Polarfyrsten

Monaco. Riviera. Uanstendig dyre leiligheter. Rikfolk i kø. Racerbiler og luksusyachter. Kasinoer og kjendiser. Skandaler og romanser. Lenger unna arktisk ødemark og iskalde hav kommer du knapt.

Og det syntes fyrsten Albert I av Monaco var ganske greit allerede på 1890-tallet. Og dro nordover.

Eventyrer

Fra 1898 til 1907 organiserte og finansierte fyrst Albert I ikke mindre enn fire omfattende ekspedisjoner til Svalbard. Særlig de to siste ble meget viktige, ikke minst for den senere norske polarforskningen. Det er på ingen måte feil å si at middelhavsfyrsten ble fødselshjelper for den norske innsatsen i nord – blant annet for etableringen av det som i dag er Norsk Polarinstitutt.

Knapt noen har vært mer avgjørende for kartleggingen av havområdene i denne delen av verden enn oldefaren til dagens fyrst Albert, overhodet for lilleputtstaten.

«Polar-fyrsten», «Prinsen av havene» – Albert hadde mange kallenavn i sin samtid. I Grimaldi-familiens nesten 800 år lange historie som Monacos herskere har det aldri levd en større eventyrer enn fyrst Albert I.

Trukket til havet

Albert kom til verden i Paris 13. november 1848, og gleden var stor da fyrst Charles III kunne heise flagget for en arveprins til Monacos trone. Gutten fikk en oppdragelse som sømmet seg en tronfølger. Så trakk havene.

Bare 18 år gammel gikk han i tjeneste i den spanske flåten – som navigatør. Under den fransk-prøyssiske krig (1870–71) sluttet han seg til den franske marine – og utmerket seg som en dyktig og modig soldat. Før krigen var over, kunne han smykke seg med Æreslegionen.

Ga navn til reke

Etter krigen søkte han fred i studier i oseanografi og andre sjørettede emner. Tidlig ble han med på månedslange ekspedisjoner til fjerne farvann.

Forskerne bidro til å kartlegge områder som hadde vært helt ukjent frem til da. Under fyrstens personlige overoppsyn ble det laget en serie kart over havene, De var så grundige og nøyaktige at noen av dem var i bruk helt opp til midten av forrige århundre – helt til slutten av andre verdenskrig.

På reisene sine hadde Albert med seg et helt hoff av andre forskere; biologer, zoologer, botanikere, geografer, blant annet. På en av sine reiser oppdaget fyrsten og forskerteamet hans en ny rekeart – som selvsagt fikk hans navn.

Dyreliv og vegetasjon

Albert var på 28 ekspedisjoner i Middelhavet og Atlanterhavet. Men det er de fire arktiske ekspedisjonene i årene mellom 1898 og 1910 som har gitt den monegaskiske fyrsten det største inter­nasjonale ry, og befestet hans posisjon som oppdager.

Allerede fra han var liten gutt hadde Albert I drømt om å «erobre» Arktis. Han hadde leste alt han kom over om modige menn, opprørt hav, tykk is og farlige fjell. Da han mange år senere ble i stand til å oppfylle sine drømmer, nølte han ikke.

Albert satte av sted i retning Spitsbergen med yachten «Prinsesse Alice I». I tillegg til å kartlegge havbunnen der han dro frem, ville Albert også lære alt han kunne om dyreliv og vegetasjon i områdene oppover mot 80 grader nord.

Ekte lykkefølelse

Så ivrig var han, og så verdifull ble hans innsats betraktet, at den nordlige delen av Vest-Spitsbergen bærer navnet «Albert I-land.» Også en rekke andre stedsnavn på Svalbard kan knyttes til Alberts ekspedisjoner.

Med seg tilbake til Monaco brakte han en lang rekke prøver, gjenstander – og ikke minst fotografier til familiealbumet. På en av reisene skrev han begeistret i dagboken sin:

«Jeg kjente en ekte lykkefølelse da jeg enda en gang kunne oppleve den strenge melankolien i det arktiske landskapet. Når jeg er her oppe, kjenner (jeg) at kropp og sjel hardner i det barske møtet, og hjernen kjennes ren og klar som i min tidligere ungdom.»

Berget av Tromsø-mann

Sommeren 1899 var Albert og «Prinsesse Alice I» igjen på Svalbard. I Raudfjorden var de uheldige og gikk på grunn. Tromsø-­mannen og ishavsskipperen Søren Zachariassen var ikke langt unna. Han hadde mer enn 30 år tidligere oppdaget rike kullfelt noe lenger sør, og hadde tatt ut noen tonn denne sommeren.

Zachariassen kom fyrst Albert til unnsetning, og hjalp til med å få yachten hans av grunnen. Men noen betaling ville han ikke ta imot.

– Han fikk tilbud om bergingslønn. Men han mente han ikke hadde berget yachten, og takket nei, forteller ishavsskipperens oldebarn, Tor Zachariassen, til Vi Menn. I stedet kjøpte fyrsten to tonn kull for 2000 kroner − trolig den første gang Svalbard-kull ble omsatt kommersielt.

Skandale 1

Om det gikk bra med vitenskapsmannen og eventyreren Albert, hang privatlivet litt etter.

Hans første kone, den skotsk-tyske adelsdamen Mary Victoria Hamilton ble plukket ut av Alberts foreldre, som mer eller mindre tvang de unge til å gifte seg bare en måneds tid etter at de møttes første gang. Mary var ennå ikke fylt 19 år, Albert var 21.

Mary fantes ikke interessert i det ektemannen drev med. Hun brød seg egentlig ikke noe særlig om fyrstedømmet Monaco heller. Hun ble gravid kort tid etter bryllupet og hennes mor tok henne med til familiehjemmet i den tyske byen Baden.

Der fødte hun sønnen Louis i juni 1870. Men den fremtidige fyrsten kunne ikke redde ekteskapet. Paret bodde fra hverandre det meste av de ti årene ekteskapet varte. I 1880 fikk Albert og Mary innvilget skilsmisse av den romersk-katolske kirken.

Sønnen Louis så ikke sin far før han var 11 år gammel. Da ble han hentet til Monaco for fyrste-­trening.

Kasino-støtte

Alberts hjerte var og ble sterkt knyttet til havet. Etter at han overtok tronen i 1889, ønsket Albert å «skape et tempel» dedikert til havene; til historien, floraen og faunaen.

Resultatet ble Monaco Oceanografiske Museum. Åpningen fant sted den 25. oktober 1910. Fortsatt i dag – 110 år senere – er museet anerkjent som et av de fremste og viktigste av sitt slag i verden. Seks måneder etter åpningen i Monaco ble Institutt for oseanografi åpnet i Paris, også det på initiativ fra fyrst Albert.

Det sømmet seg ikke for et statsoverhode, selv ikke for en veldig liten stat, å dra på egne, lange ekspedisjoner. I stedet tok han på seg rollen som mesén, og sponset mer enn 3500 ulike ekspedisjoner til ulike hav­områder.

Inntektene fra kasinoet i Monte Carlo ble brukt til for­målet.

Verden over ble hans store innsats satt pris på og honorert. I 1909 ble Albert valgt som medlem av Det britiske vitenskaps­akademiet, og i 1921 ble han tildelt en æresmedalje i gull fra USAs Geographical Society – som omtalte ham som «Vitenskaps­fyrsten.»

Skandale 2

På hjemmebane forsøkte fyrst Albert seg på ekteskap nummer to. Samme år som han overtok tronen giftet han seg med Maria Alice Heine, den unge enken etter Hertugen av Richelieu. Denne gangen plukket han ut kona selv, om ikke annet.

Maria Alice elsket teater, opera og ballett. Hun var dessuten svært velstående og kunnskapsrik. Det var ikke minst takket være hennes innsats at Monacos finanser kom i orden, og det ble penger til å investere – blant annet i kulturlivet. Operahuset i Monte Carlo, og forløperen til dagens Rally Monte Carlo var to av de tingene som stammer fra denne tiden.

Rundt århundreskiftet begynte ekteskapet å knake i sammen­føyningene. Fyrsten mistenkte at hustruen hadde en elsker, men visste ikke hvem. Våren 1902 satte Monaco-operaen opp
«Ringeren i Notre-Dame,» og på selveste premierekvelden skjedde skandalen som ga gjenlyd både i fyrstehus og eller i store deler av Europa.

En ørefik

Den kjente dirigenten Isidore de Lara kom bort til fyrstens boks. Han og Alice hadde en hviskende samtale. Fyrst Albert forsto da at de Lara var hennes elsker. Da hun snudde seg tilbake til ham, ga han henne en syngende ørefik – foran øynene på resten av publikum i Salle Garnier.

Få dager etter forlot Alice fyrste­palasset i Monaco og flyttet til London der hun ble boende sammen med elskeren sin på Claridge´s Hotel.

Med andre ord; endelig en Monaco-skandale av det som idag regnes som klassisk godt merke.

Paret ble aldri formelt skilt, og Alice beholdt tittelen «fyrstinne av Monaco.» Kursen var satt for Grimaldiene, Europas fremste sosietetsfamilie.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 15 2020