Andre verdenskrig
I 1942 drepte norske motstandsmenn to tyske soldater. Gestapos hevn var grusom
Strid om en båthandel ble dråpen som utløste katastrofen i Telavåg. Agenter fra England braste sammen med Gestapo i en kamp på liv og død. Etterpå ble hele bygda utslettet – og folket sendt i fangenskap.
I løpet av vinteren 1941–42 ble det smuglet folk i hundrevis med fiskeskuter som gikk til Shetland og Skottland fra bygder langs hele kysten. Telavåg på Sotra sørvest for Bergen var et slikt småsamfunn, der flere lokale var involverte i den illegale virksomheten.
Pågangen var stor av unge menn – og også noen kvinner – som ville til England for å melde seg til kampen mot nazismen. Så når det dukket opp fremmedfolk med ryggsekk og ville over fjorden, tok fergemannen det for gitt at de var på jakt etter skyss vestover.
Slik gikk det også den 25. april, da betjenten Johan Bjørgan fra det nazifiserte Statspolitiet i Bergen skulle utover for å sjekke en anmeldelse om ulovlig besittelse av radio.
Den hjelpsomme skysskaren antydet overfor passasjeren at det en av de nærmeste dagene skulle gå båt vestover, og at han sikkert snart kunne komme seg over til England. For sikkerhets skyld anbefalte han å oppsøke Laurits Telle.
Det var nettopp Telles ulovlige radio som førte den sivilkledde statspolitimannen til Telavåg. Da han kom fram, ble han tatt imot med åpne armer av en Telle som gjerne ville at han skulle møte to karer som befant seg på loftet hans.
Men et slikt bekjentskap tok ikke Bjørgan sjansen på. Han fortsatte å spille rollen som flyktning, og sa at han ville komme tilbake to dager senere for å få skyss over Nordsjøen. Etterpå ringte han til Bergen og fortalte om hva han hadde oppdaget.
Klokken fire om morgenen den 26. april la en båt med Gestapo og et par norske politifolk til i Telavåg.
Visste ikke
– Tyskerne må ha trodd at det befant seg to ufarlige flyktninger på Laurits Telles loft, da de stormet inn der for å arrestere dem, påpeker historikeren Eirik Gurandsrud, som har skrevet masteroppgave om begivenhetene i den lille bygda.
I virkeligheten var det snakk om to karer som nå kom tilbake, etter å ha vært i England og fått trening som SOE-agenter.
Linge-karene Arne Værum og Emil Gustav Hvaal ble bokstavelig talt tatt på senga og måtte komme seg opp med hendene i været. Værum lot som han ville kneppe buksa, da han gikk til angrep på den ene gestapomannen og fikk tatt fra ham pistolen. Nå oppsto det et kaos, hvor det ble avfyrt skudd i alle retninger.
SS-Hauptsturmführer Gerhard Berns og SS-Untersturmführer Henry Bertram ble dødelig såret, og det samme gjaldt Arne Værum selv. Emil Hvaal var truffet av flere kuler, men overlevde.
Gestapomannen Helmuth Klötzer hadde pådratt seg et skudd gjennom armen. Gestapomannen Josef Seufert – som etter krigen skulle få dødsstraff for sin medvirkning til flere terrordrap mot norske motstandsfolk – var en av dem som deltok i dramaet der Værum ble drept og Hvaal alvorlig såret. For denne innsatsen mottok han senere jernkorset.
Den 15 år gamle Åge, Laurits Telles yngste sønn, hadde sovet på samme rom som de to agentene. Han ble derfor øyevitne til det blodige dramaet og befant seg i største livsfare da prosjektilene pep omkring.
Til Bergen
I timene som fulgte, ble ekteparet Telle, sønnen Lars (37) og ytterligere ni sambygdinger tatt til gestapohovedkvarteret i Bergen, der de i løpet av de påfølgende dagene ble utsatt for grov tortur.
Et par dager senere fant Gestapo to naust med de hemmelige våpenlagrene som de to agentene hadde hatt med seg. I Næsvik ble det hentet fram 200 kasser ammunisjon, 175 kasser våpen og to «helvetesmaskiner», mens det i Sørvika lå et lite matlager, fire radiosendere og et større beløp i svensk og norsk valuta.
Selveste rikskommissær Josef Terboven deltok 30. april under den pompøse gravferden gjennom Bergen for de to drepte gestapooffiserene.
Han skal ha vært rasende over lokalbefolkningens demonstrativt likegyldige ansiktsuttrykk. Umiddelbart etterpå ble den øverste tyske sivilmyndighet i landet – sammen med resten av følget sitt – satt ut til Telavåg. Der ble alle voksne menn tvunget til å bivåne tyske soldater som la dynamitt under husene og sprengte tre familiers hjem i lufta.
Etterpå ble mennene sendt om bord i åpne båter og i løpet av natta brakt til Sandviken skole i Bergen. Den 1. mai ble også alle kvinner, barn og eldre i Telavåg arrestert og dagen etterpå seilt til Bergen. Den yngste var to-tre måneder gammel, den eldste 93 år, 106 var barn under 16.
Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige
Jevnet med jorda
Josef Terbovens ordre om å jevne bygda med jorda, ble samvittighetsfullt gjennomført av Gestapo og soldater fra ulike våpengrener. Hus ble stukket i brann og fjøs sendt til himmels med dynamitt.
Husdyra ble enten avlivet eller konfiskert, alle båter senket eller inndratt. Kvinner, barn og eldre ble innkvartert på Storetveit skole i Bergen, mens mennene ble sendt til Sandviken.
På Trandum ble 18 englandsfarere henrettet som sonoffer for det som hadde skjedd i Telavåg. Lars Telle og Emil Gustav Hvaal ble utsatt for langvarig og spesielt grusom tortur, før begge ble dømt til døden og skutt.
For de mannlige telavågingene i aldersgruppen 16 til 60, gikk ferden en måned senere til Grini, hvor de oppholdt seg i noen dager før de ble ekspedert videre til den beryktede leiren Sachsenhausen nord for Berlin.
Forholdene var ubeskrivelige, med matmangel, mishandling og sykdommer. Før det første halvåret var omme, hadde omtrent halvparten av karene mistet livet. Den overveiende delen av de totalt 31 som ikke overlevde tysklandsoppholdet, omkom i denne perioden.
Fra nyåret 1943 ble forholdene betydelig enklere, da fangene fikk tillatelse til å motta pakker utenfra med mat, klær og tobakk.
Les også: (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den
Deportert
268 kvinner, barn og eldre ble etter hvert internert på en folkehøyskole i Hardanger. På et tidspunkt ble alle barn over seks år skilt fra mødrene, og meningen var at disse – av årsaker vi bare kan forestille oss – skulle deporteres til Tyskland.
Ryktene ville ha det til at flere av dem – av norske leger – bevisst ble smittet med difteri og andre sykdommer, og at det slik lyktes å få forpurret at de skulle bli sendt ut av landet. Tyskerne hadde nemlig panisk angst for alle smittsomme sykdommer.
Så barna ble i stedet gjenforent med sine mødre, og i mai 1944 ble alle løslatt – men måtte tilbringe det kommende året hos familie og venner i omegn – for hjemme var alt gjort flatt.
Først i slutten av mai 1945, kunne de feire gjensynet med de ektefellene og fedrene som kom tilbake etter å ha overlevd to år i tysk konsentrasjonsleir. Nå gikk de løs på arbeidet med å gjenreise bygda.
Den kjente legen og Røde Kors-mannen Konrad Birkhaug utga hurtig boka «Telavåg», som skulle bli en bestselger. Her plasserte han skylda for katastrofen hos NS-lensmannen Per Lie fra nabokommunen Fjell og statspolitibetjenten Johan Bjørgan.
Les også: (+) Tyskernes siste udåd på norsk jord var brutal og grufull
Tvilsom bok
– Boka er full av beskrivelser av hendelser, samtaler og motiver som forfatteren ikke kan ha kjent til og dermed må ha diktet selv. Troverdigheten som kilde til de faktiske hendelsene er derfor svært lav, forklarer daglig leder Jenny Heggvik på Nordsjøfartsmuseet i Telvavåg:
– Boka er likevel viktig for de fleste historikere som senere har befattet seg med saken. Men den ble likevel mottatt som sannhet, da den allerede i 1946 dukket opp i bokhandlernes hyller. Slik sett er boka et godt eksempel på hvordan fortellingene om okkupasjonstida ble konstruert i bilder av svart og hvitt like etter krigen.
Egentlig begynte det med noe så banalt som salg av en fiskeskøyte. Kjøperen gikk til lensmann Per Lie i nabokommunen Fjell, fordi han mente at Laurits Telle hadde narret ham. Da Lie ikke grep inn, kom klageren tilbake og anga Laurits Telle for å ha ulovlig radio.
Dette var sannsynligvis bakgrunnen for at Statspolitiet ble koblet inn, påpeker Eirik Gurandsrud – og føyer til:
– Hadde tyskerne visst at det lå to trente agenter og ventet på dem, ville de nok ha sendt inn noen mer kamperfarne gestapofolk. Det inntraff rett og slett en lang rekke med tilfeldigheter og ulykkelige omstendigheter som utløste de forferdelige begivenhetene som nå fulgte, og som skulle koste mange mennesker livet.
Til Sachsenhausen
I 1972 utga den tidligere NS-lensmannen Per Lie ei lita bok med sitt syn på saken. Han beskyldte Konrad Birkhaug direkte for å ha spredd rykter og desinformasjon omkring det som skjedde på Telavåg den siste apriluka i 1942.
Per Lie føyer til at Birkhaug sikkert syns han kunne gå så vidt, fordi han forventet at de involverte politifolkene kom til å bli dødsdømt – og derfor aldri ville være i stand til å protestere. Men Lie ble ikke dømt for sin befatning med Telavåg. Statspolitimann Bjørgan fikk derimot en dom på 20 års fengsel.
Les også: (+) Hitlers tabber i Norge
I boka påpeker Per Lie at det veldig tidlig ble helt stille omkring de to våpenlagrene som Gestapo fant i Telavåg. Hvorfor plasserte britene slike mengder med moderne krigsutstyr så tett på den sivile befolkningen – i dette tilfellet ei bygd hvor det foregikk mye smugling av folk over til England?
Var det ønsket at de to depotene skulle bli avdekket, slik at Adolf Hitler og hans folk i Berlin kunne bli narret til å tro at de vestallierte planla en nært forestående innmarsj i det besatte Norge? Svaret på dette spørsmålet ligger hemmeligstemplet og trygt forvart i britiske arkiver – og vil tidligst bli kjent for offentligheten, når 100-årsgrensa i 2045 utløper.
Hele 76 av mennene fra Telavåg ble sendt til Tyskland. Av disse ble noen sendt videre fra Sachsenhausen til fryktede steder som Natzweiler, Dachau og østerrikske Mauthausen. Noen av de 31 som mistet livet, døde der.
– I tillegg til de direkte konsekvensene for lokalsamfunnet i Telavåg, førte saken også til opprulling av mange motstandsgrupper over hele landsdelen. De påfølgende arrestasjonene fikk mange steder som konsekvens at mesteparten av motstandsarbeidet – i hvert fall ut året 1942 – ble liggende nede, forklarer Jenny Heggvik.
KILDER
Eirik Gurandsrud: «Telavåg i tid og rom Erindringen om et krigsherjet fiskerisamfunn». Mastergrad, Bergen 2005.
Konrad Birkhaug: «Telavåg – Fiskeværet som tyskerne slettet ut i 1942», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1946.
Per Lie: «Sannheten om Telavågaffæren 1942», eget forlag, Bergen 1972.
Denne saken ble første gang publisert 21/10 2018, og sist oppdatert 27/04 2023.
