- Drit i å prøve å være perfekt i senga
Bli bedre kjent med Side2s nye blogger.
(SIDE2): Likestilling, husmødre og oralsex, mannsrolle, kjendiser, sexfeil, sutrefotball, oljefondets blodpenger og kreft.
Ingen tema er for små eller store, og som Nettavisen Side2s nye blogger, er Trude Helén Hole langt fra redd for å plassere seg selv i skuddlinjen. Side2 har tatt en prat med bloggeren, som ikke er redd for å svare på alt fra sex til forfatterskap til Robinsonekspedisjonen.
TRUDES BLOGG KAN DU LESE HER:
Art of living
Du er vant til å befinne deg i hardt vær, og nå stikker du også nesa frem som Nettavisen Side2s faste blogger. Hvorfor sa du ja og hva kan leserne forvente seg servert fra deg?
- Hehe, ja, jeg liker litt rufsete vær, det er nok sant. Mainstream og likheter kjeder meg. Jeg liker mennesker med et levd liv bak seg, for det har jeg, så jeg er ikke redd for å si hva jeg mener eller fronte saker jeg mener er viktige, og jeg er glad i en god diskusjon. Om noen klarer å få meg til å endre mening fordi deres argumenter er bedre enn mine, blir jeg glad. Da føler jeg at jeg har utviklet meg litt som menneske.
- Jeg sa ja til å blogge for Nettavisen fordi her finner du hele tiden oppdaterte nyheter formidlet på en god, voksen og ryddig måte, og nettet er enkelt og greit min plattform. Leserne kan nok forvente seg en uhøytidelig blogg med mye humor og ironi, og etter hvert gode bildeserier og morsomme portrettintervjuer. Samtidig kommer jeg nok til å bruke den unike muligheten jeg nå har fått av Nettavisen til å nå ut med saker jeg mener er viktige, både politiske og samfunnsgenerelt. Og da blir tonen i teksten selvsagt en helt annen, ja, det kan fort bli hardt vært av slikt, kanskje storm til og med...
Når det gjelder tema, er du ikke redd for å skrive om sex – og da gjerne både krast og sarkastisk – for ikke å snakke også personlig. Hvor går grensen for hva du setter på trykk, i bloggsammenheng?
- Jeg er veldig personlig i mine tekster og selvsagt byr jeg på meg selv, men jeg er ikke privat. Folk blander gjerne disse to faktorene og tror de kjenner meg ved å lese tekstene mine, men de kjenner bare den lille delen jeg deler ut. Tekstene mine er egentlig ofte skrevet på generelt grunnlag, dog med litt personlig vri og vinkling, og her kommer ofte humoren inn, jeg klarer rett og slett ikke å la være å ha det moro – humoren sniker seg inn i teksten og jeg sitter ofte og humrer og ler for meg selv – den dagen jeg ikke har det moro når jeg skriver, slutter jeg. Sex er en morsom greie å skrive om, skjønner du. Alle har et forhold til det, men mange føler seg utilstrekkelige på grunn av alt peset i media om hvordan oppnå multiorgasmer and so on. Sex blir fort en alvorlig og seriøs ting, en del av en prestasjonskultur og det liker jeg fint lite. Selv er jeg særdeles uhøytidelig og avslappet, også når det gjelder sex som for meg er en naturlig ting som handler om alt annet enn prestasjoner og riktige stillinger til riktig tid. Det finnes ikke noe god oppskrift på sex annet enn gjør det om du har lyst, and then go with the flow. Drit i å prøve å være perfekt i sengen. Vi er nemlig ikke det. Vi er fulle i feil og mangler akkurat som alle andre. Derfor liker jeg å kødde litt for å si det på fint bergensk, med sex som med så mye annet, trekke det ned på en sunn og fornuftig måte til der det hører hjemme, på bakkeplan. Så når det gjelder hva jeg skriver om og hvordan: The sky is the limit, eller rettere sagt, the sky is no limit.
Hvordan har det vært å blogge her så langt? Er responsen som ventet?
- Vel, nå må jeg jo bli kjent med mange nye lesere og de med meg. De som har fulgt meg en stund, både på blogg og på Facebook, kjenner jo godt til min måte å skrive på og til alle mine håpløse, små sitater om menn, sex og mat, og annet, og vet at jeg skriver med ironi, humor og snert i avtrekkeren. Og det er jo derfor de følger meg – de sier jeg gir dem en god start på dagen, og det er svært hyggelig. Det er utrolig hyggelig, faktisk, det gir meg en god start på dagen. Så jeg håper jo at nye lesere også kan glede seg over innholdet, men samtidig la seg engasjere, spesielt over saker som jeg mener er viktig å sette på dagsordenen, for de kommer nok grovt regnet minst en gang i uken vil jeg tro.
Du har tidligere gitt ut Sannheten om Lotte-Marie, Usensurert (2006) – som du nå relanserer, samtidig som du gir ut to splitter nye bøker. Denne gang hopper du over forlagsbiten, og gir ut som ebøker. Hva er så galt med forlagsbransjen da?
- He, he, vel, når det gjelder Sannheten om Lotte-Marie var det stor ståhei i pressen. Norges første chick-lit forfatter og bedre enn Bridget Jones skrev de. Ja, det var tider det. Men nå er det nye tider, og jeg har funnet min plattform som altså er nettet. Jeg er rett og slett for utålmodig for forlagsbransjen. Den er sendrektig og konservativ, og alt tar så innmari lang tid. Jeg liker å se på meg selv som en effektiv, proaktiv og nyskapende forfatter som gjør ting på min måte uten å følge konvensjoner og rammeverk, og helst alt uten hjelp – jeg liker å jobbe selvstendig og alene, og det kan jeg gjøre fordi jeg kan gjøre det. Fremover kommer jeg til å skrive bøker som er langt fra mainstream og som er dagsaktuelle. Derfor hopper jeg over forlagsbransjen og satser på å publisere direkte på nettet, rykende ferskt når siste punktum er satt.
- Jeg er altså ikke spesielt redd for å pløye upløyd mark. Jeg har nemlig rygg til det. Norge henger litt etter på ebok som med så mye annet, men dette kommer og det kan komme fort, noe norske forfattere og forlagsbransjen bør ta innover seg. I USA har ebøker nå passert trykte bøker. I tillegg mener jeg forlagsbransjen, dens struktur og styringsmekanismer til dels skaper stagnasjon for litterær utvikling i en verden som raser fort avgårde med kommunikasjonsformer i stadig endring. Frykt for å utgi noe utenfor rammene og ved å ha nisjer og kategorier, samt maler for hvordan eksempelvis en romaner skal bygges opp og se ut, mener jeg til dels vingeklipper forfattere som evner å tenke nytt. Dette er å binde det frie ord fremfor å dyrke det. Jeg kan ikke la meg vingeklippe eller binde. For meg er det ensbetydende med å visne og dø.
I The Story, skriver du om en kvinne og syv menn – og en hest! Du sier selv dette er en bok som handler om en kvinne og menn som har formet henne. Er det selvbiografisk? Og hva har hesten med det hele å gjøre??
- Den siste boken min, The Story – handler om menn, sex og kjærlighet eller mangel på kjærlighet, og ja, den er selvbiografisk. Rød tråd i boken er 7 menn som har påvirket meg positivt eller negativt, og forholdene er skildret med påfølgende konklusjoner – det handler om hvordan du velger å håndtere hendelser, eller kriser, eller kjærlighet som dør eller aldri spirer. Ikke alle disse forholdene er seksuelle i positiv forstand som om vi snakker om noe så spennende som for eksempel å ha elskere. Noen av disse forholdene handler om overgrep. Det blir derfor noen tilbakeblikk, men det meste er fra nå tid. Også enkelte kjendiser, kjendishysteri og politikere får gjennomgå. For øvrig er boken skrevet med mye utleverende humor, snert og særdeles mye ironi. En humoristisk penn er som nevnt mitt varemerke, og jeg bruker den selv når jeg skriver alvorlig. Hesten som er med i The Story, kunne fint ha drept meg opp til flere ganger der vi holdt på som crazy ute i ødemarken i Australia. Den var rimelig gal. Men jeg var kanskje galere enn ham ettersom jeg valgte å ri på ham gang på gang. Han var nemlig min. Og jeg tror kanskje han var min største kjærlighet. Jo, det er nok helt riktig.
Du name-dropper også en rekke kjente mennesker i boka – kan man forvente saftige avsløringer?
- He, he, vel, noen lesere vil sikkert trekke noen konklusjoner, så jeg har forhørt meg med noen av de hotteste navnene på listen om de er redd for rykter, noe de ikke er. De syntes bare det er moro og er egentlig litt stolt over å være med in person. Så kanskje jeg skal dra den litt lenger i bok nummer to som jeg kommer til å påbegynne ganske snart. Kanskje pipen da får en annen lyd, he, he.
Du er ikke bare blogger og forfatter – du er også modell og var med i Robinson-eksedisjonen i 2001. Hvor tøff og tykkhudet må man være for å takle kommentarene som (nødvendigvis) følger av sexskriving, blond modell og Robinsonbabe?
- Jeg eier firmaet New Spirit som driver med foto, tekst og reklame sammen med Gro Storteig. Fotografering foran eller bak kameraet har jeg alltid drevet med. Men jeg syntes det er ultrakjedelig å stå foran kamera på oppdrag for norske magasiner – de er bare så lite kreative og vågale, alt skal være så pent, lyst, trivelig og kjedelig, så det har jeg sluttet med nå. Men jeg har nylig takket ja til å være nytt ansikt og frontfigur for klesmerket LINNEA fordi jeg trenger pengene, og fordi jeg får lov til å styre alt selv – og da blir det fort noe annet å stå foran kamera. Da blir det faktisk moro, for som vi sier i New Spirit; Fuck beauty – get real. Og jeg er mørk, ikke blond, veldig mørk faktisk. Jeg så ut som en svart, hårete ape da jeg ble født, så mamma ville ofre noe til Gudene, nemlig meg. Men pappa roet henne ned. Aper har nemlig også livets rett. Håret mitt er bare blitt litt solbleket siden den gang.
- Robinsonekspedisjonen var for øvrig et sprell og et avbrekk jeg trengte der og da. Dette var samtidig et psykologisk eksperiment for å se hvordan jeg ville fungere sammen med 16 andre skruller på en øde øy. Jeg er en konkurranse- og en villmarksjente. Det hele gikk veldig greit, jeg koste meg og ble nr to.
- Men ja, du må være litt tykkhudet for å delta på sånt og det er jeg. Eller dum nok til å ikke skjønne det når folk tråkker på deg. Jeg har kommet godt ut fra det meste jeg har stilt opp på, og slipper vanligvis billig unna når jeg gjør ting jeg ikke burde gjøre, som å klatre uten sikring, ri gale hester, kjøre sykkel i 70 km uten hjelm, ja det gikk galt, men det gikk bra, eller stille opp i patetiske realityshow. Egentlig har jeg gjort mye som hadde fortjent en skikkelig trøkk i trynet, og strengt tatt skulle jeg ikke sittet her i dag. Men jeg er liksom aldri redd for å gjøre ting, heller, og tenker ikke på hva folk vil tro, si og mene. Jeg bare gjør det jeg har lyst til og lever i nuet – tilstedeværelse, det er dette jeg kaller Art of Living. Men jeg ser at hetsing og mobbing skjer med andre som stikker nesen frem, spesielt på nettet, og da blir jeg trist og oppgitt. Netthetsing er så utrolig lavmål.
Hva med å være hyggelig og spre glede i stedet? Vi lever bare en gang, do it right, sier nå bare jeg...
Mer fra Side2? Sjekk forsiden her!
Denne saken ble første gang publisert 30/09 2012.