Byllepestpandemien
Svartedauden drepte halve Norge
Trolig ble halve Norges befolkning, mellom 75 000 og 100 000 mennesker, revet bort i den verste katastrofen som noensinne har rammet landet.
Sensommeren 1349 seilte et skip fra England inn i Bergens havn.
I en islandsk annal (årbok) som ble skrevet for det året, heter det: «På samme tid seilte en kogge fra England med mange mann om bord, som la inn til Vågen i Bergen. Noe av lasten ble losset, og siden døde alle folkene om bord. Straks godset fra dette skipet kom opp i byen, begynte folk i byen å dø. Da fôr sotten omkring i hele Norge og la landet øde slik at det bare levde en tredjedel av folket igjen.»
Pesten spredde seg til andre fartøyer i Vågen og innover i byen.
Den raste som verst i september, og samme måned nådde den også Trondheim. En tredjedel av folket døde, heter det.
I løpet av høsten og vinteren nådde pesten Stavanger, andre deler av Vestlandet og Østlandet.
Ingen hadde full oversikt over hvor mange som døde, men det er beregnet at bortimot halvparten av befolkningen strøk med i epidemien som i samtid ble kalt «den store manndauden», «mannedauden» og «digerdauden», men kanskje mest «dauden».
Først i ettertid dukket «Svartedauden» opp.
60 % av de syke
Symptomene på sykdommen var ikke til å ta feil av.
Til å begynne med oppsto det kuler av ulike størrelser i armhulen eller lysken. Fra byllene på disse stedene på kroppen spredte sykdommen seg ut over hele kroppen, til store smerter for den rammede.
Etter få dager døde de fleste av byllepesten, omkring 60 prosent av de syke. Pesten kunne også ramme lungene direkte. Da var sykdomsforløpet raskere, den syke kastet opp blod og dødeligheten var temmelig nær 100 prosent.
Svartedauden fikk snart mytiske dimensjoner hos gudfryktige, maktesløse og overtroiske mennesker som bodde i hus og hytter med dårlige hygieniske forhold – i et Norge hvor gjennomsnittlig levealder var 38 år.
Vasket seg sjelden
Blant annet ble pesten oppfattet som en straff fra Gud fordi menneskene hadde oppført seg dårlig.
Ulike skjebner
- Byer skrumpet inn og hele bygder ble lagt øde av svartedauden. Folk flyttet fra smågårder. Bondefamilier som overlevde pesten, kunne ta i bruk den beste jorda.
- Først på 1500-tallet begynte gjenryddingen av «ødegårdene». Det ble billigere å leie jord og bøndene betalte mindre skatt og tiende. Mangel på arbeidskraft medførte at mange bønder gikk over til fedrift istedenfor korndyrking, og blant annet overtok bønder det gamle bygdetinget, som blomstret igjen.
- Inntektstapet svekket kongemakten. Adelen ble svekket ved at lavadelsslekter sank ned i bondestanden fordi jorda de eide ga mindre inntekter.
- Den fåtallige høyadelen som hadde fått len av kongen og kirken, klarte seg bedre, selv om også den opplevde betydelig inntektssvikt.
- Folk som fryktet døden, ga mye jord og annen eiendom til kirken, som klarte seg rimelig bra, og erkebiskopen i Nidaros ble snart den mektigste mannen i landet.
Ryktene gikk om en omfarende gusten og krokrygget spøkelseskjerring som ble kalt Pesta.
Kom hun til gården, ble alle som bodde der smittet. Pesta hadde med seg rive og lime (kost). Der hun brukte riven ved dørstokken, slapp noen fra det med livet i behold. Men der hvor hun kostet, kom alle til å dø.
Rammet fattig og rik
Hvordan smittet pesten? Her er forskerne, som med så mye annet når det gjelder Svartedauden, uenige.
Flere tror at lopper og rotter spredte den, godt hjulpet av at folk vasket seg sjelden og sov i klærne de gikk med om dagen. Via rotter gikk lopper over på mennesker.
Klærne og sengeleiene var ofte fulle av smittebærende lopper. Noen mennesker flyktet til skogs og til fjells i et desperat forsøk på å holde seg unna andre mennesker og smitte.
Det var ikke lett å unnslippe, og svartedauden var «demokratisk» i den forstand at den rammet både fattige og rike. Pesten kom tilbake i flere omganger i løpet av høsten og vinteren 1349–50 før den ebbet ut.
Det siste kjente offer for Svartedauden i Norge var Stavanger-biskopen Guttorm Pålsson, som døde 7. januar 1350.
MIDDELALDER-SYKDOMMER SOM FREMDELES EKSISTERER
KONGENS ONDE: Navnet kommer av at man trodde at å bli tatt på av kongen ville helbrede, men Kongens onde forårsaket store og svarte hevelser på offerets nakke. I dag betegnes dette som skrofulose (kjertelsykdom), en opphovning av lymfeknutene på grunn av infeksjon med tuberkulose eller mykobakterier. Fullstendig helbredelse oppnås med kirurgi og antibiotika i 95–100 prosent av tilfellene – men tilstanden er en fare for AIDS-pasienter.
ST. ANTONIUS’ ILD (ERGOTISME, HELVETESILD): Under en epidemi i Paris i år 945 hadde mange ofre ferske røde sår over hele kroppen og led av hallusinasjoner, krampe og koldbrann. I dag vet vi at dette skyldtes forgiftning på grunn av langvarig eksponering for meldrøye – en sopp som vokser på rug, bygg og andre kornsorter. Soppen kan i dag oppdages i kornavlinger og utryddes. I dag er sykdommen ekstremt sjelden.
FRANSKE KOPPER (SYFILIS): Dette er en seksuelt overført infeksjon som gir sår først og fremst på kjønnsorganene, deretter over hele kroppen sammen med feber, sår hals, hodepine, utslett, leverbetennelse og nyresykdom. Mens smitte ikke er uvanlig – det var 189 nye tilfeller av syfilis i Norge i 2014 – kan syfilis nå behandles med antibiotika. I dag er dødsfall sjeldne, men varig organskade kan forekomme.
KOLERA (BILDET) :Sykdommen forårsakes av inntak gjennom munnen av bakterier i avføring, hovedsakelig fra forurenset drikkevann. Symptomer omfatter oppkast, krampe og diare, og fører til alvorlig dehydrering. Ubehandlet er dødelighetsraten opptil 50 prosent. På 1800-tallet drepte seks påfølgende pandemier millioner av mennesker. Tilgang til rent drikkevann er beste forebyggelse, men kolera dreper fremdeles bortimot 100 000 mennesker i verden hvert år.
TYFUS: Tyfus – som ikke må forveksles med tyfoidfeber – spres av lus og lopper som er bærere av Rickettsia-bakterier. Ubehandlet gir sykdommen høy kroppstemperatur og smerter i hele kroppen. Dødelighetsraten kan komme opp i 60 prosent. Den første kjente epidemien inntraff under beleiringen av Granada i 1489, da den drepte 17 000 spanske soldater. De første vaksinene ble utviklet på 1900-tallet, men tyfus er fremdeles et problem i den tredje verden.
Denne saken ble første gang publisert 27/03 2020, og sist oppdatert 14/04 2020.
