Avslørt, avkledd – og usårbare
Drapsagentene som gir blaffen: – Det internasjonale samfunnet er et anarki
Det er to år siden russiske agenter droppet hemmelighetskremmeriet rundt drapsoperasjonen i England. Den nye slumse-standarden er fulgt opp av flere land. Og det er neppe bare fordi agentene er klønete.
20. august 2020 kom meldingen om at den russiske opposjisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj (44) hadde blitt forgiftet og er innlagt på sykehus. Det hevdet hans talskvinne.
Hun mener Navalny må ha fått gift i morgenteen før han satte seg på flyet til Moskva fra byen Tomsk i Sibir. Flyet måtte nødlande i Omsk, og opposisjonslederen ble innlagt på sykehus torsdag morgen.
Sovjetisk nervegift
Forgiftningen er senere blitt bekreftet av et tysk militær-laboratorium. Prøveresultatene viste utvetydelig at politikeren hadde blitt forgiftet med den sovjetiske nervegiften novitsjok.
7. september kom meldingen om at Navalny er ute av koma på et tysk sykehus.
Hendelsen føyer seg inn i en dyster rekke av politisk motiverte attentat eller attentatforsøk de siste årene.
Drapsagenter
Flere av attentatene har skjedd nærmest åpenlyst foran øynene en hel verden, men er det virkelig mulig å være så klønete som profesjonell agent med «lisence to kill»?
Det er spørsmålet man stiller seg i denne artikkelen, opprinnelig trykket i Vi Menn mars 2019. Et spørsmål som fortsatt er høyaktuelt.
3. mars for drøyt to år siden landet to russerne i London. Dagen etter satte de seg på toget til byen Salisbury. De gikk av toget, ut av stasjonen og satte kursen rett mot boområdet der russeren og den tidligere dobbeltagenten Sergej Skripal bodde.
Klokken 11.58 ble de fanget av et overvåkningskamera, gående gatelangs uten å gjøre mine til å forsvinne i mengden.
Senere samme dag ble Skripal og hans datter Julia funnet bevisstløse, forgiftet med russiske nervegiften Novichok. Etterforskerne brukte et halvt år på å sjekke overvåkningskameraer og andre elektroniske spor. Så pekte engelske myndigheter ut de to russerne Aleksandr Petrov og Ruslan Bosjirov som ansvarlige, og russiske myndigheter som oppdragsgiver.
De to russerne sto frem på russisk TV og benektet enhver befatning med attentatet: De hadde vært i England, men bare som turister. I Salisbury hadde de vært for å se på katedralen. Tynn historie? Den ble i hvert fall ikke mer overbevisende da russiske gravejournalister kunne avsløre hvem de to virkelig var: Anatoliy Chepiga og Alexander Mishkin, begge agenter for den russiske militære etteretningsorgasisasjonen GRU.
Far og datter Skripal overlevde, men den hyggelige dialogen mellom vesten og Russland led en plutselig og brå død.
Men det gjorde kanskje ikke så mye for russerne?
Anarki av stater
Attentatet mot Skripal skulle bli det første av flere tilsynelatende uforståelig klønete utførte attentat og aksjoner i regi av statlige etterretningsorganisasjoner på fremmed jord.
– Det internasjonale samfunnet er et anarki, sier professor Dag Harald Claes ved Institutt for Statsvitenskap på Universitetet i Oslo.
Kjente snikmord
- Leo Trotskij: Drept med en isøks i Mexico av en sovjetisk agent på oppdrag fra Josef Stalin i 1940. Var en av hjernene bak den russiske revolusjon og opplevd som trussel mot kommunistregimet i hjemlandet.
- Olof Palme: Drept mens han var på bytur med kona Lisbeth i februar 1986. Etterretningstjenesten til apartheidregimet i Sør-Afrikansk ble mistenkt tidlig. Palme var en erklært og innflytelsesrik motstander av regimet, et regime som også var kjent for serier av attentater mot motstandere som lå i skjul i Sør-Afrikas naboland.
- Viktor Jusjtsjenko: Ukrainas president ble forgiftet med dioksiner under valgkampen i 2004. Mange pekte mot russisk etterretning, andre mot ukrainsk etterretning.
- Alexander Litvinenko: Den tidligere spionen døde av radioaktiv forgiftning i London i 2006. En rapport fra britiske myndigheter slår fast at han med stor sannsynlighet ble drept av to agenter fra russiske hemmelige tjenester.
- Sergej Skripal: Opprinnelig russisk dobbeltagent, arrestert i Russland, dømt og utlevert til Storbritannia. Forsøkt drept av to offiserer angivelig tilknytte etterretningsorganisasjonen GRU i mars 2018.
Så lenge agentene rekker hjem før deres ugjerninger blir oppdaget, er de trygge. Vel å merke på hjemmebane. Men karrieren som en moderne James Bond i felt er trolig over. I Saudi-Arabia sitter minst 15 etterretningsfolk og en kronprins å grubler over om det var verdt prisen.
Disse araberne sitter trolig med svaret på hva som skjedde på det saudarabiske konsulatet i Istanbul i Tyrkia 2. oktober i fjor. Da kom journalisten, forfatteren og regimekritikeren Jamal Khashoggi til en avtale. 59-åringen skulle ordne noen formaliteter i forbindelse med en skilsmisse, men kom aldri ut igjen i live.
På forhånd var de 15 saudiarabiske statsborgere ankommet Istanbul. De forlot konsulatet kort tid etter at Khashoggi var forsvunnet, og forlot Tyrkia i en privatjet. De 15 ble presentert i mediene med foto og navn.
– Turister, sa saudiarabiske myndigheter først. Hvor det var blitt av Khashoggi, visste de angivelig ikke.
TV-team fra fjern og nær sto oppstilt da renholdere spaserte inn med desinfiserende vaskemidler og malerkoster i konsulatet – før tyrkiske etterforskere slapp til for å samle bevis. Seansen ble en oppvisning i arroganse etter drapet som skal ha vært bestilt av kronprins Mohammed bin Salman, og som var dokumentert med lydopptak.
Nyhetsbrev: Motta siste nytt fra Vi Menn hver uke
Etter to uker innrømmet Saudi-Arabia at Khashoggi var omkommet på ambassaden. De øverste myndigheter i Saudi-Arabia sørget for å arrestere 11 og beklaget. Sa de, i hvert fall.
Var aksjonene klønete utført? Eller var de planlagt og utført for å gi et tydelig signal til landets fiender?
– Begge deler, tror seniorforsker Njord Wegge ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Han er ekspert på blant annet såkalt hybridkrig, etterretning og nasjonal sikkerhet.
– I enkelte tilfeller kan avsløringene være resultat av dårlig håndverk og dårlig planlegging. Men vi står overfor enkelte statlige aktører som i mindre grad frykter for å bli avslørt. Det ser vi også i andre påvirkningsaksjoner, som for eksempel fra Russland før siste presidentvalg i USA, sier Wegge.
Les også: (+) Spionubåten var Putins hemmelige våpen
Tok lett på avtale
All verdens stater er egentlig enige om at det ikke skal være sånn. I regi av FN finnes både domstoler og forsamlinger som kan fordømme og straffe staters forbrytelser mot hverandre og mot menneskeheten. Tanken har vært å ha systemer som kan erstatte «Øye for øye, tann for tann»- tankegangen internasjonalt, slik politi og domstoler har gjort i de enkelte land.
Røttene til en internasjonal rettsorden ligger fire hundre år tilbake i tid. Under Trettiårskrigen (1618–1648) var Europa i kaos med private hærer, katolikker og protestanter som slåss mot hverandre på tvers av geografiske grenser. Sivilbefolkningen led. Da freden kom, ønsket folk å bli kvitt faren for angrep utenfra. «Ikke-innblandingsprinsippet» kom.
– Prinsippet sto sentralt i fredstraktaten som ble undertegnet i Westfalen i 1648, og var starten på det moderne Europa. Det ga alle stater rett til å styre seg selv uten inngrep eller trusler utenfra, sier professor Dag Harald Claes.
Prinsippet hindrer at én stat utøver makt på andre staters territorium. For eksempel ved å ta livet av regimekritikere, opposisjonelle, tronarvinger, spioner og lignende. Og det hindret internasjonale
styrker i å gripe inn for å stanse Srebrenica-massakren og folkemordet i Rwanda.
Statsledere som Napoleon, Hitler og Stalin er blant statslederne som ikke har tatt prinsippet så nøye, i hvert fall så lenge de var størst og sterkest i nabolaget. Autoritære ledere og svekkede demokratier kan resultere i flere drap utført i nasjonens interesse utenlands, men i hvilken hensikt?
– Med drapet på journalisten Khashoggi signaliserte Saudi-Arabia at det ikke finnes trygge havner i utlandet for kritiske røster av regimet. Likvideringene av russiske opposisjonelle i England er åpenbart for å kvele kritikk mot Putins regime, sier Claes.
– Opposisjonelle i eksil kan ikke lenger føle seg trygge?
– Nei, det er ikke uten videre konsekvensen. For etterretningsorganisasjoner og politi verden over har fått mer ressurser og høyere beredskap etter terrorangrepene 9/11 2001, sier Claes.
Men det hjelper lite når agenter krysser over åpne grenser, utfører attentater og rekker hjem før lokalt politi oppdager hva som egentlig har skjedd. Da løper agentene ingen personlig risiko, og deres hjemstaters internasjonale tyngde avgjør reaksjonene.
Les også: (+) Spionen som rømte fra Putin
Forskjellig risiko
– Skripal-saken i England utløste sterke reaksjoner med økonomiske sanksjoner og utvisning av diplomater. Selv om de formelle reaksjonene mot Saudi-Arabia etter drapet på Jamal Khashoggi har vært annerledes, er det ikke tvil om at den betydelige oppmerksomhet og fordømmelse drapet i Istanbul utløste har medført store politiske omkostninger, sier NUPUI-forsker Njord Wegge.
– Omkostninger som er til å leve med for regimet som har fått sendt et klart signal til deres motstandere?
– Det er et godt spørsmål. Her kan man bare spekulere. De fikk sendt ut sitt budskap. Min vurdering er at så mange syntes handlingen var så uakseptabel at det neppe frister til gjentagelse, sier Wegge.
– Jeg tror ikke at drapet på Khashoggi vil endre status quo for kronprins Mohammad bin Salman på lengre sikt. Om noen år vil nok representanter for Norge igjen takke ja til å møte ham under offisielle besøk, sier professor Dag Harald Claes, og peker på det historiske bakteppet:
– Fra 1944 har Saudi-Arabia med sine enorme oljeforekomster vært en viktig alliert for vestlige land. De var med å sikre at krigsmaskineriet hadde nok brennstoff til landgangen i Normandie og seier i 2. verdenskrig. De har makt til å påvirke oljeprisen. Et drap kan vanskelig måle seg med disse milepælene, sier professoren.
På kort sikt har det bestialske drapet i Istanbul skapt skepsis mot ørkenstaten i senatet og kongressen i USA, selv om presidenten forsvarer prinsen.
«Trump har gitt enhver despot på planeten lisens til å drepe». Slik lød overskriften på kommentaren til Max Boot i Washington Post etter at journalistkollegaen Jamal Khashoggi ble drept og partert på konsulatet i Istanbul – og amerikanske reaksjoner forble dempede. Så sent som 12. februar i år sa den amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo at «USA fortsatt gransker drapet».
I mellomtiden har USA nedskalert sitt engasjement i krigen i Jemen hvor Saudi-Arabia er involvert. Flere land, inklusive Norge, Danmark og Tyskland har stoppet salg av våpen. Med sprekker i samarbeidet mellom USA og Saudi-Arabia kan oljeprisen gå til himmels – og bidra til å varme den iskalde fronten mot Iran. Det ønsker USAs nære allierte Israel ikke. Dette er ringvirkninger den saudiarabiske kronprinsen neppe har planlagt for.
Les også: (+) Superspionens flukt gjennom Norge
Israelsk tabbe
– Utenrikspolitikk dreier seg om interesser, ikke sannhet og moral. Det er interesser som styrer russernes og amerikanernes handlinger og det som blir sagt, sier forfatter og tidligere NRK-journalist Odd Karsten Tveit, som har arbeidet tett på personer og hendelser i Midtøsten i en mannsalder.
Tidlig i sin karriere opplevde Tveit en av tidenes største skandaler i det internasjonale etterretningsmiljøet:
Sommeren 1973 kom 10 israelske agenter fra Mossad til Norge og drepte kelneren Ahmed Bouchikhi på Lillehammer. Det var den første tabben. Israelerne trodde de hadde likvidert Ali Hassan Salameh, antatt leder av den palestinske terrorgruppen Svart September som sto bak terroraksjonen mot Israels tropp under OL i München i 1972. Den neste tabben var at fire agenter ble pågrepet i Oslo, blant annet på Rådhusplassen.
De fire agentene fikk fengselsstraffer fra to til fem år. Før tre år var gått var alle ute av fengslet. Familien til den avdøde Bouchiki fikk ingen erstatning eller unnskyldning i rettsoppgjøret. Først 23 år etter skuddene fikk familien en erstatning på 250.000 kroner fra Israel.
Iransk opprydding
De siste årene har Iranske agenter vist seg aktive i Europa. I Nederland ble Mohammad Reza Kolahi Samad drept i byen Almere i 2015. Ifølge myndighetene i Iran var han en statsfiende. I 2017 ble Ahmad Mola Nissi skutt i Haag. Han var leder av en bevegelse som protesterer mot undertrykking av en befolkningsgruppe i den oljerike iranske regionen Khuzestan. Nissi hadde bodd i Nederland siden 2006, men Teheran betraktet ham som en terrorist.
Den nederlandske etterretningstjenesten AIVD har «sterke indikasjoner» på at Iran står bak drapene, skriver Nederlands utenriksminister Stef Blok i et brev til nasjonalforsamlingen, ifølge avisa Volkskrant.
I oktober 2018 satte dansk politi opp veisperringer i jakten på en norskiraner de fryktet skulle ta livet av en iransk politiker i eksil i København. Danskene aksjonerte på tips fra den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad. Den mistenkte ble pågrepet og likvideringen avverget. I Frankrike ble blant annet ble en iransk diplomat arrestert i fjor. Ifølge politiet ville han ha levert en bombe for å begå et angrep i Paris.
Under den kalde krigen hadde etterretningsorganisasjonene faste posisjoner og etablerte spilleregler. Fra en roligere tid på 1990-tallet har det nå igjen blitt en mer spent utenrikspolitisk situasjon, men hvor de klare skillelinjene fra den kalde krigen er borte.
Lisens til å drepe – på norsk
Også Norge har trolig agenter som er trent for å ta på seg «våte jobber» – drap på fiender av landet i utlandet.
Ifølge uttalelser fra statsrådene Rory Stewart og Gavin Williamson, i regjeringen til Theresa May, er det britisk politikk å drepe mistenkte terrorister heller enn å stille dem for retten. Målrettede likvideringer i Syria, Jemen og Pakistan, også av britiske eller amerikanske borgere, har vært utført med droner og flyangrep.
–Det ville overraske meg om PST ikke har mulighet til å fjerne en terrorist på fremmed jord hvis denne utgjør en trussel for Norge. Det tror jeg de gjør uten å blunke, sier professor Dag Harald Claes ved institutt for statsvitenskap.
Norge har kapasitet til å likvidere terrorister i utlandet som er en trussel for landets sikkerhet. I dette ansvaret ligger også å beskytte norske interesser og styrker i utenlandstjeneste, for eksempel i krigsområder i Afghanistan. Men hvem, hvor og hvordan, vil norske hemmelige tjenester ikke uttale seg om.
− Etterretningstjenestens oppdrag er å samle inn informasjon. Vi kommenterer prinsipielt aldri metoder, kapasiteter, personell eller våre operative disposisjoner. For øvrig informasjon henvises til Lovdata, der vårt hjemmelsgrunnlag forefinnes, sier Ann-Kristin Bjergene, talsperson for E-tjenesten.
−Har Norge mulighet til å likvidere terrorister i utlandet om norske liv står i fare, og alle andre alternativer for å avverge angrep er utprøvd?;
− Ingen kommentar. Den slags spørsmål svarer vi ikke på.
Vi Menn har også vært i kontakt med Politiets sikkerhetstjeneste, men PST viser til E-tjenesten i Forsvaret.
– Det har oppstått mer uklarhet om spillereglene. Det er et tegn i tiden at enkelte organisasjoner gjør ting de tidligere ikke ville gjort, og at de eksperimenterer litt. En del eksperimentering har ikke vært vellykket, sier NUPI-forsker Wegge.
Kilder: «Rise and Kill First», av Ronan Bergmann, «De Skyldige» av Odd Karsten Tveit, artikler i avisen Independent, magasinet Vanity Fair, avisen Independent
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 10 2019
Denne saken ble første gang publisert 20/08 2020, og sist oppdatert 08/09 2020.
