Forskere mente de hadde funnet verdens fremste mennesker
«ELITE-eksemplaret»
Møt ordfører Steinar Kyrvestad i Valle kommune i Setesdal. Han er representant for kremen av en nordisk eliterase blant verdens mennesker – ifølge ideene til ledende forskere i Norge og utlandet for mindre enn 100 år siden.
Blond? Høyreist? Overlegen?
– Dette er forfeilede utslag av vitenskap som hadde utspring i en ideologi – en ideologi som anga hva vitenskapen skulle mene om folk, sier ordfører Steinar Kyrvestad i Valle kommune.
Selv er hans far fra Valle, mens moren er fra lenger sør i Agder.
– Ifølge forskerne var det mye langskaller her og rundskaller der min mor kom fra. Jeg er nok litt begge deler, flirer ordføreren.
– I dag er dette selvsagt latterlig. Men én gang var det fullt alvor. Og det fikk alvorlige konsekvenser for mange mennesker, sier ordfører Kyrvestad.
Men ikke for folk i Valle i Setesdal. De befant seg i motsatt ende av verdiskalaen.
Sprengstoff
Ideer om at menneskeraser har forskjellige kvaliteter, inkludert rasehygieniske ideer, hadde gode levevilkår på 1900-tallet. En gryende forestilling om en overlegen nordisk/germansk rase endte som kjent med nazistenes maktovertagelse i Tyskland, og påfølgende rasekrig mot andre nasjoner i Europa.
Men forestillingen om en nordisk og hovedsakelig germansk-talende rase, er i seg selv flere hundre år gammel. Den tar utgangspunkt i ideen om at folk som snakker germansk tilhører en og samme folkegruppe.
På 1800-tallet skjedde imidlertid noe som skulle lage sprengstoff av i utgangspunktet ufarlig tankegods: Fysisk-antropologi vokste frem som en vitenskapelig disiplin. Og en svært viktig oppgave var å dele menneskeheten inn i raser, basert på ytre, fysiske kjennetegn.
Den fysisk-antropologiske forskningen ble dermed et slags startskudd for å katalogisere mennesker etter spesifikke ytre kjennetegn, og ofte tillegge rasene indre egenskaper – for eksempel å være mer eller mindre intelligente.
– Nordmenn og svensker flottest
Den svenske anatomen Anders Adolf Retzius (1796–1860) var en anerkjent professor ved Karolinska institutet. Han delte ikke bare verdens folk inn etter hudfarger, men sondret også mellom menneskeraser på bakgrunn av skallens form (kraniologi). Hode- og ansiktsform spilte en rolle.
Grovt sagt delte han menneskene inn i to grupper: De med lange og ovale kranier, og de med korte og runde kranier. Den ovale formen var den mest vellykkede, mente Retzius. Og blant svensker og nordmenn fantes de flotteste eksemplarene, skrev han.
Retzius delte også europeere inn i grupper.
– Retzius mente det var forskjell på folkegrupper. Raser kunne ordnes i et hierarki, fra det lavtstående til det høytstående. Han plasserte den germanske gruppen på toppen, forteller Jon. R. Kyllingstad, forsker og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo.
– Dette ble en del av en nasjonal identitetstanke, og påvirket europeeres holdninger til innfødte i kolonier, og til andre nasjoner i Europa. Og i enkelte nasjoner, som USA, Tyskland, England og de skandinaviske landene, fikk man en forestilling om en blond, høyreist og langskallet germansk eller nordisk eliterase.
Rasehygiene
Denne vitenskapen bidro til at den biologiske rasetenkningen fikk fotfeste. Den vestlige verdens kontakt med urbefolkninger og befolkninger i egne kolonier var som bensin på bålet, og som et ideologisk forsvar ble det hevdet at den hvite rasens overlegenhet gjorde den egnet til å herske over andre folkeslag.
Her i landet ble samer og enkelte andre folkegrupper i en periode ansett for å være mer primitive og usiviliserte enn nordmenn ellers, og blant annet utsatt for assimileringspolitikk.
Ideer om rasehygiene, også omtalt som eugenikk, ble bredt akseptert, både i akademia og blant folk flest, og ideen om den overlegne nordiske rasen var særlig sterk i det nordlige Europa.
Både i vårt eget land og i vårt nærmeste naboland, forfektet mange at den nordiske eller germanske rasen måtte beskyttes mot innblanding fra andre raser. Blant annet ble det etter initiativ fra Den norske lægeforening dannet en komité for rasehygiene i 1908.
Både Norge og Sverige hadde profilerte rasehygienikere. Svenske Herman Lundborg (1868–1943) utviklet for eksempel metoder for såkalte raseundersøkelser, der han målte og fotograferte utseender med spesielt fokus på samer.
Lundborg snakket ofte om raseblandingens degenererende effekt, og hyllet etter hvert Hitler.
Farmasøyten Jon Alfred Mjøen (1860–1939) var utvilsomt Norges mest profilerte rasehygieniker i mellomkrigstiden. Svært omstridt i Norge, og til dels utestengt fra de vitenskapelige miljøene. Men anerkjent i utlandet.
Mjøen var klar på at raseblanding var degenererende, og at forskjellige mennesketyper derfor burde holdes fra hverandre.
Mennesker med uønskede genetiske disposisjoner burde ikke få formere seg, hevdet Mjøen, og han tenkte da på såkalte åndssvake så vel som forbrytere og prostituerte.
Det nordiske mennesket var Mjøens biologiske ideal, og han var bekymret for den nordiske rasens fremtid. Han hadde støttespillere i det internasjonale forskningsmiljøet, og også blant akademikere innen mindre relevante fagfelt i Norge.
Og selv om enkelte vitenskapelige miljøer tok avstand fra ham, ble ideene ofte godt mottatt, for eksempel i politiske miljøer. Mjøen hadde også et stort sosialt nedslagsfelt. På denne tiden var ikke slike ideer regnet for å være ekstreme.
Målte rekrutter
På 1900-tallet gjorde militærlegen Halfdan Bryn (1864–1933) flere fysisk-antropologiske studier av Norges befolkning.
Ytre fysiske kjennetegn som skalleform, hudfarge, øyenfarge, hårfarge og kroppsbygning ble sammenlignet, og brukt til å dele inn befolkningen i raser, samt til å si noe om befolkningens sammensetning og historie.
– Halfdan Bryn var dessuten tilhenger av ideen om at den nordiske rasen var mer høytstående enn andre, så for ham var forskningen også knyttet opp mot en rasehygienisk tenkning. Bryn var opptatt av kvaliteten på befolkningen, og mente at raseblanding var problematisk, siden det kunne føre til en uharmonisk organisme, beretter Kyllingstad.
Bryn samarbeidet flere ganger med Kristian Schreiner (1874-1957), som var professor i anatomi ved Universitetet i Oslo, og hans kone Alette (1873-1951).
Kristian Schreiner var bestyrer for en skjelettsamling ved anatomisk institutt, og ledet der et større prosjekt med studier av hodeskaller, og utvikling av teorier om rasesammensetninger i befolkningen.
Hitlers raseideolog
Bryn, så vel som ekteparet Schreiner, gjennomførte dessuten studier i utvalgte bygdesamfunn der de også kunne studere kvinner og barn.
Valle i Setesdal ble ansett som et kjerneområde for den nordiske rasen, og var ett av stedene der befolkningen ble gransket. På grunn av odelsloven der eldste sønn overtar gården, mente forskerne at norske bønder hadde klart å beholde rasen spesielt ren og sørget for rette avstamningslinjer.
Tydalen i Nordland, der samisk eller lappisk befolkning dominerte, var et annet sted. Samene ble ansett for å være fra den lappiske rasen, og ikke den nordiske rasen.
– Bryn og Schreiner ble etter hvert uenige og samarbeidet brøt sammen. Bryn ville også ha med psykiske egenskaper hos menneskene de studerte, og det lå i kortene at han hadde ideer om at rasene også hadde spesielle psykiske egenskaper, som at samene var primitive og de nordiske menneskene mer siviliserte. Men dette ville ikke Schreiner akseptere, forteller Kyllingstad.
Halfdan Bryn var for øvrig i flere år nær venn av, og samarbeidspartner med tyskeren Hans Günther, hvis andre kone var norsk.
Günther virket som raseforsker både under Weimarrepublikken og under Hitlers regime. Han var en varm forkjemper for rasehygiene og regnes som en av grunnleggerne av den nasjonalsosialistiske raseideologien.
Hans ideer om den nordiske rase gjorde dypt inntrykk på Heinrich Himmler, og Günther gikk ofte under kallenavnet "Rassengünther".
Selv om mange tok avstand fra selve rasehygiene-begrepet og hva det sto for, var det likevel en utbredt idé at samfunnet til en viss grad burde regulere hvem som fikk føde og oppdra barn.
En anerkjent lege, debattant og senere motstandsmann som Johan Scharffenberg – tilhenger av hva han selv kalte «slektshygiene» – skrev for eksempel i sin bok «Hovedpunktene i arvelæren», utgitt på Det norske arbeiderpartis forlag i 1931, at «Samfundet bør ikke ale op skrap på de sunde og dyktiges bekostning.»
Det skal legges til at Scharffenberg i samme bok skriver at tyskernes vurdering av den germanske rase som menneskehetens adel er «latterlig».
Rasebegrepet er utdatert
I etterkrigstiden ble det tatt et kraftig oppgjør med hva vi kan kalle den vitenskapelige rasismen. I 1951 tok for eksempel UNESCO et oppgjør med rasehierarkiet.
– Etter det er ordet blitt problematisert, og regnet for et dårlig vitenskapelig begrep med problematiske samfunnsmessige konsekvenser. Men rasebegrepet er fremdeles i vanlig bruk innenfor for eksempel samfunnsforskning og statistikk, særlig i USA. Men da i første rekke som et sosiologisk begrep, som noe som spiller en rolle i samfunnet og kulturen, uavhengig av om det er biologisk meningsfullt eller ikke, forklarer Jon R. Kyllingstad.
Ordfører Steinar Kyrvestad i Valle ser ingen grunn til at befolkningen i kommunen hans skal klynge seg til anerkjennelsen fra raseforskerne på 1900-tallet.
– Dette er ikke noe å snakke om og ikke så mye å tenke på i dag. Vi har jo fått sosialdemokratiet etterpå. Og så er vi vel enige om at alle folk er like mye verdt, sier Steinar Kyrvestad.
Avleggs «vitenskap»
I dag regnes ideene til Halvard Bryn og likesinnede for å være utdaterte.
Forskningsprosjektene til Halvard Bryn og ekteparet Schreiner og skjelletsamlingen de bestyrte, var koblet til forskningen på levende mennesker.
– De sammenlignet skalleform og kroppsproporsjoner på nålevende og fortidige befolkninger for å kaste lys over nasjonens rasesammensetning, opphav og befolkningshistorie, fortidige folkevandringer, bosetting og slike ting, beretter Kyllingstad.
Det kanskje mest kjente arbeidet deres, er studier av en hel årgang rekrutter – 12 000 unge menn. Øyenfarge, hårfarge, formen på ansiktet, skalleform – alt ble målt, fotografert og analysert.
Den gamle rasetenkningen som delte folk inn i klare kategorier med helt bestemte egenskaper; fysisk, intellektuelt og kulturelt, tilhører fortiden. Forskere i dag bruker ikke ordet rase når menneskelig evolusjon studeres. De snakker om populasjoner og genfrekvenser, og sammenligner hvor hyppig ulike gener opptrer i ulike befolkninger.
– Selvsagt finnes det genetisk variasjon. Men man fant aldri disse rene rasene, som i dag blir betraktet som en konstruksjon. Folk i Europa er genetisk forskjellige fra folk i Afrika, men overgangen er glidende. Det er umulig å sette bestemte grenser. Tradisjonelle rasekategorier har derfor vist seg å være lite anvendelige for å beskrive og forklare genetisk variasjon og menneskehetens evolusjon, konkluderer førsteamanuensis Jon R. Kyllingstad.
BLI ABONNENT: Artikkelen er publisert i samarbeid med Vi Menn. Klikk her for å abonnere eller les alt ukebladet har utgitt på vimennpluss.no.
Denne saken ble første gang publisert 19/08 2018, og sist oppdatert 20/08 2018.