Mannen med den grønne hatten

De kalte ham bare «Mannen med den grønne hatten.»

I ti år etter at det amerikanske forbudet mot all omsetning og produksjon av alkohol ble innført i 1920, spaserte George Cassiday flere ganger om dagen inn på Capitol Hill i Washington DC med en solid lærveske i hånden. Han var alltid elegant antrukket, og alltid med en smaragdgrønn hatt på hodet.

I vesken hadde han brennevin.

Politimannen som voktet døren kjente Cassiday. Nesten alle på Capitol Hill visste hvem han var: Mannen som leverte brennevin til flere dusin kongressmenn som trengte en drink etter dagens strabaser.

Men så, i mars 1925 gikk det skeis.

Alkoholsjokket

Politimannen som var på vakt denne dagen, bad om å få se i Cassidays veske. Der lå det flere flasker brennevin. Langeren ble straks pågrepet.

Da hovedstadens pressefolk hørte at en spritlanger var arrestert i Kongressen, ringte de straks vakthavende politisjef som beskrev vedkommende som en «mann i en grønn hatt.» Neste morgen var George Cassiday blitt en berømthet under det navnet – et levende symbol på hykleriet blant toppolitikerne, og idiotiet i det fem år gamle alkoholforbudet – National Prohibition.

Cassiday sa seg skyldig etter tiltalen, og satt i fengsel i 60 dager. Da han slapp ut, oppdaget han at han var utestengt fra House Office Building der han hadde drevet sin virksomhet. Dermed flyttet han over til Senate Office Building. Og fortsatte å selge brennevin i fem år til før han igjen ble arrestert.

Saftige detaljer

Og denne gangen ble det alvor.

Men Cassiday forsvant ikke uten å lage litt oppstyr.

I oktober 1930, bare to uker før det skulle være kongressvalg, annonserte Washington Post at de ville publisere en reportasje i seks deler, skrevet av Cassiday, der han ville fortelle saftige detaljer fra sin karriere som «Kongressens offisielle spritlanger.»

– Det vil bli en forbausende historie, varslet storavisen.

Og det ble det.

– I nesten ti år har jeg på ordre fra USA-senatorer og ansatte på deres kontorer forsynt dem med brennevin. På Capitol Hill er jeg kjent som «mannen i den grønne hatten,» åpnet Cassiday sin reportasjeserie.

− Som vanlige folk

Spritlangeren hadde en broket fortid. Cassiday var født i 1894 som sønn av en stålarbeider. Han sluttet tidlig på skolen og begynte å jobbe på en glass­fabrikk. Da 1. verdenskrig brøt ut i 1914, vervet han seg i den britiske hæren, hans mor var britisk. Da USA kom med i krigen tre år senere, ble han overført til US Army.

Mens han sloss i Frankrike oppdaget George Cassiday gleden ved en god drink, ettersom soldatene fikk ukentlige konjakkrasjoner i felten. På vei tilbake til USA etter krigen, var det kommende alkoholforbudet det heteste temaet, og i en improvisert avstemning var det – ifølge Cassiday – bare 98 av 2200 soldater som stemte for et forbud.

Tilbake i hjemlandet giftet Cassiday seg og slo seg ned i Washington DC. Da han begynte å se seg om etter fast arbeid, var det 18. grunnlovstillegget vedtatt – og USA var offisielt tørrlagt. Det var en venn som foreslo at den hjemvendte krigeren skulle begynne å forsyne tørste politikere med brennevin.

– Jeg trodde han gjorde narr av meg, sa Cassiday senere.

Men kompisen presenterte ham for to kongressmenn fra sørstatene, ivrige etter å få kjøpe hjemmebrent. Begge hadde stemt for alkoholforbudet, men det virket ikke inn på tørsten deres. Og de hadde mange kolleger med samme behov.

– Når det kommer til å nyte mat og drikke og til å kose seg, var disse viktige personene akkurat som vanlige folk, skrev Cassiday.

Lekker av klærne

Til å begynne med var langerens kunder for det meste sørstatsmenn som gjerne drakk hjemmebrent. Det gikk ikke lenge for kundekretsen ble utvidet: Men representanter fra nordstatene ville ha skikkelig bourbon og andre originale godsaker. Cassiday fant en leverandør på Manhattan. Han tok toget til New York, pakket 40 flasker om gangen inn i to store kofferter og dro hjem igjen.

En dag kom han i skade for å sette en tung koffert litt for hardt ned på betonggulvet på Penn station i New York, og knuste flere av flaskene. Mens han skyndte seg mot toget, rant det sprit fra kofferten og spredte en umiskjennelig odør rundt ham.

– Hei, kamerat, klærne dine lekker, gliste en kar. Cassiday entret toget, stakk rett inn på et toalett og tørket opp sølet.

– De fleste av flaskene var hele og ble levert som avtalt til kundene på Capitol Hill, skrev han i sine avisreportasjer.

Fast utsalg

Forretningene gikk strykende. Selv om Kongressen hadde stemt for et forbud med overveldende flertall, brøt minst fire av fem medlemmer bestemmelsene, hevdet Cassiday.

Etterspørselen var så stor at den skapte problemer for leverandøren som hver dag måtte bære vesker med ulovlig brennevin forbi politifolkene som voktet Capitol Hill. Til sist var det en fast kunde, en kongressmann fra Midtvesten, som foreslo en løsning: Det måtte da være enklere å ta spriten inn i større kvanta og distribuere den fra en base på innsiden?

Som tenkt, så gjort. Med god hjelp klarte Cassiday å få benytte et kontor i House Office-bygningen. Det ble hans faste utsalg. Inne på kontoret spedde han også ut og blandet nybrent brennevin til passende styrke før han fordelte det rundt til tørste sjeler.

– Det var svært få av dem som kunne skjelne godt brennevin fra noe som var mye dårligere, hevdet langeren.

Som et hjem

Cassiday elsket jobben sin.

– Fra 1920 til 1925 hadde jeg gode år, og jeg ser tilbake på dem med glede. House Office-bygningen var som et hjem for meg, skrev han etter at karrieren var over.

– Arrestasjonen tvang meg til å gi opp en velfungerende forretning blant medlemmene av Huset og begynne på nytt igjen i The Senate Office Building, skrev han i Washington Post.

Å jobbe i Senatet var ikke så morsomt. Senatorene var stivere, mye mer forsiktige enn kollegene i Huset. Når de skulle ha sprit, lot de helst sekretærene sine ordne handelen for dem. En av senatorene – Cassiday nektet å navngi vedkommende, eller noen andre for den saks skyld – lagret brennevinet i en bokhylle på kontoret – bak alle bindene av The Congressional Record – kongressens møtearkiver:

– Han snakket aldri til meg om sprit, men av og til kunne han si noe slikt som at han trengte «nytt lesestoff..» Han omtalte meg også alltid som «Bibliotekaren min.»

Cassiday syntes det var morsomt å sitte på galleriet og høre sine kunder argumentere for opprettholdelsen av forbudet.

Men suksessen og lykken kunne ikke vare evig.

Sprit-spion

Høsten 1929 hadde Cassiday forsynt senatorene i fire år, og ryktene gikk i Senate Office Building. Senatets visepresident Charles Curtis var en svoren tilhenger av alkoholforbudet. Han fikk høre om den illegale omsetningen og kalte til seg James Doran, sjefen for kontoret som ledet jakten på ulovlig spritsalg. Sammen bestemte de seg for å plassere en spion i Senatet for å få has på Cassiday.

Jobben gikk til Roger Butts. Den 20 år gamle regnskaps­studenten ble i desember 1929 utplassert som kontoransatt.

Etter å ha sondert terrenget i stillhet i et par uker, begynte Butts å røre på seg. Men gjentatte forsøk på å ta Cassiday på fersk gjerning falt i fisk.

– Vet du hvem denne mannen avisene kaller «han med den grønne hatten,» er, spurte han en eldre funksjonær.

– Absolutt. Han er her oppe hver eneste dag, var svaret.

Spillet var slutt

Butts nevnte at han gjerne ville skape litt liv på nyttårsaften og bad om å få treffe Cassiday. Langeren gikk med på å selge en flaske gin til Butts for tre dollar. Men han var mistenksom og ga flasken til den andre ansatte, ikke til Butts.

Noen dager senere forsøkte Butts igjen. Men Cassiday var på vakt. Den hemmelige agenten skjønte at han måtte gjøre noe som ville overbevise Cassiday om at han var en festløve, ikke én som ville avsløre ham.

En morgen kom Butts skjenende inn på kontoret mens han veivet med en spritflaske. Cassiday ble ikke overbevist, og nektet å selge ham sprit.

Omsider kom Butts på et opplegg som fungerte. Han fikk en av Senatets ansatte til å ringe Cassiday og be ham levere seks flasker gin til en bil som sto parkert utenfor bygningen. Da langeren dukket opp, om ettermiddagen den 18. februar 1930, sto to føderale agenter fra «brennevins­politiet» klare og klappet håndjern på ham.

De konfiskerte den lille svarte boken, Cassidays kundekartotek. Spillet var slutt.

Hånet håndheving

Dommen lød på 18 måneders fengsel. Cassiday anket. Og mens han ventet på ankebehandlingen, skrev han sin berømte artikkelserie for Washington Post. Avsløringen hans smakte ikke godt, hverken for republikanerne, som kontrollerte Kongressen, eller for de hyklerske politikerne som stemte for et forbud, men som drakk tett selv.

Curtis, som hadde tatt initiativet til å røyke ut Cassiday, ble hånet for det han gjorde i aviser over hele landet:

– Det er mer enn fantastisk at vår lovgivende makt må ta i bruk vår utøvende makt for å stanse sine egne brudd på de lovene de selv lager, skrev Chicago Tribune.

Noen av senatorene ble forbannet på Curtis for at han hadde spionert på dem. Andre krevde at navnene i kundekartoteket måtte gjøres kjent. Men spritkundene har aldri senere blitt offentliggjort.

Midt oppe i kaoset av påstander og avisskriverier, ble Cassidays anke avvist. Han begynte dermed soningen av dommen på 18 måneders fengsel. På en måte.

– Han tilbrakte aldri så mye som en natt bak murene, forteller Frederick (Fred) Cassiday, sønn av mannen i den grønne hatten.

– Han sto opp om morgenen, tok på seg dressen og kjørte til fengselet. Før det ble mørkt satte han seg bak rattet igjen og kjørte hjem.

Ikke forbud mot å drikke

Denne deltids-soningen var høyst irregulær og uvanlig, men spritlangeren hadde kontakter som hadde snakket med de rette menneskene.

Mannen i den grønne hatten døde i 1967, men fra tid til annen hender det at hans navn trekkes frem igjen – som i år, 100 år etter at forbudslovene ble vedtatt. På 1970-tallet ble det åpnet en bar på Capitol Hill som fikk navnet «The Man in the Green Hat.» Og i 2012 lanserte et destilleri i Washington en spesielt eksklusiv gintype som ble kalt Green Hat Gin.

– Faren min ville ha elsket det, sier Fred Cassiday.

Det hører også med til historien at det aldri var forbudt å drikke alkohol i USA i forbudstiden. Det var bare produksjon, salg og transport som ikke var tillatt. De som før forbudet trådte i kraft hadde sørget for et lager, kunne føle seg trygge på at de kunne drikke i fred. Og når børsten først var kommet i hus, var det vanskelig å bevise at den ikke var anskaffet på lovlig vis.

Kilder: senate.gov/historynet.com/wikipedia.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 62 2020