Sporene etter krigsdramatikken skal få ligge i fred
Krasjlandingen som tok to liv
På Ringebufjellet ligger dette vraket av en tysk Junker 52 med sin egen dramatiske historie. Alt fra fly til tomhylser ligger fortsatt igjen i norsk natur − ikke som søppel, men som unike vitnesbyrd fra krigshandlingene. Men troféjegere plyndrer åstedene for dramatiske hendelser under 2. verdenskrig.
Ved Øverlihøgda på Ringebufjellet ligger ett av de best bevarte flyvrakene fra 2. verdenskrig: En Junker JU 52 med 16 tyskere om bord som lettet fra Fornebu 30. oktober 1942, men som aldri nådde Værnes, Bardufoss og Banak som planlagt.
Det er registrert mellom 900 og 1000 flyhavarier på norsk jord i krigsårene 1940–1945. En rekke av havariene har etterlatt seg spor som fremdeles ligger der og minner oss på hva som skjedde da Norge var okkupert.
Flyvraket av den tyske Junker JU 52 nr. 1038 ligger ved Øverlihøgda, åtte kilometer øst for Friisvegen, som er bilveien over Ringebufjellet. Det går en merket sti til vraket, som er et populært mål for turgåere.
Vi syklet dit på en drøy time, til fots tar det to. Det var en udramatisk og knakende vakker tur, sola strålte fra en knallblå himmel og det åpne landskapet var kledd i gilde høstfarger.
Det gjør inntrykk å se flyvraket. Det nakne metallskjelettet levner ingen tvil om at dette en gang var en stolt Junker JU 52.
Restene av vingene bretter seg ut på bakken, 30 meter lenger fremme ligger den ene av de åttesylindrede flymotorene. Flykroppen peker mot nordvest, mot Værnes. Flyet holdt kursen til siste meter på ferden.
78 år senere har vraket blitt grundig plyndret, noen har skutt på det med hagle, andre har malt graffiti på flykroppen. Det forringer ikke opplevelsen av å komme nærmere de dramatiske krigshendelsene når du står akkurat der et av krigens mange dramaer utspilte seg.
Uvær og snødrev
Været i fjellet skulle vise seg fra en langt mer brutal side da Junkeren tok av fra Fornebu fredag 30. oktober 1942 klokka 08.30 om morgenen. Flyet skulle til Banak i Finnmark med mellomlandinger på Værnes og Bardufoss.
Junker JU 52 nr. 1038
Flyet ble bygget på lisens av Allegemeine Transportanlagen Gesellschaft i Leipzig i 1936 med byggenummer 1351. Flyet tilhørte 2. Staffel av Kampfgruppe z.b.V. 108 stasjonert på Fornebu. Dette var Luftwaffes største transportavdeling i Norge.
Flyet deltok i «Weserübung», invasjonen av Norge 9. april 1940 og kolliderte da med en annen Junker JU 52 på rullebanen. Skadene var imidlertid ikke større enn at flyet kom på vingene igjen og isteden fikk sitt siste hvilested på Ringebufjellet. Ifølge tapsmeldingen hadde flyet da en besetning på fire, 12 passasjerer samt 1600 kilo forsyninger.
Kilde: Bjørn Olsen, Forsvarets flysamling Gardermoen
Bak spakene satt underoffiser Franz Stromberg. Det øvrige mannskapet om bord besto av underoffiser Nobel, samt korporalene Wilhelm Tönnes og Wilhelm Strehle. Det hersker ulike oppfatninger om hvor mange passasjerer som var om bord. Kildene opererer med alt fra fire til 12 personer. Det høyeste tallet kommer fra tapsmeldingen fra tyskerne selv.
Over Ringebufjellet møtte junkeren et ufyselig uvær med fuktig snødrev. Flyet hadde radiokontakt med Fornebu og fikk meldt fra om problemene da de befant seg 50 kilometer nord for Lillehammer.
Den dårlige sikten og nedising tvang Stromberg til å foreta en kontrollert nødlanding. Møtet med bakken ble brutalt, men krevde bare ett menneskeliv: Flykapteinen selv, Stromberg, døde da junkeren smalt i bakken.
De overlevende begravde Stromberg ved vraket. Én annen om bord var sterkt skadet og ble igjen ved vraket sammen med to landsmenn. Fire menn fra flyet forlot vraket i det fæle været for å finne hjelp. Etter en strabasiøs to mil lang tur over fjellet kom de frem til en hytte på Stor-Tann, ikke langt fra Fåvang.
Der var hytteeieren Andor Flyen og to venner. De ga tyskerne nødvendig hjelp, om enn ikke med den aller største glede. Tyskerne var fienden, men det er forskjell på ikke være glad i noen og å hjelpe folk i nød, skal Flyen senere ha sagt.
Dagen etter havariet, lørdag 31. oktober, ringte tyske myndigheter rundt i bygda Fåvang med følgende beskjed; «Junker 52, nr. 1038, forsvunnet fredag 30. oktober 1942 ca. 50 km nord for Lillehammer». Ivar 0. Nordrum var den gang 16 år gammel og deltok i den påfølgende redningsaksjonen.
Mislykket forsøk
55 år senere, i 1999, samlet Nordrum all informasjonen han hadde tilgjengelig om de dramatiske dagene, og publiserte det i Ringebu Historielags årbok Hemgrenda. Nordrum skildrer de fire sterkt medtatte tyskerne og hvordan de fortalte om den skadde tyskeren og de andre som ble igjen i flyet. Men tyskerne kunne ikke gjøre rede for hvor, og hvor langt de hadde gått.
Nesten 1000 havarier
Hvis du søker på «Flyvrak i Norge» på nettet vil du finne en side som heter «Flyvrak, World War II Aircraft wreck sites in Norway & Other countries». I Norge er det Kjell Sørensen som sirlig har systematisert alle kjente havarier på norsk jord, nesten 500 tyske fly og omtrent like mange fly fra de allierte styrkene. På mange av havaristedene ligger det fortsatt vrakrester, og nettstedet har også historiske bilder fra flere av havariene. Nettstedet er en skatt for alle som er opptatt av krigshistorie.
Søndag 1. november ble den første leteaksjonen startet med utgangspunkt i hytta ovenfor Fåvang. Ivar, Oskar Allergodt, hingsten hans Rappen og 10–12 tyskere la på vei inn i fjellet. Etter hvert mistet tyskerne motet og én etter én returnerte de til hytta.
Oskar og Ivar forsøkte et stykke til, men snøfallet hadde hvisket ut sporene. Etter en stund konkluderte de med at det ikke var noe hjelp i de mangelfulle opplysningen fra tyskerne. De returnerte til hytta og satte sammen et nytt redningslag.
Grytidlig om morgenen tirsdag 3. november bar det inn i fjellet igjen, denne gang med ytterligere to norske fjellkyndige folk på ski, Maurits Fossmo og Karenus Allergodt, samt to politimenn fra Hamar og en del tyskere. Den norske kvartetten på ski gikk raskt fra det øvrige følget og samtidig lettet også været og ga bedre sikt.
Løftet våpen
Etter noen timer fant den norske kvartetten spor i snøen og snart så de silhuetten av flyet mot horisonten. Samtidig oppdaget de to av tyskerne som hadde blitt igjen ved vraket. Nå hadde de tydeligvis gått for å hente hjelp i et siste forsøk på å berge livet. De hadde gått rundt én kilometer og der sto de som to statuer, skildrer Ivar Nordrum.
Maurits og Oskar gikk mot de to tyskerne, mens Karenus og Ivar tok seg frem til flyet. Ivar åpnet en dør og ble møtt av den skadede tyskeren som sto med en pistol i hånden, sannsynligvis klar til å ta sitt eget liv, mente Ivar. Men da tyskeren så Ivar, kastet han pistolen på gulvet og omfavnet sin redningsmann.
Maurits og Oskar hadde fått med seg de to medtatte tyskerne tilbake til vraket. I timene som fulgte kom resten av redningsfølget også frem til ulykkesstedet.
Været var nå betydelig bedre og snart duret også en Junker 52 over området. Den gjorde noen svinger og fløy så svært lavt over følget og slapp ut tre kasser med redningsutstyr og proviant. Deriblant ski til å skru på kassene, slepetau, sjokolade, sigaretter og en flaske hvitvin. Oskar og Ivar gravde opp den døde tyskeren. fikk lagt ham opp i kassen og fraktet ham ned til sivilisasjonen.
Tyskeren kastet pistolen og omfavnet meg i gledesrus.
Den ene skadde tyskeren døde senere av skadene. 16 år gamle Ivar fikk selv aldri noen takk for innsatsen, men utpå vinteren fikk faren en flaske likør og en flaske vin, så det var vel takken.
Etter krasjlandingen den ufyselige høstdagen så faktisk flyet helt uskadet ut, erindrer Ivar O. Nordrum i sin skildring. Men utplukkinga startet samme dag. Blant annet hadde den norske redningskvartetten demontert mitraljøsen som var montert i en kuppel oppå flyet bak vingen. Den ble tatt med ned til en annen hytte i fjellet, der redningsaksjonen ble feiret med at all ammunisjonen ble skutt opp.
Propellene skal ha blitt fraktet til Lillehammer og byttet i aluminiumskasseroller. Det hevdes også det ble laget drikkekopper av aluminiumsrørene i flyvingene. Er du heldig, kan du få en kaffetår i en av disse koppene når du er på hyttebesøk i Fåvangtraktene den dag i dag.
Kilde: Hemgrenda 1999, Ringebu Historielag
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 56 2020
Krigsminnene plyndres fortsatt
I høst ble fem tyskere pågrepet med bilen full av deler fra tyske flyvrak rundt Narvik.
– Dette er plyndring, vrakene tilhører staten, sier museumsleder Ulf Erik Torgersen ved Narvik-senteret.
De fem tyske mennene som ble pågrepet ved Bjørnfjell Tollsted i Nordland 25 august, hadde ikke gjort noe forsøk på å skjule sine gjerninger. Både inni bilen og på taket tøt det over av vrakrester fra tre eller fire tyske flyvrak.
Tyskerne påsto at de ikke visste at de hadde gjort noe ulovlig, men siktelsen lyder på grovt tyveri.
– I mange år etter krigen lå krigsminner åpne og uten restriksjoner, men i de siste 20 årene har bevisstheten rundt å bevare slike minner blitt skjerpet. Alle vrakdeler fra den tapende part i krigen tilhører krigsherrene, altså Norge. Vrakdeler fra våre allierte tilhører de respektive land, og forvaltes i samarbeid med oss, sier museumsleder Ulf Erik Torgersen ved Narviksenteret.
Han var forberedt på at noe var i gjære.
– Vi hadde fått melding via kilder at en ekspedisjon hadde hentet ut kart over flyvrak, og var på vei nordover for å hente deler. De har vært godt utstyrt med platekuttere og batteridrevne vinkelslipere, sier Torgersen.
Nå er tyvegodset plassert på arbeidsplassen hans, i påvente av dets videre skjebne.
– Det er store og tunge deler, deriblant et haleror og et vingeparti. Tyskerne har brukt bæremeiser og stropper for å få det ut av skogen. Vi snakker fort et par timers skogstur i ulendt terreng. Noen av delene har det tyske forsvarsmerket, og for samlermarkedet er dette verdifullt, sier Torgersen.
Han syns det er viktig at vrakdeler og spor fra forsvarsstillinger får ligge i fred.
– Når senere generasjoner oppsøker åstedene for krigshandlingene, får de en sterkere opplevelse av historien enn når de er inne i et museum. Det blir enda mer viktig når de som opplevde krigen ikke lenger kan formidle sine historier, sier Torgersen.
I juni ble drøyt 26 kvadratkilometer med faste og løse kulturminner i Narvikfjellene fredet av Riksantikvaren.
− Slik at man også i fremtiden skal kunne oppleve det som et vitnesbyrd om krigens brutale virkelighet, forklarer riksantikvar Hanna Geiran.
Fredningen omfatter et stort mangfold av krigsminner i form av enkle skyte-, hvile- og observasjonsstillinger, telt- og leirplasser og tusenvis av gjenstander fra krigshandlingene i mai og juni 1940.
Denne saken ble første gang publisert 30/10 2020.
