AP-regjeringen nektet å hylle Churchill
Kong Haakon ville feire Churchill, men AP-regjeringen nektet
Da kong Haakon ville feire Churchill, fikk AP-regjeringen panikk. De ville ikke la den store allierte krigslederen komme til Norge – i frykt for Stalins vrede.
Kong Haakon hadde skrevet invitasjonen personlig – på sitt personlige brevpapir: «Kjære herr Churchill, jeg undres på om du har lyst til å komme til Oslo på besøk?
LES OGSÅ: (+) Slik unngår du rotter, mus og andre uønskede gjester i hus og hytte
I tilfelle vil jeg gjerne invitere deg og din hustru som mine gjester. Jeg foreslår at besøket finner sted i siste halvdel av mai om du ikke har interesse av å se Oslo den 17. mai.»
Det var blitt søndag 20. januar 1946, og snøen i Slottsparken gnistret i vintersolen. Den 73-årige monarken var i sitt arbeidsværelse på Slottet og brukte enkle og direkte formuleringer – fra en statsleder til en annen:
«Jeg håper virkelig at det vil passe for deg og din hustru å komme hit da jeg gjerne vil takke deg for frigjøringen av Norge og gi deg et personlig inntrykk av hvordan vi greier oss etter fem lange krigsår. Om du vil ha en av dine døtre med, er hun hjertelig velkommen som min gjest.»
LES OGSÅ: Spådde fremtiden i 1999 - slik traff han
Ble hyllet verden over
Winston Churchill var gått av som Storbritannias statsminister, men han ble fortsatt hyllet over hele verden som seierens hovedarkitekt.
Nå ville kong Haakon at Norge og nordmennene skulle slutte seg til hyllesten av Vestens fremste krigsleder. Han stilte Slottet til Churchill-familiens disposisjon.
Det eneste han ikke hadde tatt høyde for, var hva statsminister Einar Gerhardsen og AP-regjeringen tenkte.
Sovjet-spioner
Det hadde begynt åtte måneder tidligere, i mai 1945:
Den daværende øverste militære sjef i Troms, oberst Otto Munthe-Kaas, hørte plutselig motordur utenfor kontorvinduene. Et uanmeldt sovjetisk Catalina-fly sneiet hustakene i Tromsø og landet i sundet mellom byen og fastlandet med to sovjetiske etterretningsoffiserer om bord, oberst Aleksandr Poljakov og oberstløytnant Mikhail Jankelevitsj.
At russerne kom på besøk i fredsdagene, var i og for seg ikke unaturlig, ikke minst fordi det i Norge var flust med sovjetiske krigsfanger som ventet på å komme hjem.
LES OGSÅ: Dette er de rareste flekkene på Europakartet
«De var helt uinteressert i repatrieringen av sine landsmenn,» skrev Munthe-Kaas. Han fryktet russerne var spioner som ville sjekke tempoet i avvæpningen av de tyske styrkene: «De ville ha rede på det totale antallet fiendtlige tropper, hvordan tyske skipsbevegelser ble kontrollert og en lang rekke andre spørsmål.»
Panikk
Munthe-Kaas’ iltelegram utløste alarm i den allierte overkommandoen. Nord-Norge lå i et militært vakuum, skapt av britenes og amerikanernes uvilje mot å prioritere nordflanken.
Bare en håndfull allierte tropper fantes nord for Trondheim. Finsk Lappland, Finnmark og Nord-Troms var brent og tømt for folk. Den røde hær kunne, nærmest uten motstand, marsjere fra Kirkenes til Tromsø, og fra Rovaniemi til Narvik. På få dager ville Nordkalotten være under sovjetisk kontroll.
Munthe-Kaas’ sjef, britenes øverstkommanderende i Norge, general Andrew Thorne, reagerte med panikk. Han forlangte at obersten skulle sette den sovjetiske delegasjonen i husarrest og beordret 304 Brigade med 3000 mann nordover. Det gjaldt å redde stumpene om de verste spådommene slo til.
LES OGSÅ: Frigjøringen av Finnmark: Norges mest bombede kvadratkilometer
«Jeg trodde først at offiserene besøkte byen i forbindelse med evakueringen av russiske krigsfanger, men de røpet i stedet en nokså påfallende interesse for militære spørsmål», skrev han til sjefen for Imperiets generalstab, feltmarskalk Sir Alan Brooke. «Min konklusjon var at formålet var spionasje. I min mistenksomme hjerne festet tanken seg at delegasjonen ville returnere til Murmansk med oppmuntrende rapporter om den nåværende allierte kontrollens overordentlige svakhet. Det ville igjen gi Kreml den lykkelige idé at de umiddelbart burde bistå oss med avvæpningen og straks sende sovjetiske tropper til hjelp og oppmuntring.»
Knipetang i nord
Thorne var blitt enda mer urolig om han hadde kjent til innholdet i forslaget som ble lagt på Stalins bord – basert på rapporten fra de to sovjetiske spionene:
«Gi ordre til Generalstaben i Den røde hær om umiddelbart å gi ordre om å forflytte avdelinger fra 14. selvstendige armé, som står i Nord-Norge, til den nordvestlige delen av Norge, til og med Narvik.»
Nord-Norge skulle besettes.
Få dager senere ble de første forberedelsene til en innmarsj avdekket i en etterretningsrapport: «12. juni har Den russiske kontrollkommisjonen begjært at et regiment (...) skal flyttes til Tornedalen. Man har rekvirert skoler og andre forlegningsmuligheter i Uleåborg for 6000 russiske militære samt 280 hester. Ryktet sier at disse tropper skal transporteres med bil over Torneå og Muonio til Nord-Norge. Russerne har begjært inngående opplysninger om Torne-elv.»
En sovjetisk styrke i Muonio ville på få timer kunne stå i Skibotn – med fri vei derfra til Tromsø. Hvis styrken ble støttet av marineinfanterister fra sjøsiden, ville Nord-Norge være
fanget som i en knipetang.
Churchill bekymret
I London hadde Churchill fulgt Stalins aggresjon med stigende uro:
«Den røde hær står lenger vest i Europa enn noen gang før i historien – bortsett fra i Napoleons tid», hadde han sagt i et regjeringsmøte våren 1945. «Overmakten er fullstendig, og de kan når som helst marsjere tvers over Kontinentet og drive oss tilbake til vår egen øy – om de skulle falle for fristelsen. Styrkeforholdet er 2 til 1, og amerikanerne har hastverk med å vende hjem. Situasjonen i Europa har aldri bekymret meg mer enn akkurat nå.»
Churchill hadde derfor i dypeste hemmelighet gitt ordre om å forberede en preventiv krig mot Sovjetunionen, kodenavn Operasjon Unthinkable (Utenkelig). Britene skulle i samarbeid med allierte og tyske styrker drive Den røde hær tilbake til Sovjet-
unionens grenser før krigen. Det er sannsynlig at de om lag 140 000 tyske soldatene i Troms, med en kjerne av hardføre bergjegere, ble holdt i beredskap for nettopp det utenkelige oppgjøret.
Men KGBs spioner i England hadde lekket Unthinkable-planen til Moskva, og Stalin var ytterst mistenksom da de store møttes for siste gang i Potsdam i juli 1945.
« Situasjonen i Europa
har aldri bekymret meg mer enn akkurat nå.
«Dere har i Norge 400 000 tyske soldater, som ikke engang er avvæpnet», sa han til Churchill under konferansen. «Ingen vet hva de venter på.»
Churchill skyndte seg å svare: «Jeg forsikrer marskalken om at jeg akter å avvæpne troppene i Norge. Jeg holder dem ikke som et ess i ermet for bruk i tilfelle det skulle oppstå misforståelser i nord.»
Atombombene fikk Stalin til å nøle
Det var Churchills siste ord som britisk statsminister, og det var ikke sikkert at han snakket helt sant. Stalin tok i alle fall mistenksomheten med seg tilbake til Kreml, der sterke krefter fortsatt presset på for en innmarsj i Nord-Norge.
Men effekten av atombombene mot Japan og bergjegernes blokadeposisjon i Indre Troms fikk Stalin til å nøle. I oktober 1945 ble alle planer skrinlagt. Den røde hær ble trukket ut av Varanger. Stalin var mer opptatt av å få sin vilje i Sentral-
Europa.
Krav på Svalbard
Stalin hadde dessuten sitt eget ess i ermet. I november 1944 hadde utenriksminister Molotov under et nattlig møte med Trygve Lie forlangt sovjetisk kontroll over Bjørnøya og Svalbard.
Aps regjering i eksil hadde i det alt vesentlige gått med på kravene. Norges gamle områder i nord skulle underlegges felles kontroll med den kommunistiske stormakten i øst – i samarbeid med det nye FN som var under etablering.
Få misforsto realiteten bak de pyntelige frasene. Norge ville miste herredømmet over øygruppen, det vestlige Barentshavet og gradvis Troms og Finnmark. Det mest oppsiktsvekkende av alt:
Da Trygve Lie redegjorde for Sovjetunionens krav overfor Stortinget og redaktørene i Oslo-pressen, forlangte han at saken skulle holdes hemmelig. Og partiene holdt kjeft.
Det samme gjorde avisene.
Da det norske folk gikk til valg høsten 1945, kjente de ikke til trusselen mot Norges suverenitet i nord – som AP hadde rotet landet borti.
Glideflukt østover
Da kong Haakon skrev invitasjonen til Churchill i januar 1946, var Norge fortsatt i en meget vanskelig situasjon. Sterke krefter i AP så med beundring på Sovjetunionen og ville styrke båndene til Kreml. I og utenfor landet fryktet man en fortsatt glideflukt østover – inn i Stalins kvelende favntak.
«En fredelig, psykologisk og ideologisk erobring av landet kan betraktes som et naturlig sovjetisk mål, og noe som under gitte omstendigheter kan lykkes», skrev USAs ambassadør Lithgow Osborne hjem til Washington, «En militær erobring utføres av et par luftbårne divisjoner med støtte av en kommunistisk femtekolonne like lett som tyskerne tok landet i 1940».
Én måned senere, 5. mars 1946, holdt Churchill sin berømte tale i Fulton, Missouri.
Jernteppet
«Fra Stettin ved Det baltiske hav til Trieste ved Adriaterhavet har et jernteppe senket seg over Kontinentet», sa den aldrende krigslederen med ord som er gått over i historien.
Talen skapte et voldsomt internasjonalt rabalder, og regjeringen Gerhardsen fryktet Stalins vrede. Det var utenkelig å tillate et besøk av mannen som åpent advarte mot det kommunistiske diktatur. En brannslokkingsaksjon ble iverksatt.
Først gjaldt det å temme pressen for å unngå en pinlig oppvask som kunne skade Arbeiderpartiet i opinionen. Deretter har etter alt å dømme et passende sendebud hvisket noen fortrolige ord i kongens øre.
LES OGSÅ: Han var den eneste som kjempet både for USA og Sovjet under andre verdenskrig
«Din Fulton-tale har utløst en viss mengde følelser, og jeg frykter at min regjering vil be meg om å avlyse og utsette ditt besøk for å unngå vanskeligheter med russerne, som er meget mistenksomme for tiden», skrev kong Haakon til Churchill fjorten dager etter talen i et nytt brev, der han uttrykte bekymring for at gjesten ville bli møtt med protester.
«Så langt har regjeringen ikke gjort det, men hvis den skulle anmode meg om en utsettelse, er jeg redd at jeg ikke kan finne en unnskyldning for ikke å akseptere dens råd.»
Churchill tok hintet
Churchill tok hintet – med verdensvant selvfølgelighet.
«Jeg er dypt takknemlig for den vennlighet som inspirerte Deres brev til meg», svarte han 28. mars. «Jeg forstår til fullkommenhet situasjonen som har oppstått – uten at det reduserer min takknemlighet overfor Deres Majestet. Jeg forstår at saken ikke er annonsert offentlig, og besøket kan derfor uten vansker droppes». Med ekte Churchill’sk underfundighet la han til:
«Kanskje situasjon om et år eller to er bedre – eller verre», før han fremførte sine «mest oppriktige ønsker for Norges sikkerhet og velstand i den nye verden som nå utfolder seg.»
Pressen var lydig og lojal og sørget for at ingenting lekket. Selv da saken ved en tilfeldighet ble offentlig kjent i juli 1946, var reaksjonen moderat.
«Kan avlysningen ha hatt mer enn én eneste hensikt: å innynde seg hos dem som ikke ser med blide øyne på Churchill?» skrev redaktøren og økonomen Trygve Hoff i tidsskriftet Farmand senere. Han viste til at Churchill var tatt imot med stående ovasjoner i Frankrike og begeistring i land som Luxembourg, Holland og Belgia.
Først i 1948 kunne Kong Haakon ta imot Winston Churchill på slottet.
Året etter ble Nato etablert. Den akutte faren var over.
LES OGSÅ: Soldaten som nektet å dø
I Stalins skygge
Nok en gang har Alf R. Jacobsen gjort et dypdykk i vår nære historie og funnet svært oppsiktsvekkende opplysninger som aldri tidligere har vært belyst.
Tekst: Harald Grevskott
I Jacobsens nye bok, «I Stalins skygge» tar den prisbelønnede journalisten og forfatteren for seg det politiske spillet i Norge i perioden fra krigens sluttfase og frem til dannelsen av forsvarsalliansen NATO i 1949.
Boka avslører AP-regjeringens høyst overraskende vakling mellom USA og Vesten og Stalins Sovjet i 1945. En vakling som ble holdt hemmelig, også av datidens journalister.
Hadde opinionen kjent til vinglingen, hadde AP neppe vunnet valget høsten 1945, og hele vår etterkrigshistorie ville ha sett helt annerledes ut, mener han.
I denne artikkelen serverer forfatteren oss noen høydepunkter fra boken som er i salg fra 25. oktober.
Alf R. Jacobsen
Født 21. februar 1950 i Hammerfest
Har vært journalist en rekke steder, blant annet i VG og Dagbladet. Har også skrevet mye i Vi Menn
Tidligere redaktør i Økonomisk Rapport og NRKs «Brennpunkt»
Forfatter av flere kriminalromaner, men mest kjent for sine dokumentariske bøker om andre verdenskrig, blant dem «Kongens nei», 2011
Har fått blant annet Rivertonprisen, SKUP-prisen og Royal TV Society Award
Har blant annet gitt ut boka «I Stalins skygge», Vega forlag
Artikkelen er publisert i samarbeid med Vi Menn. Les mer på www.vimennpluss.no. Artikkelen sto første gang på trykk i Vi Menn nr. 43/2018.
Denne saken ble første gang publisert 02/01 2020, og sist oppdatert 07/01 2020.
