Endestasjon Fossum bro
I aprildagene 1940 tvang tyskerne norske rutebilsjåfører til å frakte soldatene ut av Oslo med buss. Aller først i rekken sørover kjørte Harald Nybraaten. Ved en bro over Glomma, like ved gården han var født, kjørte han rett inn i kuleregnet fra nordmennene som ventet.
Ved Fossum bro kjørte bussjåfør Harald Nybraaten rett i krigen.
− Onkel Harald skjønte at han var i trøbbel med en gang han kom ut av svingen og så at det var lagt tømmersperring over veien før broen.
Håkon Nybråten (88) husker godt historien, slik onkelen fortalte den. Det er ikke langt ned fra hjemmet hans i Askim til Fossum bro. Det var åstedet for den første, brutale trefningen mellom tyskere og nordmenn til lands her sørpå under krigsvåren 1940. Håkon var bare guttungen da, men hans onkel, bussjåfør Harald Nybraaten, havnet midt i skuddlinjen. Bokstavelig talt, og høyst ufrivillig.
− Han fortalte at han kom på jobb som vanlig om morran, han kjørte for Schøyenbussene, og der sto det tyske soldater ved bussen. Det var ingen bønn, sier Håkon Nybråten. Tyskerne skulle ha bussen, og de skulle ha onkelen hans som sjåfør gjennom Indre Østfold.
Ferden gikk ikke lenger enn til Fossum bro.
− Han skjønte hva som var i ferd med å skje, sier Håkon Nybråten om sin onkel.
− Rart at tyskerne ikke skjønte det samme. Da de norske guttene i stillingene på østsiden av elva begynte å skyte, kastet han seg ned bak motorkassa. Det reddet livet hans. Ingen tyskere kom levende ut av bussen, sier Håkon Nybråten.
Kulene i fjellet
Skuddsalvene fra de norske mitraljøsene og karabinene var starten på et blodig døgn ved Glommas bredder. Hele dagen og langt ut i den neste natten holdt en høyst improvisert norsk styrke stand mot angripere det ble stadig flere av. For hver nordmann var det fem tyskere.
I dag kan en som kjenner historien og vet hvor man skal kikke, fortsatt se merkene etter kulene i fjellveggen der bussen stanset i det tidlige morgenlyset for 80 år siden.
− Her. Akkurat her ble bussen stående i veikanten, i svingen etter nedoverbakken, sier lokalhistoriker Arve Tomt Gundersen. Han er også vokst opp med historiene om kampene ved broen, men har festet seg ved en litt spesiell deltager. Bussen.
− Ja, jeg har hengt meg litt opp i den. Det er så mange versjoner av det som hendte her. Det står for eksempel i mange kilder at tyskerne kom kjørende i 11 Schøyen-busser. Og at det var to eller tre av de første som ble sønderskutt. Men fra Elvestadkrysset var det to busser ifølge, med god avstand, og bare én av dem kom helt til broen, sier Tomt Gundersen.
Det var en gul 1937-modell Scania-Vabis, og hvem som kjørte den, er det ingen tvil om.
Feil side av elva
Harald Nybraaten (39) hadde kjørt buss i Oslo i 13 år, men tidlig om morgenen fredag 12. april 1940 ble han tvunget ut på en helt ny rute. Tyskerne hadde stått på norsk jord i tre døgn og inntatt Oslo, men var ivrige etter å komme seg videre. Aller først måtte norsk motstand i Østfold ryddes unna, slik at tyskerne fikk ryggen fri. Til det trengtes transportmidler. Da var det mest praktisk å stanse og true til seg busser og lastebiler fra nordmennene.
Derfor hadde bussjåfør Nybraaten helt andre passasjerer enn vanlig. Han kjørte fortroppen til styrkene som hadde festningene i det indre av fylket, først og fremst Høytorp Fort, som angrepsmål. Ved siden av ham satt en tysk offiser. Bakover satt det soldater i setene. Schnapsflaskene gikk rundt.
− Det var stille og rolig langs Enebakkveien. Vi kjørte uten å stoppe og nådde Fossum bro da solen rant, fortalte Nybraaten senere.
Selv om han hadde bodd lenge i hovedstaden, var han på kjente trakter. På bakketoppen før landskapet heller ned mot Glomma, kunne han skimte området med gården der han var født.
Mange av guttene som lå på den andre siden av elven og ventet, var nesten for naboer å regne. Mye av den norske styrken ved Fossum bro besto av frivillige fra bygdene rundt. Som ville «se om vi kunne gjøre noe nytte for oss», slik en av dem, Sverre Finholt, sa. 17 år gamle Arvid Østby hadde møtt på mobiliseringsplassen i Askim hvor han fikk utlevert uniform og gevær og 120 skarpe skudd. Unge menn og gutter som disse gikk inn i forsvarsstillingene, sammen med en gruppe vernepliktige artillerister innmarsjert fra Fredrikstad. Sersjant Svein Blindheim ankom i drosje fra Oslo, fordi det ikke var noen aktivitet i hans eget regiment.
− En merkelig krig. Måtte lete etter den, sa Blindheim, som senere ble offiser i Linge-kompaniet.
Døde i setene
Den utrente norske styrken hadde ordre om å forsvare distriktets fem broer over Glomma. Og sprenge dem før tyskerne kunne ta seg over. Tredje brogruppe, som passet på riksveien over Fossum bro, fikk den verste støyten.
I grålysningen 12. april lå 130 mann og ventet der, bak tømmervelter og i søkk og groper. Snøen lå uvanlig dypt til Østfold og april å være, og det hadde vært et slit å få stillingene i orden. Natta var kald, søvnen minimal. For Arvid Østby var det nesten en lettelse da vaktpostene ved BP-stasjonen i Spydeberg ringte med beskjeden: Tyskerne kommer!
− Det våknet liksom inni meg. Dette skal bli moro. Jeg var soldat. Tanken på at det kunne være farlig, var fremmed, fortalte 17-åringen.
Nordmennene så en stor, gul buss runde svingen og nærme seg broen. Bussjåfør Harald Nybraaten så en tømmerstokk over veien og tråkket på bremsepedalen. Så knitret det fra mitraljøser og singlet i glass.
Det var meget unødig skyting, lenge etter at alle var døde
− Tyskerne skrek. Noen styrtet ut og kastet seg ned. Men det var ingen dekning å finne. Halvparten kom ikke ut. De ble skutt i bussen, sittende i setene uten å flytte seg, fortalte Nybraaten senere. Mest skade gjorde ilden fra en norsk vaktpatrulje som skjøt på kort hold forfra, før soldatene sprang over broen til de andre. Nybraaten hev seg ned bak motorkassa og fikk et streifskudd i hodet. Halvt i ørska krøp han ut av bussen og opp en bratt kløft. Kulene hvinte om ham.
− Det lå døde tyskere inne i bussen og utenfor. Ingen levende var å se. Det var meget unødig skyting, lenge etter at alle var døde, fortalte Nybraaten nøkternt.
Hans observasjon stemmer med de norske:
− Ikke én mann kom ut av den bussen, skrev soldaten Aasmund Erøy i dagboken.
Brotabbe
Med ett lykkelig unntak. Nybraaten kom seg opp bakken, og ble stanset av tyske soldater fra bussene lenger bak i følget. Mens de førte ham vekk, fikk han ei kule gjennom leggen, «uten at det gjorde videre vondt». Oppe på høyden sto flere biler, og Nybraaten la merke til et skilt han kjente til: A 459. Noen hadde visst tatt bilen til Kronprins Olav inn i striden.
Nede ved Glomma hadde nordmennene vunnet første runde, men ikke uten tilbakeslag. Nygift gummifabrikkarbeider Alf Burås lå død over mitraljøsen i snøen. Og broen var like hel, trass i sersjant Erik Sekkelstens heltemodige sprint under intens ild. Han løp ut for å tenne tjærelunta fordi den elektriske tenningen sviktet. Sprengladningene gikk av, og broen løftet seg – før den la seg pent på plass igjen.
Tyskerne prøvde seg uansett ikke flere ganger den veien. De prøvde over elven i stedet. Først på isen, som imidlertid ble brutt opp av vannmasser da nordmennene åpnet demningen ved Solbergfoss. Så med gummibåter, og én og annen dumdristig svømmer. Men nordmennene lot ingen fiender komme seg over i løpet av dagen.
− Tap av døde hadde de hver gang, skrev fenrik Sverre Rist i den offisielle rapporten. Dagbokskriveren Erøy noterte at «tyskere ramlet og gikk kast i kast ned åsen». «Fælt å se», la han til.
Overmannet
Men med 1500 tyskere på vei for å forsterke de først ankomne troppene, var sluttresultatet gitt. Da mørket falt, var stemningen dyster blant de norske soldatene, registrerte sersjant Blindheim. Søvnmangelen og kulden tæret på. Noen sovnet utmattet over våpnene. Kulene slo stadig inn i snøen bak stillingene der soldatene lå flate. Kvister datt ned. Hverken avløsning eller befal var å se, fortalte mennene etterpå.
− Alt sto på det soldatene selv gjorde. Ingen av barskingene fra befalsskolen var å se, ingen til å stive opp moralen. Bare den tapre Solie, som gjerne skjøt stående oppreist, beskrev Svein Blindheim.
Artillerikaptein Fredrik Solie (46) var en lun og rolig kar som ledet fra front. Da tyskerne i skjul av mørket satte inn et voldsomt angrep i totiden, var det han som igjen gikk dem først i møte nede ved elvebredden. Han falt i forsøket på å nekte tyskerne fotfeste. Snart falt også resten av det norske forsvaret sammen.
Det ble en redselsnatt med blendende lysgranater og forvirrende skuddvekslinger, fastslo fenrik Rist. Tyskerne rullet opp de norske stillingene med maskinpistoler og håndgranater. Aasmund Erøy tok med håndtaket til mitraljøsen og krabbet unna, over et jorde. Blindheims menn trakk seg tilbake gjennom skogen til lyden av høye tyske stemmer og kulenedslag.
I praksis var de norske styrkene i Østfold, noen tusen mann, allerede på en vill flukt som ikke stanset før i Sverige.
Livet etter døden
Ved Fossum bro ble den sønderskutte bussen snart skjøvet ut i veikanten så andre kjøretøyer kunne passere. Likene ble båret ut av norske fanger og lagt under laken i veikanten eller på lasteplan.
Arve Tomt Gundersen har gjort en grotesk oppdagelse. For bussen var ikke død.
− Den kom i trafikk igjen, den. Busselskapene hadde oversikt over de rekvirerte bussene. Patruljer ble sendt ut for å hente ødelagte og forlatte busser. Med nye dekk var bussen her kjørbar. Jeg har funnet ut at den ble satt i stand, solgt og omregistrert. Den gikk i fast rute inne i Oslo helt til 1955, sier Tomt Gundersen.
Lite ante passasjerene at de humpet rundt i en buss der blodet en gang rant. Og der en bussjåfør en gang hadde eventyrlig flaks.
Harald Nybraaten døde i 1972. Han var gift, men etterlot seg ingen barn.
− Og ingen fotografier som jeg vet om, sier nevøen Håkon Nybråten. Men en ting er han sikker på:
Etter turen til Fossum bro kjørte onkelen aldri buss igjen. Han ble snekker i stedet.
Syklet i døden
Nordmennene stanset bussen, men ikke den tyske krigsmaskinen. Tyskernes inntog i Askim ble brutalt.
Natt til 13. april, nesten et døgn etter at kampene startet, tok tyskerne seg over Glomma, og rullet opp de norske stillingene med maskinpistoler og håndgranater. 13 nordmenn falt ved broen, og seks andre i kampene under den kaotiske tilbaketrekningen. Da havnet også sivile i skuddlinjen fra begge hold. Ikke minst gjaldt dette de som hadde dyr å fôre på gårdene. Mange ble tatt til fange. To menn ble skutt i ryggen da de forsøkte å flykte. I sentrum var butikker åpne, og enkelte gjorde ærender helt til granatene begynte å falle. Skvetne tyskere skjøt på alt som rørte seg. En uniformert jernbaneansatt på sykkel ble drept. To karer som prøvde å gjemme seg ble henrettet i en kjeller. I alt mistet 12 sivile livet den blodige lørdagen i Askim. Én soldat mistet også livet ved Høytorp Fort på Mysen. Festningen overga seg etter intenst bombardement, før kampene i Østfold var over.
Hvor mye forsøkene på å ta seg over Glomma kostet tyskerne, er det ingen som riktig vet. Tapstallene varierer faktisk fra 12 til 250 i skriftlige kilder. Bussen hadde 42 seter, og øyenvitnene er sikre på at ingen slapp ut i live, men sjåfør Nybraaten spesifiserte ikke om den var fullsatt. Norske fanger bar lik ut av bussen og la dem under tepper på lastebiler og i veikanten. Antallet 21 er nevnt i disse skildringene, men det sies også at "det lave antallet skyldtes at lik allerede var fraktet bort."
Fenrik Sverre Rist skrev i sin rapport at "250 døde tyskere er ikke et urimelig antall", mens sersjant Svein Blindheim senere skulle skrive at de norske tapene var ubetydelige sammenlignet med tyskernes.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 32 2020