Napoleons siste hjem

Ekskeiser Napoleon Bonaparte ble i 1815 fraktet til eksil på den fjerne øya Sankt Helena. Han bodde der livet ut.

Publisert Sist oppdatert

Longwood House var først en låve, deretter en stall på den lille, og kuperte, atlanterhavsøya. Huset tilhørte det britiske Ostindiakompaniet. Den 46 år gamle Napoleon kom dit 14. oktober 1815 etter å ha tilbragt de første to månedene på øya i bevoktet eksil i Briars-paviljongen mens Longwood House ble ombygd til ham og ledsagerne.

Napoleon flyttet inn 10. desember 1815. Bygningen ligger 540 meter over havet på en åpen, forblåst slette med hyppige regnskurer. Innendørs romsterte rotter i et hus som var preget av klam og rå luft.

Syv kilometer radius

Bygningen er labyrintaktig med sine mange hovedsakelig små værelser og kott. Seks rom utgjorde Napoleons leilighet. Med seg hadde han 16 ledsagere (flere var ikke tillatt), blant annet ti tjenere og tidligere offiserer som frivillig hadde blitt med ham i fangenskapet. Noen innlosjerte seg i Longwood House, andre i bygninger i nærheten.

Det ble ansett som gunstig at Longwood lå seks kilometer fra Sankt Helenas eneste tettbebyggelse, Jamestown. Eiendommen var som en åpen «øy» på øya og lett å bevokte. Napoleon kunne bevege seg fritt innenfor en syv kilometers radius, men fra solnedgang til neste soloppgang omringet vaktposter bygningen.

Napoleon, som ble titulert som general Bonaparte og ikke som keiser, innså motvillig at han var en livstidsfange.

Deprimert keiser

Napoleon levde et regelmessig liv. Han sto opp ved soloppgang, og etter lunsj arbeidet han i det største værelset. Her dikterte han beretningen om sitt liv til Las Cases, en 49 år gammel marki.

Den nærmeste av tjenerne var 24 år gamle Louis Marchand, en lojal sekretær og en trøst for den hyppig deprimerte keiseren. Napoleon fikk et slett forhold til den nye guvernøren, Hudson Lowe, som kom i april 1816 og innførte strengere vilkår. De mange britiske vaktpostene hadde én oppgave: å bevokte den berømte fangen. Hver minste bevegelse ble rapportert.

Napoleon selv fikk fra 1819 av plantet trær og busker for å hindre innsyn i huset og for at den bevoktede selv kunne ha moro av å være skjult og holde øye med vokterne. Napoleon deltok ivrig i hagearbeidet. Det hendte at han tok en ridetur eller reiste i vogn. Da fulgte de britiske soldatene ham med argusøyne. Det var portforbud etter klokken ni om kvelden. Var noen ute på veiene da, ble de øyeblikkelig anholdt.

Turistattraksjon

I juli 1820 ble Napoleon syk. Få dager etter å ha stått opp fra badekaret og besvimt, kom slutten. Napoleon sovnet fredelig inn 5. mai 1821. Trolig var 51-åringens dødsårsak magesår og magekreft.

Iført sin uniform ble ekskeiseren lagt i den innerste av flere kister. Napoleon ble gravlagt 9. mai 1821 under militær honnør. Graven i Geraniumdalen inneholder ikke Napoleons jordiske rester lenger. De ble overført, med pomp og prakt, til Invalidedomen i Paris i 1840. Først 2. april 1861 ble det storslåtte gravmonumentet av porfyr innviet.

Både Longwood House og gravstedet i Geraniumdalen ble den franske stats eiendommer i 1858 og er viktige turistattraksjoner på Sankt Helena.

Litteratur: Jean-Paul Kauffmann: «The Dark Room at Longwood», London 1999; Herman Lindqvist: «Napoleon», Oslo 2011; Wikipedia: Longwood House

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 63 2020