Hjelp, vi må på ferie
Ikke alt for morsomt, men befriende lite sentimentalt om liksomfamilie på dopsmuglertur.
Were the Millers - USA 2013. Regi: Rawson Marshall Thurber. Med: Jennifer Aniston, Jason Sudeikis, Emma Roberts, Will Poulter, Ed Helms, Nick Offerman, Kathryn Hahn, Molly C. Quinn, Tomer Sisley
Aldersgrense: 11 år (egnethet: ungdom/voksne)
David Burke (Jason Sudeikis) har nådd 40-årene, men har fortsatt samme jobb som da han var tenåring: Han langer marihuana. Han er imidlertid ikke fullstendig blottet for moral, vi får eksempelvis tidlig vite at han ikke selger til mindreårige. Det samme bløte hjertet under den kyniske overflaten får ham tidlig i filmen opp i trøbbel, som igjen fører til at han plutselig skylder sjefen sin en god del penger. Hans eneste mulighet for å gjøre opp for seg, er å reise over grensa til Mexico for å ta med et parti røykevarer tilbake.
David innser at han garantert vil bli stoppet av tollerne, men får en lysende idé: Om han streiter seg opp og tar med seg en liksomkone og to liksombarn og later som de er på familieferie, vil ingen ta dem for å være narkosmuglere. Til alt overmål og med løfte om betaling får han stripperen Rose (Jennifer Aniston) til å spille fru Miller, samt den gatesmarte rømlingen Casey (Emma Roberts) og den usikre tenåringen Kenny (Will Poulter) til å utgjøre barna i den konstruerte kjernefamilien.
Når de ankommer narkokartellet med bobilen sin, viser partiet med jazztobakk seg å være langt større enn David ble gitt inntrykk av. Og deretter er det lite som går etter den opprinnelige planen, uten at det er borget for noen spesielt uforutsigbar reise av den grunn. For det er vel ingen i kinosalen som tviler på at de fire i utgangspunktet svært forskjellige individene etter hvert vil lære å kjenne og bli glade i hverandre, nettopp som en familie?
Nå er det riktignok ikke så farlig om man vet hvor det skal ende, så lenge man har det moro på veien dit. Men det største problemet med «Were the Millers» er at den sjelden er særlig gøyal. En og annen artig situasjon, replikk eller figur dukker riktignok opp, men der man muligens kunne håpet på en herlig frekkaskomedie a la «The Hangover» og «Superbad», er «Were the Millers» dessverre nærere i slekt med skuffelsene «Horrible Bosses» og «Identity Thief».
Filmen skal imidlertid ha plusspoeng for at den aldri blir moralistisk i forhold til dop, selv om det kanskje ikke er så oppsiktsvekkende lenger. For det slår meg at marihuana på sett og vis har blitt en rekvisitt man ikke trenger å ta etisk stilling til i amerikanske komedier – ikke ulikt skytevåpen, i grunn. Men nå er det visst jeg som har blitt moraliserende.
Det er dessuten befriende at «Were the Millers» heller aldri blir overdrevent sentimental. Faktisk styrer filmskaperne unna noen opplagte muligheter for fiolinspill, for eksempel får vi aldri høre detaljene om hvorfor Casey har flyktet hjemmefra. Det er muligens en bragd i en amerikansk komedie som tross alt handler om familie.
Men en langt større bragd hadde vært å få publikum til å le med jevne mellomrom hele veien til Mexico og tilbake.
ANDRE FILMER DENNE UKA:
Hannah Arendt: Motstandsløst akademikerportrett
Monica Z:Bak Zetterlunds toner
Denne saken ble første gang publisert 20/09 2013.