Med ungene på villsvinjakt

Jakt i ge­ne­ra­sjo­ner

En sven­ske­tur et­ter vill­svin har et­ter hvert blitt et år­lig vår­ri­tu­al for tre ge­ne­ra­sjo­ner jakt­iv­ri­ge gut­ter. Fram til nå har ung­gut­ta lus­ket bak oss eld­re uten å hol­de i rifla selv – det skal det bli en for­and­ring på.

Pluss ikon
Svin på kort hold. 
Svin på kort hold. 
Publisert

Ste­det vi har lagt vår elsk på he­ter Virå bruk, lig­ger langt øst i Sve­ri­ge og til­byr en hel­proff pak­ke med over­nat­ting, mat og jakt. I til­legg til for­plei­ning og mat har Virå en sky­te­kino. Ikke noe gir like god tre­ning som sky­te­kino!

Yng­ste­sønn Hallvard på 16 har ikke skutt mye med rif­le, men le­ve­rer li­ke­vel helt ak­sep­tab­le sam­lin­ger til å være re­la­tivt ny i ga­met. Sky­ting er gøy, men etter hvert fø­ler yng­ste­mann litt ube­hag med re­ky­len.

Vi byt­ter bør­se blant låne­våp­ne­ne og Hallvard fin­ner en Tik­ka T3. Et en­kelt, men godt valg blant atskillig dy­re­re vå­pen­al­ter­na­ti­ver. Vilt­mes­te­ren på Virå er med oss i sky­te­ki­no­en og han pas­ser på å føl­ge opp Hallvard med råd og vei­led­ning. Hallvard får råd om sky­te­stil­ling, re­kyl­opp­tak og av­trekks­tek­nikk og i lø­pet av for­mid­da­gen blir sam­lin­ge­ne tet­te­re og tet­te­re.

Å lære seg å sky­te hand­ler i stor grad om å luke bort tek­nis­ke feil. Å bli kor­ri­gert av sin egen far er ikke drøm­me­si­tua­sjo­nen for en 16-år­ing, så jeg står i bak­grun­nen og føl­ger med uten å kom­me med inn­spill. Unge skyt­te­re må også få tid til å lære av egne feil. Hallvard sky­ter fem fine skudd i vi­tal del på dy­ret han sik­ter på, fle­re se­ri­er på rad, og til slutt sier vilt­mes­te­ren at: «nå er du også klar for å fel­le svin i kveld hvis du vil». Hallvard gir ikke noe di­rek­te svar på opp­ford­rin­gen, men jeg ser at han tit­ter spent bort på bes­te­far, sto­re­bror og meg.

Tid for jakt

Vi spi­ser god mat i kroa på Virå bruk og vill­svin står selv­sagt på me­ny­en. Sto­re­bror Jo­han på 21 vet hvor glad lil­le­bror Hallvard er i pulled pork og spareribs og kom­mer med føl­gen­de lil­le kon­kur­ran­se­for­slag: Den som sky­ter før­s­te gri­sen i kveld la­ger mat til den and­re og hans ven­ner når vi kom­mer hjem. Hallvard går med på vil­kå­re­ne, men jeg ser på ham at kvel­den nok kan in­ne­hol­de en god por­sjon spen­ning og usik­ker­het. Å fel­le sitt før­s­te stor­vilt er litt skum­melt, sam­ti­dig som det også er for­lok­ken­de. Sær­lig når en blir ut­ford­ret av sto­re­bror.

Et­ter mat er det tid for jakt. Sto­re­bror rei­ser av gårde med bes­te­far, mens jeg tar med meg Hallvard. Gri­se­ne er på farta når det går mot kveld og vi be­gir oss ut i vår­kvel­den rundt halv åtte. Vi går langs grus­vei­er og jorde­kan­ter, gjen­nom tett skog og over små høy­der. Kuns­ten er å nær­me seg nye ter­reng­av­snitt sak­te og ro­lig. Kik­ker­ten er oppe nes­ten like mye som den hen­ger på brys­tet. Reg­len er den sam­me som på nes­ten all jakt et­ter stor­vilt: Ser du dy­ret før dy­ret ser deg, øker sjan­se­ne for fel­ling. Vi stop­per opp med fin mot­vind ved en jorde­kant. Fris­ten­de nyspirt gress over noen ti­talls mål kan ikke være helt galt. Vi ret­ter fo­ku­set helt in­nerst og bor­terst på enga, men til vår over­ras­kel­se spret­ter det fram vill­svin kun 20 me­ter fra oss fra en kant vi ikke viet opp­merk­som­het. Vi har kun noen enk­le bjør­ke­kvis­ter og litt gran­bar til skjul, så nå gjel­der det å stå ro­lig. Gri­se­ne er ikke var oss og vi le­ter et­ter skyt­ba­re dyr i flok­ken. Men nei, det­te ser ut til å være en gjeng med sug­ger og små­gri­ser.

Døds­syn­den over alle døds­syn­der på Virå er å sky­te sug­ge – så her er det ikke an­net å gjø­re enn å sen­ke bør­sa. Hallvard har vært med på uli­ke ty­per jakt opp gjen­nom opp­veks­ten. På vill­svin­jakt, som på mye an­nen stor­vilt­jakt, gjel­der det å sky­te rett in­di­vid, og Hallvard er fullt innforstått med den rea­li­te­ten. Lang­somt trek­ker dyra bort og når den siste er uten­for syns­vid­de be­gir vi oss vi­de­re inn­over i ter­ren­get. Å ha dyr så tett inn­på er uan­sett noe som får pul­sen til å øke dra­ma­tisk!

Hallvard har skutt et svin, bes­te­far in­gen – noe som bes­te­far le­ver helt fint med.
Hallvard har skutt et svin, bes­te­far in­gen – noe som bes­te­far le­ver helt fint med.

Fin matgris

Jakt­for­mer

Jakt­gle­de mel­lom ge­ne­ra­sjo­ner.

Due­jakt

Egner seg fint som start­jakt for barn og unge. Varmt i væ­ret, og som re­gel ikke for lang gå­tur før en er fram­me. Litt snakk og bråk fra ung­dom­men mens man ven­ter på du­e­ne går greit, bare man sit­ter sånn noen­lun­de ro­lig bak ka­mu­fla­sje­du­ken.

Ry­pe­jakt

Mer kre­ven­de enn due­jakt, men barn og unge kan være overraskende sei­ge og ut­hol­den­de. Å rei­se til fjells med lav­vo et­ter rypa kan være et min­ne­ver­dig even­tyr. Ikke legg opp til leng­re dags­mar­sjer enn maks en mil, kan­skje til og med kor­te­re.

Po­se­rings­jakt
et­ter klov­vilt

Å sit­te ro­lig på post for å vente på rå­dyr, hjort el­ler elg er fullt mu­lig å gjen­nom­fø­re med barn og unge. For­ut­set­nin­gen her er at po­den for­står be­tyd­nin­gen av å ikke brå­ke, el­ler prate. En noe mere kre­ven­de jakt­form, men li­ke­vel verdt å prø­ve seg på.

Reinjakt

Reinjakt kan være strå­len­de ung­doms­jakt. Rik­tig­nok kan fjell­væ­ret være tøft og rus­ke­te al­le­re­de i au­gust og sep­tem­ber, men ikke ver­re enn at en fjell­duk og litt varm sjo­ko­la­de gjør li­vet godt å leve.

Å vand­re gjen­nom sko­gen en slik vår­kveld er i seg selv en stor­sla­gen na­tur­opp­le­vel­se. Å gå her med sin egen gutt, som er i ferd med å lære stor­vilt­jak­tas gå­ter og gle­der, gir det hele en eks­tra di­men­sjon. Vi er nep­pe det før­s­te pa­ret med far og sønn som sni­ker seg gjen­nom sko­gen et­ter byt­te, og for­val­ter vi na­tu­ren rik­tig blir vi for­hå­pent­lig­vis hel­ler ikke de siste.

Kvel­den går uten at vi har fle­re ob­ser­va­sjo­ner, men vi får et­ter hvert god hjelp av vilt­for­val­te­ren på Virå, Jo­han Palm­gren. Vi har kan­skje bare et kvar­ter igjen med sky­te­lys og hi­ver oss rundt for å sjek­ke et siste sted hvor Jo­han tror vi kan finne gris; en dal hvor gri­se­ne gjer­ne trek­ker over i det kveld blir til natt. I det vi run­der en li­ten tre­klyn­ge ser vi tre svar­te sil­hu­et­ter helt in­nerst i da­len. Tre gri­ser i mid­dels stor stør­rel­se – fin mat­gris. Hallvard tit­ter på gri­se­ne i kik­kert, men å størrelsesbestemme gris på av­stand er van­ske­li­ge­re enn man skul­le tro.

– Har de rett stør­rel­se og kjønn? hvis­ker Hallvard.

Jo­han og jeg nik­ker i takt. Nå gjel­der det å kom­me seg nær­me­re ras­ke­re enn svint, for om få mi­nut­ter for­svin­ner vår­nat­tas siste lys­stri­mer. Vi små­jog­ger for­sik­tig i god bue for å få rett vind. Der vi har skjul i trær og bus­ker er tem­po­et høyt, men når vi nær­mer oss gri­se­ne må vi sen­ke far­ten og gå med sak­te be­ve­gel­ser.

Stein død

Et­ter en stund er vi inne på 40 me­ter, en fin av­stand for en førs­te­gangs­je­ger. Vilt­for­val­ter Jo­han nik­ker ro­lig til Hallvard i det han klap­per opp sky­te­kjep­pen. Gri­se­ne er hele ti­den i be­ve­gel­se og Hallvard er på for­hånd blitt nøye in­stru­ert til å hol­de skud­det til må­let står stil­le og med 90 gra­ders bred­si­de. Om­si­der byr det seg en sjan­se. Hallvard av­sik­rer og svært kort tid et­ter går skud­det. Det er så kort mel­lom av­sik­ring og skuddavgivelse at min før­s­te tan­ke var at av­trek­ke­ren var blitt be­rørt i det sik­rin­gen ble ført fram. Min ner­vø­si­tet og usik­ker­het blir grun­dig gjort til skam­me. Klok­ke­klart treff rett i bog og gri­sen fal­ler rett ned. Gri­sen lig­ger på rygg og spar­ker med sti­ve bein.

Er den død?
Skal jeg skyte en gang til?

For vilt­mes­ter Jo­han og meg, som beg­ge har man­ge fel­lin­ger bak oss, er det åpen­bart at gri­sen er stein død og at det­te er kram­pe­trek­nin­ger. For Hallvard for­to­ner be­ve­gel­se­ne seg litt an­ner­le­des:

– Er den ikke død? Skal jeg sky­te en gang til?

– Mat i en ny pat­ron, så går du først fram, sier vilt­mes­ter Jo­han. – Men gri­sen er ga­ran­tert død.

Et­ter kort tid stil­ner det ved fal­let og nø­len­de og for­sik­tig går en ung og nå ikke len­ger helt uer­fa­ren stor­vilt­je­ger fram til sin før­s­te gris. Jo, gri­sen var død! Det blir be­ord­ret pat­ron ut og lang­somt sprer det seg et smil om mun­nen på en 16-år­ing i vår­kvel­den langt inne i de svenske sko­ger ...

10 tips

1. Start tid­lig

Øns­ker du å få med deg po­den ut på jakt må du star­te tid­lig. Beg­ge gut­ta mine har vært med på jakt fra de har kun­net sit­te i bæ­re­meis. Ikke vent til de er 18, da er ofte lø­pet kjørt.

2. God mat

Jakta hand­ler om ven­ting, ven­ting og at­ter ven­ting. Ikke all­tid blir det fangst hel­ler. Os­te­smør­brød, sjo­ko­melk og god­te­po­se gjør at tu­ren får et mål i seg selv. Sørg for at triv­se­len rundt jakta er på topp. Pau­ser med god mat er en vik­tig in­gre­di­ens i nett­opp det­te.

3. Ta med ka­me­ra­ter

Det er gren­ser for hvor man­ge barn og ung­dom­mer det er hen­sikts­mes­sig å ta med seg på tur, men hvis jakt­for­men mu­lig­gjør det (f.eks. due­jakt) så ta med ung­dom­me­nes ka­me­ra­ter. Blir det fangst så in­vi­ter til piz­za med vilt­kjøtt i et­ter­kant av jakta. Slikt ska­per jakt­gle­de og jakt­his­to­ri­er.

4. Se sig­na­le­ne

Barn og ung­dom har ikke vondt av å jobbe litt. Min eld­ste­mann gikk over to mil på ry­pe­jakt en uke i strekk fra han var ti år gam­mel. Pass li­ke­vel på at jakt i all ho­ved­sak er lyst­be­tont. Ofte kan voks­nes jakt­iver øde­leg­ge jakt­gle­den hvis jakta blir et ma­ra­ton­løp i lan­ge dags­mar­sjer, el­ler en­de­lø­se pos­te­rin­ger. Vær opp­merk­som på po­dens sig­na­ler.

5. Start tid­lig med sky­te­tre­ning

Det er al­ders­gren­ser for hagle- og rif­le­jakt i Norge på ­hen­holds­vis 14 og 16 år, hvis de er i føl­ge med deg som vok­sen. Du kan imid­ler­tid star­te mye tid­li­ge­re med sky­ting på sky­te­ba­ne. Sky­ting er gøy og jeg har til gode å ha med en ung­dom som ikke syn­tes hagle- el­ler rif­le­sky­ting på bane er spen­nen­de.

6. Be­gynn tid­lig i and­re land enn Norge

Selv om det er al­ders­be­grens­nin­ger på jakt­ut­øv­el­se i Norge, så kan and­re land ha an­nen lov­giv­ning. Hvis ung­dom­men er klar, kan det være en god idé å ta seg f.eks. en li­ten skottlandstur et­ter due og an­net små­vilt. En 14–15 års gam­mel ung­dom som har sky­te­er­fa­ring og er mo­den av al­der, kan også ut­mer­ket godt sky­te en hjort el­ler et
rå­dyr, om det re­spek­ti­ve lands lo­ver til­la­ter det.

7. Kjønn er ir­re­le­vant

Jen­ter er på full fart inn i jakta, og man­ge jakt­lag be­ri­kes av jen­ter som både er gode til å sky­te og ras­ke­re gri­per jaktas po­eng.

8. Reis til vilt­rikt ter­reng

Jakt kos­ter pen­ger, men får man til en fel­ling el­ler to for ung­dom­men, så er i iall­fall jeg vil­lig til å strekke meg langt for at så skal skje. Eld­ste­mann skjøt sitt før­s­te vilt på en svin­dyr fa­san­jakt på et svensk gods, men det var en svært stolt gutt som kom hjem til mam­ma med en fa­san i hver hånd!

9. Fle­re ge­ne­ra­sjo­ner sam­men

La jakta bli et sted hvor fle­re ge­ne­ra­sjo­ner mø­tes sam­men til dyst. Ikke alle be­hø­ver å jak­te, men alt man gjør sam­men bi­drar til fel­les­skap og gle­de.

10. Skryt!

Skryt av del­ta­gel­se, skryt av ut­hol­den­het og skryt av felt vilt. La gjes­ter få vite at det vi nå spi­ser er det ung­dom­men som har skutt. Ska­pes je­ger­stolt­het ska­pes også en ­hob­by og gle­de for li­vet.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Jakt

Denne saken ble første gang publisert 19/08 2019.

Les også