Oppdageren som fikk et hav, en øy og en by oppkalt etter seg
Willem Barents, en skikkelig uheldig oppdager
Den nederlandske kapteinen, kartografen og oppdageren Willem Barents gjorde i 1596-1597 et tredje forsøk på å finne en kortere sjøvei til India.
Den nederlandske kapteinen, kartografen og oppdageren Willem Barents gjorde i 1596-1597 et tredje forsøk på å finne en kortere sjøvei til India.
Etter to mislykkede forsøk der han begge ganger var blitt blokkert av mektige ismasser, hadde Willem Barents gjort en erfaring: Han måtte seile lenger nord enn han tidligere hadde gjort for å trenge gjennom Nordøstpassasjen, en sjøvei mellom Atlanterhavet og Stillehavet langs nordkysten av Europa og Asia.
I 1596 skulle han gjøre et tredje forsøk med to skip på å finne den.
Skipene snudde ved Spitsbergen
Barents seilte denne gang ikke først langs Norges kyst. Han satte kursen nordover, ikke nordøstover som tidligere.
Han oppdaget en snødekt øy, gikk i land og kalte den Bjørnøya etter en isbjørnjakt der.
Ti dager senere ble Spitsbergen gjenoppdaget. Ekspedisjonen nådde 80 grader og 19 minutter nord. Skipene snudde der, seilte tilbake til Bjørnøya og skilte lag.
Barents seilte med det ene skipet til Novaja Semlja, der det frøs inne i isen. Den presset så kraftig mot fartøyet at de skrekkslagne mennene om bord følte at det når som helst skulle bli knust. Det skrev en av de reisende, Gerrit de Veer, i sin dagbok under ferden.
Les også: Sven tilbrakte mars måned alene i en liten bu - 1200 meter over havet
Den bitende kulda
Til alt hell befant nederlenderne seg så nær nordkysten av Novaja Semlja at de kunne gå i land. De fant nok drivtømmer til å bygge en hytte med kamin og fyre vinteren igjennom.
«Ellers hadde vi gått elendig til grunne på grunn av den redselsfulle kulden», skrev de Veer.
Men ulykkene fulgte på: Under byggingen av huset døde tømreren, isbjørner tvang rett som det var mennene bort fra arbeidet for å redde livet.
Men den bitende kulden var verst. Hytta ble ti meter lang og seks meter bred. I den oppholdt Barents og mennene hans seg i de mørke polardøgnene. Ved kaminen holdt de varmen så godt de kunne.
En mulighet for å overleve
Etter 81 mørke polardøgn ble 27. januar 1597 en merkedag for nederlenderne. Da en av dem gikk utenfor hytta, så han solen. Den hadde han ikke sett på mange uker.
«Vi takket Gud av hjertet for hans store nåde», skrev de Veer.
Etter hvert som dagene gikk, steg solen stadig høyere på horisonten.
De så hvordan isen hadde hopet seg sammen og bygd seg opp «så de nærmest lignet byer med tårn og tinder bygd av is». Nå så de bare én mulighet for å overleve: Å seile med de to små båtene de hadde etter at skipet var ødelagt og forsøke å komme seg til nærmeste bosetning.
Barents laget tre skriv. Full av optimisme la han ett i hver båt, det tredje eksemplaret i kaminen og forlot deretter hytta.
Flere grundige, historiske artikler i vårt digitale arkiv
Klikk deg inn på Vi Menn+, eller last ned Vi Menn Pluss-appen i , og få deg et abonnement på vårt digitale arkiv. Vi har gode tilbud til alle, og ekstra gode tilbud om du er abonnent på bladet.
Syke av skjørbuk
Da en kraftig storm brøt løs, trakk mennene en av båtene opp på en haug av sammenpakket is for å unngå at den ble knust.
Her døde en syk Barents 20. juni 1597. Han ble 47 eller 48 år gammel.
De fortvilte overlevende var syke av skjørbuk og seilte videre langs vestkysten av Novaja Semlja til øya Vajgatsj.
De gikk i land og kom seg etter å ha spist vitaminrik skjørbuksurt. Den strabasiøse båtreisen fortsatte helt til de tidlig i august støtte på to russiske hvalfangstskip som hjalp dem. Fra Kola-halvøya fraktet et handelsskip dem til Nederland.
Øy, hav og by oppkalt etter seg
Svensken Adolf Erik Nordenskiöld ble førstemann som seilte gjennom Nordøstpassasjen som Barents hadde lett forgjeves etter på sine tre ekspedisjoner i 1594, 1595 og i 1596-1597. Svensken forlot Norge 25. august 1878 og kom frem til Beringstredet 20. juli 1879.
I 1871 fant den norske selfangeren Elling Carlsen huset til Barents og hans menn. Det lå urørt og beskyttet av en tykk isskorpe. Barents’ brev lå fremdeles i kaminen.
Barents skrives ofte Barentsz. Barentshavet samt Barentsburg og Barentsøya på Svalbard er oppkalt etter ham.
Denne saken ble første gang publisert 30/04 2020, og sist oppdatert 09/06 2020.
