever ikke treningen som særlig nyttig.

I Norge var han fritatt militærtjeneste på grunn av revmatisme, noe Gule selv ikke ønsket.

— Jeg ville nekte militæret på politisk grunnlag. De som nektet, og ble dømt, tok de 90 dagene i fengsel som et uttrykk for en sivil ulydighet og en politisk markering. Det hørte med til den politiske aktivismens pris. En pris man bør betale med stolthet.

Gule lærte også å sette sammen en tidsinnstilling for bomber.

— Det er skremmende enkelt, faktisk. Så jeg øvde litt på det, og konstruerte et par slike bomber som jeg detonerte for å se effekten av 400 gram militært sprengstoff, sier Gule. Ellers var det stort sett bare å vente.

Gule tilbringer dagene med å lese og spasere rundt i Beirut. Så kommer DFLP med et ønske om å sende ham til Israel.

Terrorist

Gule tror først han skal spionere. Som turist ville han kunne bevege seg ganske fritt i landet. Men etter hvert blir det klart at han er ment å utføre en voldelig aksjon.

Planen, får han høre, er å sprenge en bombe i Israel for å markere tiårsjubileet for seksdagerskrigen. I seksdagerskrigen mellom Israel på den ene siden og Egypt, Jordan og Syria på den andre siden, vant Israel en knusende seier.

Kort tid etter begynte de å etablere jødiske bosetninger på Vestbredden. DFLP har tre mulige mål for aksjonen: Det er President Hotel i Jerusalem, som angivelig skulle være brukt til møter av den israelske etterretningen.

Det er en fotgjengerundergang under et torg i Tel Aviv, og det er et boligområde i Jerusalem. Gule blir skeptisk. President Hotel er det eneste han oppfatter som et militært mål. De to andre er sivile, og en bombe der vil ikke være annet enn en terrorhandling.

Han blir bedt om å ta en avgjørelse på bakgrunn av hva han føler han kan gjøre.

— Saken var at de ikke kunne bestemme dette for meg. De var avhengige av meg og min gode vilje. Det eneste de kunne gjøre var å utstyre meg med sprengstoff, som de hadde mer enn nok av, og skrive brev til medier slik at deres politiske mål med aksjonen ble kjent, sier Gule.

Ideen var at Gule skulle reise til Norge og få nytt pass uten arabiske stempler, for så å dra tilbake til Israel. Han skulle dra tilbake via Sveits slik at han kunne ha en dekkhistorie om at han hadde fått bøkene (som sprengstoffet var gjemt i) i gave av noen han møtte i Sveits, dersom han ble stoppet på flyplassen i Israel.

Dermed ble han uvitende og ufrivillig brukt som smugler. «Vennene» fra Sveits hadde sagt at de ville møte ham i Israel.

— For meg innebar aksjonen en viss risiko. Sjansen for å bli stoppet i kontroller var klart til stede, men den var langt mindre i 1977 enn den er i dag, sier Gule.

DFLP sier det er opp til ham hvorvidt han vil gjennomføre aksjonen eller ikke, og hva han eventuelt vil velge som mål. Det viktigste er at det markerer tiåret for krigen og at brevene kommer frem til avisene. 800 gram plastisk sprengstoff blir skjult i permene på to store bøker. Fenghetter og brevene blir skjult i meisen (ramma) på sekken.

— Jeg syntes ikke det virket naturlig for en backpacker å reise med to store bøker. Jeg foreslo å sy det inn i soveposen, men om det hadde vært bedre, er vanskelig å si.

På formiddagen 5. mai 1977 går han inn på flyplassen i Beirut. Han har nå en måned på å bestemme seg for om han vil gjennomføre aksjonen. Så får han beskjed om å stille seg i kø til bagasjesjekk før innsjekking. Høyst sannsynlig ser de etter narkotika, mener Gule. Kontrolløren blir overrasket da han river opp permen på bøkene.

Uredd

Dette kommer til å ordne seg, tenker Gule. Han hadde ikke tenkt å gjøre noe mot libanesiske interesser. Hans mål var Israel — et land Libanon var (og er) i krig med. Her gikk annenhver mann rundt med maskinpistol og tidvis kunne en høre skuddsalver fra sammenstøt i gatene.

— I en slik situasjon er 800 gram sprengstoff null og niks, sier Gule.

Han hadde ingen forestilling om at dette kunne ha nasjonal interesse i hjemlandet.

— Da hadde jeg gått midt oppe i soldater, geriljagrupper, tanks, sprengstoff og maskinpistoler i flere måneder, så for meg var ikke dette noe særlig. Fra et norsk perspektiv var situasjonen selvfølgelig helt annerledes, innrømmer han.

Gule blir arrestert og bagasjen gjennomgått, men ingen finner det som ligger i meisen. Gule tenker at det bare er et spørsmål om tid før de finner brevene som forklarer at målene for sprengstoffet er Israel, men inntil videre improviserer han på historien om at bøkene er en gave gjennom flere avhør som går over mange dager.

Han spiller intetanende og fortvilet. Etter et par dager tar avhørslederen i bruk andre virkemidler. Gule blir brakt ned i kjelleren i krigsministeriet utenfor byen og blir slått flere ganger, før de legger ham på gulvet, trer en stokk under knærne hans og henger ham opp. Å bli slått under fotsålene med batong er, med Gules ord, «svinaktig vondt».

— Men det verste var håndjernene som etter hvert skar seg inn i håndleddene. Da begynte jeg å bli redd for de fysiske følgene, sier Gule.

Han holder kanskje mellom et kvarter og en halvtime før han forteller dem den egentlige historien, og om brevene i meisen som kan bevise dette.

— Tiden blir litt borte i en slik situasjon, sier han.

— Og det jeg kunne røpe var minimalt. Jeg kjente bare folkene i DFLP gjennom kallenavn, og de befant seg i et område av Beirut som ikke var tilgjengelig for det libanesiske sikkerhetspolitiet.

Innholdet i meisen blir funnet, og etter nye avhør og nye trusler for å skvise ut det siste av informasjon, skriver han under på en forklaring — der det selvfølgelig sto at alt var forklart helt frivillig.

Det blir rettssak

Aktor hevder at Gule hadde planlagt noe helt annet enn hva han påsto, sikkert en flykapring eller noe slikt. Forsvaret prosederer på at han er naiv og uskyldig, og at han knapt nok vet hvordan dette sprengstoffet skal detoneres.

Dessuten, mener forsvareren, har det ikke skjedd noen forbrytelse. Det er nemlig ikke forbudt å tenke på noe, heller ikke å anskaffe noe av det som trengs til en mulig handling. I tillegg forelå bare sprengstoff, ikke noen ferdig bombe.

— Det fikk advokaten faktisk gjennomslag for, sier Gule. Lars Gule blir dømt til seks måneder for ulovlig våpeninnehav, altså sprengstoff.

— Jeg tror dommen var ganske salomonisk. Libanesiske myndigheter ville vise at de ikke ville ha noe med vold og terror å gjøre. På den annen side, uten at de sa det like høyt, var de tross alt i krig med Israel, og mange libanesere og palestinere hadde stor sympati for sånne planlagte aksjoner, sier han.

På grunn av revmatisme og allergier (og en doktor som lar seg bestikke) får Gule etter hvert sone på et kriminalasyl der forholdene er betydelig bedre enn i fengslene. Han soner sammen med fadermordere, narkomane, homoseksuelle, prostituerte og pyromaner. Han får dagene til å gå ved å lese og skrive, og høre på radio.

På norsk jord

Mandag 7. november 1977 blir Gule løslatt. Han ankommer Fornebu flyplass, hvor han blir møtt av pressen og politiet. Tor Erling Staff blir oppnevnt som forsvarer, og dagen etter er det politiavhør.

— Etter avhøret ble jeg siktet etter mordbrannparagrafen, men påtalemyndigheten mente at verken allmenn- eller individuellpreventive hensyn krevde at de skulle straffeforfølge dette. Lars Gule slipper mer kontakt med rettsvesenet, og ironisk nok får han sommerjobb i brannvesenet noen år senere.

Livet videre

I årene etter studerer Gule ved Universitetet i Bergen, og etter hvert blir «terroristen Lars Gule» glemt. Våren 1979 tar han et oppgjør med det kan kaller «venstresidas voldsromantikk » i form av et innlegg i Dagbladet. Siden har han holdt seg varm på debattsidene i avisene. Han har skrevet og redigert flere bøker, og vært leder i Human-Etisk Forbund første halvdel av 2000-tallet.

I dag er han tilsatt ved Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo, der han arbeider med profesjonsutøvelse i det flerkulturelle samfunn.

— Hva synes du om engasjementet til dagens ungdom kontra før i tiden?

— Alt i alt ser det fra mitt ståsted ut som om ungdom er mindre engasjert i politikk, og særlig utenrikspolitikk, enn på 60- og 70-tallet. Så da sier gjerne vi noe eldre at dagens ungdommer er mer selvopptatte enn vår generasjon var. Men det kan jo godt hende ungdommen er engasjert, selv om det er i andre ting enn det jeg mener er viktig. Men bevares, det var forskjell på folk på 70-tallet også. Det var slett ikke alle som var opptatt av internasjonale forhold, antiimperialisme og solidaritet, avslutter han.

Denne saken ble første gang publisert 20/02 2011.

Les også