75 år siden frigjøringen av Finnmark
Frigjøringen av Finnmark: Norges mest bombede kvadratkilometer
Men 328 bombeangrep var ikke nok til å ta knekken på Kirkenes. 11 barn ble født inne i fjellet.
For 75 år siden befant Kirkenes seg nær frontlinjen i en av 2. verdenskrigs kaldeste, hardeste og seigeste krigsskueplasser: Litsa-fronten - også omtalt som Nordfronten eller Murmanskfronten.
Det fikk de rundt 7000 innbyggerne i og rundt gruvebyen med isfri havn smertelig erfare. Knapt et hus sto igjen da Den røde armé sendte tyskerne på retrett og befridde området høsten 1944.
Da hadde flyalarmen gått hele 1012 ganger i den lille byen helt øst i Finnmark. 328 bombeangrep hadde totalrasert det som var av infrastruktur i byen.
LES OGSÅ: Da Norge banket tyskerne i 1940
Men folket, de lot seg ikke knekke.
Hakekorsflagget heises
Finnmark - og Kirkenes - ble i liten eller ingen grad berørt av den tyske invasjonen i 1940. Først 16. juni samme år kom tyskerne til Kirkenes, anført av Reichskommisar Josef Terboven. Helt uten dramatikk tok de kontroll over stedet. For aller første gang ble hakekorsflagget heist i Kirkenes.
Tyskerne hadde en plan. Den planen gikk under navnet «Operasjon Barbarossa». Lille, fredelige Kirkenes var brått blitt en viktig strategisk brikke i Hitlers ønske om å kontrollere Stalins store landområder i øst.
Frigjøringen av Kirkenes
* For 75 år siden marsjerte Den røde armé inn i Øst-Finnmark og frigjorde den første biten av det okkuperte Norge. 25. oktober markeres 70-årsjubileet for frigjøringen av Kirkenes.
* «Festung Kirkenes» var tyskernes base for å ta Murmansk og det nordvestlige Sovjetunionen. Over 100.000 tyske soldater holdt til i området i perioder.
* Bare én by i Europa (Valletta på Malta) ble utsatt for flere bombeangrep enn Kirkenes. Tyskerne bygde flyplass, tunge stillinger og opprettet fangeleirer i Øst-Finnmark. De tyske troppene kom aldri lenger enn 45 kilometer fra Murmansk. Sovjetiske styrker drev dem tilbake mot Kirkenes i oktober 1944. Russerne oppgir at de hadde 15.773 falne under de siste kampene, tyskerne tapte rundt 9000 soldater, mens ni norske menige falt under felttoget i Finnmark.
* Norges allierte viste liten interesse for å delta i frigjøringen av det nordlige Norge. Og de norske myndighetene i London kunne bare sende en symbolsk styrke på 300 mann.
«Festung Kirkenes»
For tyskerne var det viktig å å unngå en alliert invasjon i Nord-Norge mens de forberedte seg på en større invasjon østover. De ønsket å ha ryggen fri. Så strekket Narvik-Kirkenes ble umåtelig viktig for Hitler å ha kontroll på.
Kirkenes gikk fort fra å være en fredelig plett til å bli et gedigent militært oppmarsjområde. Tyskerne bygde en flyplass (Høybuktmoen, red.anm.) med to rullebaner, etablerte sterke forsvarsverk og kanonstillinger, og gjorde klart for å kunne huse inntil 100.000 tyske soldater i området.
På det meste var det 430.000 tyske soldater i Norge. Omtrent en tredjedel av dem befant seg i Kirkenes-området under store deler av krigen.
En isfri havn ga de også en fordel av å kunne få tilgang til forsyninger. Likevel etablerte tyskerne et enormt lager mellom Bjørnvatn og Hesseng, med nok forsyninger til å kunne utruste 100.000 soldater i et år.
LES OGSÅ: Krigen kom ikke til Norge 9. april. Den kom med mørket kvelden før
De begynte så smått å bli klare for å gå til angrep på den russiske bjørnen.
22. juni 1941 valset mer enn tre millioner tyske soldater inn i Sovjetunionen. En uke senere, 29. juni, var de tyske styrkene i nord også med på invasjonen. I nord var 67.000 tyske soldater klare for å innta Murmansk.
Loddet var kastet. Østfronten var i etableringsfasen.
Full stopp ved Litsa
Men tyskerne kom aldri så langt som til Murmansk. Det ble etter hvert full stopp 45 kilometer unna den sovjetiske havnebyen. Ved elven Litsa.
Krigshandlingene på Litsa-fronten, som på det meste involverte godt over en halv million tyske, finske og sovjetiske soldater, sto mer eller mindre på stedet hvil i en stillingskrig ved Litsa-elven, halvveis mellom Kirkenes og Murmansk, i tre år.
Tyskerne etablerte i denne perioden mer enn 60 fangeleire i Sør-Varanger, hvor mer enn 65.000 russiske krigsfanger var innom i løpet av krigen.
Forholdene soldatene kjempet under var alt annet enn enkle. Det var få, om ingen, veier å forflytte seg på. Og kartene var ofte unøyaktige, og skapte på den måten mange lange omveier når folk og materiell skulle forflyttes. Om sommeren, når temperaturen var til å leve med, kunne mygg og myrlendt terreng ofte være de vanskeligste utfordringene i tillegg til fienden. Om vinteren; mørketid, snø og spengkulde. Og fienden.
Først i september 1944 skjedde det en markant endring på fronten. Den røde armé inngikk tidlig i september en våpenhvile med Finland, som var tyskernes allierte kamppartner i nord. Det medførte brått at sovjetiske styrker ble tyskerne overlegne, og kunne presse dem med voldsom styrke vestover - og inn i Norge.
25. oktober 1944 ble Kirkenes, som første norske sted, befridd av Den røde armé.
Det tyske herredømmet i nord var over.
LES OGSÅ: Så mange tabber gjorde Norge 9. april 1940
Det endelige slaget om Kirkenes kostet mange tusen soldater livet. Det oppstod regelrette gatekamper, og i løpet av fire timer var den tyske garnisonen i byen på cirka 5000 mann utradert. Byen var nærmest jevnet med jorden.
«Tyskerne mistet 5450 offiserer og soldater i disse kampene, langt flere enn det var innbyggere i Kirkenes», skrev den sovjetiske generalen Khariten Khudalov i sine erindringer som er gjengitt i Kalle Waras antologi «Det tiende slaget».
Ble bombet 328 ganger
Det første flyangrepet mot Kirkenes ble gjennomført 4. juni 1940. Frem til 25. oktober 1944 ble det gjennomført ytterligere 327 bombeangrep - i all hovedsak fra russiske fly - på jakt etter tyske mål. Og Kirkenes var ikke stort. Omtrent en kvadratkilometer. Så det var nesten ikke til å unngå at også sivile og uskyldige mål ble rammet.
4. juli 1944 var den aller verste dagen i Kirkenes. 70 sovjetiske fly slapp sprengbomber og fosforkuler som skapte et enormt ildhav. 140 hus ble flammenes rov, deriblant flere butikker, bilverksteder og bensinstasjoner. I tillegg ble byens hovedvannledninger ødelagt, og byen ble uten vann.
Flere valgte da frivillig å forlate byen. Men omtrent 4000 mennesker var fortsatt igjen da Den røde armé inntok byen. Den beryktede og forhatte ordren om tvangsevakuering av Finnmark ble først iverksatt 28. oktober, tre dager etter sovjeternes ankomst.
Angrepet som krevde flest menneskeliv inntraff 16. september 1943. Da ble et tysk tilfluktsrom truffet av en bombe. 75 tyske soldater ble drept, og ytterligere 35 ble hardt såret.
«I forhold til den massive bombingen, gikk få sivile liv tapt», skriver Asbjørn Jaklin i boken «Nordfronten - Hitlers skjebneområde», uten å nevne et konkret tall.
Krisekaffen ble kald og fisken fløt
Til tross for stadige bombeangrep og massive ødeleggelser holdt nordmennene i Kirkenes motet oppe. Galgenhumoren vokste frem i de hjemmene som fortsatt var inntakte.
Det går historier om at folk som skulle drikke «krisekaffe» ble avbrutt av flyalarm, og at de måtte løpe i dekning. Når de så kom opp igjen for å drikke den lunkne kaffesubstitutten, så bar det ned i dekning igjen på grunn av enda en alarm. Og når de kom opp igjen, var kaffen kald. Mange lærte at de skulle ta meg seg kaffen når de løp i dekning.
En annen ting som bombingen medførte var at folk, som ikke var bortskjemt med hverken vått eller tørt, kunne sikre seg en solid mengde fisk - helt uten bruk av fiskeredskaper - etter et bombeangrep. For mange av bombene bommet på målet og endte på sjøen eller i et vannene som ligger rundt Kirkenes. Etter detonasjonen fløt det opp fisk som enkelt kunne håves i land.
Flere tyske forsyningsskip ble også truffet av sovjetiske bomber mens de lå til kai i Kirkenes. Mange i byen benyttet da anledningen til å sjekke hva som eventuelt kunne være av mat eller andre verdifulle varer som kunne brukes til å bytte til seg noe annet man trengte.
LES OGSÅ: Terbovens grusomme hevn - brente ned hele bygda
Grotte- og tunnelliv
Spesielt to steder reddet hundrevis av liv i Kirkenes når det sto på som verst.
Andersgrotta i sentrum, og flere gruvetunneler på Bjørnevatn, hvor folk søkte seg i sikkerhet for bomberegnet.
Andersgrotta, som er oppkalt etter ingeniøren Anders Elvebakk, og som ledet byggearbeidet, ble gravd ut under krigen. Arbeidet startet høsten 1941 og pågikk gjennom hele krigen. Før krigens utbrudd var det ingen bomberom i Kirkenes, og gruvene i byen ble tatt i bruk for å skjerme byens innbyggere mot fallende bomber. Men det var langt til gruvene for dem som befant seg i sentrum av byen eller på havna, så behovet var skrikende etter et mer sentralt plassert bomberom. Grotta hadde ikke tilførsel av strøm, luft eller vann under krigen.
Gruveselskapet AS Sydvaranger er for mange synonymt med Kirkenes. Som en hjørensteinsbedrift i lokalsamfunnet, som har satt Kirkenes på kartet.
Under hele krigen var AS Sydvarangers jernbane selve livsstrengen til Kirkenes-befolkningen. Toget gikk opp til Bjørnevatn hver hele klokketime - ned hver halvtime. Denne transportmuligheten reddet med stor sikkerhet hundrevis av liv. For i tunnelene ved Bjørnvatn ble det skapt egne småsamfunn - yrende av liv. Her oppholdt mange av innbyggerne i Kirkenes seg mens de ventet på at krigen skulle ta slutt, og freden atter senke seg over fedrelandet.
Anslagsvis 3500 personer søkte tilflukt i gruvetunnelene da ordren om tvangsevakuering ble iverksatt få dager etter frigjøringen av Kirkenes.
Fødestue og fjøs i fjellet
I «Badetunnelen» var det et yrende liv. 700 meter inn i tunnelen var det bygd et rom med plass til 600 mennesker. Og fikk man ikke plass der, så fant man seg til rette i tunnelen på vei inn til det store rommet. Det var blant annet et eget fjøs der inne med kuer, som forsynte barn og eldre med melk. Inne i gruven ble det også innrettet et sykehus med fødestue. 10 barn, som etter krigen ble kalt «tunnelbarna», så dagens lys dypt inne i en gruvetunnel. Ni av de ti lever fortsatt.
- Jeg husker selvsagt ingenting fra den gang, sier Sissel Johnsen, til Side3.
Hun er en av de ti «tunnelbarna».
- Jeg husker at vi alle ble samlet og tatt bilde av da vi var 10 år. Så var vi samlet da vi var 40. Jeg tror sannelig det går i 30-årssykluser, sier hun.
For 30 år etter forrige samling av «tunnelbarna», er hun klar for 70-årsmarkeringen for frigjøringen av Kirkenes og Finnmark.
- Men vi er blitt én mindre siden forrige gang, sier hun.
11 «tunnelbarn»
Det har alltid vært hevdet at det ble født 10 barn på Bjørnevatn under krigen. Men det viser seg å være feil. Ifølge Sør-Varanger Avis har de nå funnet frem til det 11. tunnelbarnet.
Natten 25. oktober 1944 ble en jentunge født i tunnelen i Bjørnevatn. Den 11. tunnelungen hadde norsk mor og østerriksk far, og er aldri blitt nevnt i festtaler og frigjøringsfeiring.
Skjult identitet
Det er lokalhistorikeren Edmund Eide som har funnet frem til det 11. barnet.
- For det første har både det militære og det sivile Norge lagt lokk på det som skjedde i Finnmark under og etter krigen. For det andre var det nok svært få som kjente denne historien. Inne i tunnelen hadde folk nok med seg selv, de hadde nok med å overleve, sier Edmund Eide, som selv var tolv år i 1944 og var i tunnelen sammen med foreldrene og fem søsken.
Eide forteller at det 11. barnet ikke ble født inne på den provisoriske fødestua der de ti andre ble født.
- Moren ville ikke til fødestua, men det trenger ikke å bety så mye. Det var vanlig i den tiden at nabokona hjalp til under fødsler. Men hun var også veldig redd, for tyskerne hadde skremt henne med at russerne kom til å spise barnet hennes. Hun fikk hjelp under fødselen av en slektning av meg, og mora mi hjalp med noen bleier, sier lokalhistorikeren til Sør-Varanger Avis.
Edmund Eide sier han kjenner historien godt. Han har også intervjuet det 11. barnet, men lovet å holde identiteten hennes skjult. For etterkrigstiden var tung for mange av «skammens barn» og mødrene deres, og hun vil ikke at vanskelighetene skal føres videre til barn og barnebarn.
Kong Haakon takket
Først 30. juni 1945, tre kvart år etter at sovjetsamveldet hadde frigjort Kirkenes og Finnmark, kom det en takk fra det offisielle Norge. I en tale omtalte kong Haakon 7 Den røde armé som befrieren av Nord-Norge.
Lørdag 25. oktober er kong Haakons barnebarn, kong Harald 5, på plass i Kirkenes for å minnes den historiske hendelsen som fant sted for 70 år siden.
Statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende vil stå ved kongens side, sammen med blant annet Russlands utenriksminister Sergej Lavrov.
- Jeg ser fram til å delta sammen med H.M. Kongen under markeringen. Dette besøket er en fin anledning til å hedre dem som bidro i frigjøringskampen. Det er også viktig å hedre innsatsen til de sovjetiske styrkene, sa statsminister Erna Solberg til NTB i slutten av september.
Hun karakteriserer markeringen av denne historiske begivenheten som et nasjonalt anliggende, og som viktig for Norges forhold til Russland.
LES OGSÅ: Her var Norges hemmelige tyskerleir under krigen
Tilbake til hverdagen
Da tyskerne trakk seg tilbake fra Finnmark brant de ned, eller rev ned, alt på sin vei. Ingenting skulle være igjen som Den røde armé eller nordmennene kunne benytte seg av. I Finnmark og Troms ble 11.000 hus, 21 sykehus og sykestuer, 27 kirker, 350 broer, kaier, båter, brønner og fyrlykter og 22.000 telegrafstolper brent ned eller jevnet med jorden.
Se bilder fra Kirkenes fra september 1946:
Omtrent 60.000 mennesker ble forsøkt tvansgsflyttet, men cirka 25.000 av dem valgte å bli værende og gjemte seg bort i fjellet eller skogen.
De var klare for å gjenreise Finnmark.
Kilder: Nordfronten - Hitlers skjebneområde (Asbjørn Jaklin), Festung Kirkenes - okkupasjon og frigjøring av Sør-Varanger (Finn Fløtten), Det tiende slaget - Petsamo-Kirkenes-operasjonen oktober 1944. En antologi samlet av Kalle Wara, Finnmark under hakekorset (Th. Gamst), Sør-Varanger Museum, Sør-Varanger Avis,Wikipedia og NTB.
Denne saken ble første gang publisert 25/10 2019, og sist oppdatert 25/10 2019.
