Grufulle skjebner på Harastølen
Bare de døde sjekket ut fra «spøkelseshuset»: – Da jeg var ung, hørte jeg skrikene. Det var «varulven»
Når dørene låste seg bak deg på Harastølen, visste du bare én ting: Turen ned igjen ble i en kiste.
Døden må ha kommet brått. Sannsynligvis midt i et desperat forsøk på å finne veien ut.
Jaktfalken har ikke gitt opp før kreftene brått og endelig tok slutt. Øynene er lukket, men de utslåtte vingene vitner om en usannsynlig energi.
Se video og bilder fra Harastølen nedover i saken.
Falken har landet på et bord. Likt det du finner i mange sykehus. Kaldt, blankt, glatt. Lett å holde rent for blod.
Murveggene i rommet er hvite og kalde. En vask henger på veggen. Et vindu slipper lyset inn i den ellers mørke kjelleren. For rommet der jaktfalken endte sine dager, var også endestasjon for mennesker som en gang hadde tilhold i murkolossen.
Her ble de vasket og gjort klar for likhuset litt lenger borte i skogen. De skulle endelig få reise herfra. Bort fra Harastølen, 500 meter over Lusterfjorden. I en kiste.
Var det sånn for dem som bodde her også, som for falken en sen sommerdag i 2018? Ga de opp? Eller døde de mens de brukte sine siste krefter på å komme seg herfra?
LES OGSÅ: «Edderkoppen» opererte i sølvgruvene på Kongsberg i 20 år
Kistene fraktet ned
– Jeg husker alle kistene som kom ned til bygda. Som oftest var det aldri noen som ble hentet. Ingen ville vedkjenne seg dem som bodde her, sier Kåre Egil Fuhr (68).
Han har vært vaktmester på Harastølen i 10 år. Han kan huske han så mange av de hvite kistene. Hvem lå i dem? Hvor kom de fra?
Det var bare menn som bodde på Harastølen da det fra 1959 fungerte som psykiatrisk sykehus. I dag har de fleste av dem ingen gravstein. Bare en felles minnestein på den lokale kirkegården står som et bevis på at de en gang har levd. At mange av dem var krigshelter, er glemt.
«Galehuset»
For dem som var smittet av tuberkulose og kom til Luster Sanatorium i første halvdel av 1900-tallet, og de psykiatriske pasientene som etter krigen ble plassert på «galehuset» på Harastølen, ble stedet endestasjon på livets reise lenge før døden inntraff.
De færreste som kom hit ble friske. Den lange turen opp til den 5000 kvadratmeter store bygningen må ha vært en smertefull opplevelse av sorg og fortvilelse. Turen opp de 500 høydemeterne fra dampskipskaia i Luster, med taubanen eller opp den trange grusveien med 13 hårnålssvinger, skulle bli den siste for mange.
Da antibiotikumet kom like etter krigen, og tuberkulosen etter hvert ikke lenger var noe problem i Norge, ble sanatoriet bygget om til psykiatrisk sykehjem – eller «galehus» som det het på folkemunne.
I tre etasjer ble menn med psykoser, depresjoner og andre psykiske lidelser fordelt. Pasientene var blant de tyngste psykiatriske tilfellene på Vestlandet. De friskeste ble plassert i første etasje og fikk gå fritt ute på et lukket lufteområde rundt Harastølen. I annen etasje bodde de som fikk gå ut av og til – med følge. I tredje etasje var dørene låst.
Hele tiden.
Les også: (+) Syv heftige huler i Norge du har lov å gå inn i
Skrekkfilm
Med en slik historie «må» ondskap og lidelse sitte fast i veggene, mener mange. Folk som har oppsøkt den forlatte murkolossen har sammenlignet Harastølen med «Ondskapens hotell» (filmklassikeren «The Shining» med Jack Nicholson).
Enda flere er de som har oppsøkt stedet for å jakte på spøkelser. Historiene om døde som aldri fikk fred, og som går igjen, har lokket folk til Harastølen.
I noen år ble det til og med drevet organisert spøkelsesjakt i de falleferdige bygningene. Skrekkfilmer som «Villmark 2» er spilt inn her. Teaterforestillinger har også bidratt til å opprettholde stedets rykte som et skrekkens tempel.
Også vaktmester Fuhr innrømmer at han har kjent frysningene på ryggen av og til.
– Da jeg var ung, hørte jeg skrikene. Det var «varulven», sier han og tenner en røyk. Varulven var en av pasientene i tredje etasje. Skrikene hans kunne høres helt ned til de fastboende ved fjorden.
– Og det har nok hendt at jeg har kjent på frykten når jeg har gått her alene om nettene. Det er jo nesten ikke en helg uten innbrudd og hærverk. At området nå er sperret av, hjelper ikke. Vil de inn, kommer de seg forbi sperringene.
Det er nesten umulig å forestille seg de utallige, menneskeskjebnene som har vært stuet sammen i den enorme bygningen, i en fjellside, med utsikt over noe av det vakreste Norge har å by på av natur.
LES OGSÅ: Han har fotografert Europas glemte steder
Forfallet
I 1959 ble sanatoriet åpnet for psykiatriske pasienter fra Sogn og Fjordane. Menn kom, ble og dro aldri herfra.
– Mange var krigsseilere. De bar på traumer vi ikke kan forestille oss, sier Kristoffer Skjolden (77).
Han står utenfor en av dørene inn til Harastølen. Den samme døren han gikk inn gjennom 1. november 1961 – bare 20 år gammel. Døren er i dag stengt. Boltet igjen. Da han kom hit første gangen, kom han rett fra ferdig militærtjeneste. Han trengte arbeid og hadde møtt en jente.
Harastølen er navnet på et forlatt samfunn, etablert rundt et enormt sykehusbygg, høyt oppe i fjellsiden over Luster i Sogn.
200 000 døde av tuberkulose før andre verdenskrig. Luster Sanatorium var et av de største spesialsykehusene i landet, og tok imot pasienter fra hele Vestlandet.
Det tørre klimaet og den tynne fjelluften skulle være resepten på folkepesten tuberkulose. Smittefaren gjorde Harastølen til et lukket samfunn. Sanatoriet var i drift frem til midten av 1950-talet, og hadde på slutten 150 senger. Senere ble bygningen brukt til psykiatrisk sykehus. I noen år var det asylmottak for krigsflyktninger fra tidligere Jugoslavia.
– Hennes far var assisterende sjef her, sier Skjolden og smiler.
Den unge Skjolden ante lite om hva som ventet ham. Førsteinntrykket var «ikke direkte skremmende».
– Men da jeg åpnet døren og gikk inn, kjente jeg at det gikk kaldt nedover ryggen min. Jeg var jo ikke akkurat stor og kraftig, og pasientene her kunne være ... la oss si; «utfordrende», sier mannen som ble værende på Harastølen som pleier i 23 år.
Han tråkker over hull i gulvet, skuer opp på ramponerte vegger – flytter på ødelagte møbler. Så sukker han. Forfallet har fått herje fritt med den majestetiske bygningen. Hærverket er enormt.
Les også: (+) Denne fossen skjuler utrolige hemmeligheter
D-avdelingen
Men hærverket vitner også om et indre opprør. For noen av pasientene som bodde og døde her, var Harastølen kanskje et godt hvilested. De hadde jo ikke noen andre steder å være. Samfunnet ville ikke ha dem.
Familiene ville ikke vite av dem, eller ble skilt fra dem på grunn av smittefaren. Mange var til fare for både seg selv og andre. Hos de psykiatriske pasientene som var innesperret i D-avdelingen i tredje etasje, bak låste dører og med gitter foran vinduene, må de indre demonene ha herjet så å si fritt.
Kanskje det er deres indre djevler som nå har fått feie over bygget.
Spøkelsesjegere har det vært mange av her oppe. Men det eneste de muligens har klart å fange på opptakene sine, er noe som kan minne om lyden av fotskritt. Ellers er det stilt.
Lukket samfunn
Vaktmester Kåre Egil Fuhr er glad noen endelig skal ta vare på bygget. Selv har han hytte lenger oppe i Fuhrskogen som omgir området. Arbeidsgiveren Tinfos fikk det meste av Harastølen på kjøpet etter at selskapet kjøpte området for å få tilgang på vannet som renner nedover fjellsiden.
Det var dette vannet som gjorde det mulig å drive sykehus her oppe. Fallet var kraftig nok til å drive turbiner som igjen ga nok strøm til et sykehus og et lite samfunn. Både ansatte og pasienter bodde her oppe.
De mange husene står i dag som tause vitner om en mørk skjebne som rammet tusener av nordmenn. Fuhr tenner en ny rullings. Et lite øyeblikk lyser ilden opp i den mørke kjelleren. En gammel rullestol får et glimt av liv. En båre som står lent inntil veggen gløder lett.
– Jeg vil ikke påstå at det var et trist sted for pasientene. Jeg tror mange hadde det godt her – etter forholdene, sier Kristoffer Skjolden, som opplevde å få personlige venner blant pasientene.
En av dem fikk oppfylt drømmen om å dra til USA. Skjolden var med.
Les også: (+) Sakte, men sikkert ble snarveien en dødsfelle
– De hadde sjelden, eller aldri, besøk av familien. Folk ville nok ikke vedkjenne seg slektninger på galehus, sier Skjolden.
Mennene som kom hit i starten, var innesperret her og ble her – til de døde. Hvor mange tuberkuløse og psykiatriske pasienter som døde her i denne perioden, er ikke kjent. På det meste var det 170 psykiatriske pasienter ved Harastølen. 125 ansatte ga dem det de kunne av pleie. De som forteller historien om Harastølen forteller om gode tider, om folk som hadde det bra her oppe. De beskriver et godt samfunn. Spesielt – ja, men godt.
– Selv om mange av pasientene var farlige, var det en stabil og god arbeidsplass, sier Kristoffer Skjolden.
Denne saken ble første gang publisert 18/10 2019, og sist oppdatert 10/05 2021.
