Da Norge invaderte England

De britiske øyene er mer nordiske enn du aner.

Publisert

Du har kanskje lært at den 25.september 1066 så endte den norske viking-invasjonen av de britiske øyene med slaget ved Stamford Bridge. Selv om det er riktig at Harald Hårdråde der tapte mot Harald Godwinson er det ikke helt historisk korrekt.

Vi har satt historien under lupen, og gir deg historien om hvordan de britiske øyene nesten ble norske øyer.

De første angrepene

De første angrepene på de britiske øyene startet mot slutten av det 8.århundret. Det første nedskrevne vitnesbyrdet om et slikt angrep er fra 789. Tre skip fra Hordaland kom til Isle of Portland hvor de drepte sendebudet som ble sendt ut fra Dorchester. Flere raid fulgte, deriblant det mer kjente angrepet på Lindisfarne i 793.

I løpet av de første 50 årene var det stort sett korte raid hvor målet for angrepene var rene piratangrep hvor målet var å få fatt på flest mulig verdier. I perioden var det også flere angrep på den skotske kysten og etter hvert også Irland (hvor vikingene opprettet en mer eller mindre fast leir på et sted de kalte Dyflin - svart basseng/sjø. I løpet av en del årtier ble dette til Dubhlinn, og senere Dublin).

Kolonisering

Etter mange år med vikingraid så endret holdningen seg til de britiske øyene fra og med 865. I 866 tok vikingene byen York, som var en av de to viktigste byene i det gamle England og i flere av småkongene på øya begynte å kapitulere for vikingene. I 886 ble det skrevet en avtale mellom anglosakserne og vikingene om en deling av landet.

I 959 ble Edgar den fredfulle konge over både de vikingkontrollerte områdene og områdene som var kontrollert av anglosakserne, men etter at han døde og hans etterfølgere ikke klarte å holde riket sammen begynte vikingangrepene igjen.

I 1002 erklærte Æthelred the Unready at alle vikinger i landet skulle henrettes. En av dem som muligens ble drept var Gunhilde, søsteren til Sweyn Folkbeard (engelsk skrivemåte, eller Sveinn Tjuguskegg på gammelnorsk) som var konge i Norge og Danmark. I årene 1002-1012 var han og hans menn involvert i flere raid mot England og i 1013 kom en fullverdig invasjon.

England blir dansknorsk

Invasjonen av England var en suksess og Svein Tjugeskjegg (norsk skrivemåte) ble konge av England. Han ble erklært konge på 1.juledag i 1013, men døde allerede den 3.februar 1014. Hans kropp ble sendt tilbake til Danmark, og han ble gravlagt i Roskilde. Han ble etterfulgt som konge av Danmark av Harald II mens Canute (Knut den store) - hans bror - ble konge av England. Æthelred hadde i mellomtiden fått større styrker og kastet Knut ut av England.

I 1015 tok Olav den Hellige makten i Norge, mens Knut den store invaderte England igjen i 1015. I 1016 ble Knut igjen konge av England. Etter at Olav den Hellige tapte sjøslaget ved Helgeå mot Knut den store invaderte sistnevnte Norge og Olav ble sendt i eksil. Danskekongen regjerte da over Norge, Danmark og England samt deler av Sverige.

Det uekte barnet til Olav, Magnus, tok den norske tronen i 1035 da Knut døde. Knuts sønner tok over styringen i England fram til 1042.

Edward the Confessor (sønnen til Æthelred) ble konge i 1042, men fikk aldri en arving. Da han døde i 1066 begynte en kamp om hvem som skulle styre i England.

Kampen om England i 1066

Harold Godwinson ble konge i England den 6.januar 1066. Han var sønnen til jarlen av Wessex og var en mektig adelsmann i England. På grunn av at han ikke var en direkte arving startet en kamp om tronen, og Harald Hårdråde, som hadde blitt konge i Norge i 1046 sammen med Magnus den gode. Harald Hårdråde var halvbroren til Olav den hellige. Magnus døde i 1047, og Harald ble enekonge over Norge.

I 1066 angrep Harald England, og etter en invasjon som startet ved York kom hæren til Stamford Bridge. Det var for øvrig ingen landsby der da slaget skjedde, kun en bru (derav navnet). Vikinghæren var på begge sider av elven da den engelske hæren overraskende angrep. At den engelske hæren i det hele tatt kom fram var nærmest et mirakel.

Etter slaget dro kun 24 av det som hadde vært 600 vikingskip hjem til Norge. Kongen av England, Harold, måtte så dra for å møte en invandere hær fra normandie med William the Conqueror i spissen. Du skjønner vel av navnet hvordan det gikk.

Etter Stamford Bridge

Vikinginvasjonen av de britiske øyene stoppet ikke i 1066, men siden Norge etter tapet ved Stamford Bridge snudde oppmerksomheten nordover på øyene er det færre historiske kilder til hva som skjedde.

Det som man vet er at stadig flere vikinger kom til det som i dag er Skottland og Irland. Store områder i Skottland var lenge under kontroll fra Norge, og Orknøyene var under norsk (senere dansknorsk) kontroll fram til 1472.

Historisk regner man med at det som kalles Norse-Gaels på engelsk kontrollerte store deler av områdene rundt irskesjøen, vest-Skottland og Isle of Man fra rundt 800 til langt opp mot 1500-tallet.

Navn og klaner, steder og byer

Mange navn vi nordmenn kanskje tror er skotske, irske eller engelske er egentlig norske. Under gir vi deg noen eksempler

Clan MacLeod i Skottland er opprinnelig en norsk familie, hvorav navnet kommer fra det gammelnorske Ljotr som betyr stygg. Klanen Maclver er også opprinnelig en vikingklan som stammer fra navnet Sigtrygg.

Stedsnavn på de britiske øyene er også opprinnelig norsk/danske. Eksempler er Grimsby, Scunthorpe (thorpe var gammenorsk og betydde stedet hvor folk fra en landsby flyttet for å få plass), byene med Kirk i seg er steder som hadde en kirke da vikingene kom (slik som Kirkwall) hvor vikingene gjorde om church til kirk, wick i stedsnavn opprinnelig nordisk (vik) og ness i stedsnavn er nes. Burgh er også opprinnelig nordisk, slik som Edinburgh.

Denne saken ble første gang publisert 25/09 2012.

Les også