App-dating
Ane satt ved siden av nordmenn mens de sveipet på Tinder – dette fant hun ut
Samfunnsviterens masteroppgave viser at vi er opptatt av langt mer enn ytre faktorer når vi blar oss gjennom Tinder.
Gjennom popkultur, medier og kanskje også gjennom praten i vennegjengen, er det lett å få inntrykk av at Tinder er en «hook up»-app for uforpliktende sex.
En undersøkelse referert til i Psychology Today, tyder på det samme. I undersøkelsen fra 2017 trodde 51,5 prosent av de unge voksne respondentene i alderen 18-34 at datingappen var laget for såkalte «hook-ups». Undersøkelsen, som ble utført av assisterende professor Leah Lefebvre ved University Alabama, underbygger det mange stereotypisk sett har tenkt seg at Tinder er ment for.
Funnene i masteroppgaven til Ane Charlotte Spilde peker imidlertid på at motivasjonene strekker seg langt utover kun seksuelle møter.
Hun har skrevet masteroppgave om inntrykksdannelse på Tinder på Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Spildes masteroppgave skulle ta for seg brukeres selvpresentasjon og hvordan inntrykksdannelse og interaksjon virker sammen med «affordances», eller funksjonalitetene som ligger i appen.
Kategoriserer personene bak profilene
I oppgaven satt hun ved siden av 12 norske Tinder-brukere i alderen 20-32 år mens de sveipet seg gjennom appen i dybdeintervjuet. De hadde ulik seksuell legning, ulik utdanning og ulike yrker. Informantene ble bedt om å dele tankene de hadde underveis, uten filter.
Samfunnsviteren sier at man på datingappen, som i «ansikt-til-ansikt»-situasjoner, bruker et stort repertoar av assosiasjoner og erfaring som ligger i et slags mentalt arkiv, som hjelper oss å kategorisere den sosiale verden og ta beslutninger raskt for å danne seg et bilde av den andre personen.
– Hvis du tenker deg at du går inn i et rom med fremmede, vil du kanskje kjenne igjen at du nesten umiddelbart, basert på noens atferd, klær, stemme, utseende og lignende, får noen tentative inntrykk og ideer om hva slags folk de er. Dette uten at du har noen kontroll over at det skjer, eller nødvendigvis er klar over hvorfor du får akkurat de inntrykkene – med mindre du setter deg ned og begynner å reflektere over det. Her er det altså litt det samme, og derfor var det min oppgave å nettopp få dem til å reflektere over hvordan og hvorfor de dannet seg inntrykk av andre slik de gjorde, sier Ane Charlotte Spilde til Side2.
Og brukerne var ikke bare opptatt av ytre faktorer når de skulle avgjøre om en annen bruker var interessant.
– De var opptatt av mange av de samme tingene som man ellers er i en potensiell partner – personlighet, interesser, ønsker og drømmer, planer, humor, stil og miljøtilhørighet.
Tabbe med mye tekst
Hun forklarer at informantene, ut fra «tegn» i profilene, som kunne være karakteristikker ved bildene deres, hvem som synes på bildene og omgivelser de var tatt, laget seg en slags fortelling om hvem de andre brukerne bak profilene var, og eventuelt om det var en fortelling de også ønsker for seg selv i fremtiden. Tekst var de ikke like opptatt av.
– Hvis man hadde en lang utbroderende tekst ble det ofte oppfattet slik at man ikke hadde «Tinder-kompetanse», altså en forståelse av normene for hvordan man skal presentere seg. Det betydde ikke at de var uinteressert i den informasjonen, men at de opplevde at profilen var et sted hvor man skulle få et raskt overblikk og et førsteinntrykk, og så kunne den dypere og mer personlige informasjonen deles i samhandling, enten fysisk eller på chat.
Ærlighet om sex
På grunn av forskningsetiske hensyn kunne ikke Spilde observere hvordan informantene samhandlet med andre brukere i chatten uten tillatelse. Derfor er funnene hennes basert på hva informatene hennes kunne gi av informasjon.
– Det jeg dog kan si, er at spesielt kvinnene, men også menn, syntes at en av fordelene nettopp var at man kunne starte en samtale i chat og få avklart for eksempel om personen kun ville ha sex eller om de var interessert i å date og finne en seriøs relasjon, før man eventuelt valgte å gå på date, sier hun.
– De opplevde at det var en kultur for ærlighet på sånne ting – at folk stort sett sa rett frem at de kun var interessert i sex hvis dette var tilfellet. Dette var en fordel de opplevde at de ikke hadde i ansikt-til-ansikt situasjoner hvor man ble oppfattet som litt «plump» om man skulle spørre en person man nettopp har møtt om de kun vil ha sex eller om de ser etter kjæreste.
I tillegg opplevde informantene at folk de møtte på for eksempel byen, ikke var like ærlige med sine intensjoner.
– Dermed kunne chatten fungere både som et sted å sjekke om man hadde en god tone og spennende samtaler, og derfra ta det ut i en ansikt-til-ansikt situasjon, i tillegg til å kontrollere for om den potensielle daten hadde samme forventninger og ønsker som en selv.
De av informantene som ønsket seg kjæreste, var til en viss grad åpne om dette, men da gjennom å lage en profil de selv mente viste frem hva de var ute etter.
– De skrev det ikke nødvendigvis eksplisitt i profilteksten, men konstruerte en profil de mente kommuniserte det likevel, og tok det opp i samtaler med potensielle partnere. Men som sagt, så var det de færreste som entydig sa at «jeg skal ha meg kjæreste og bare dét». Det var oftere en tanke om at man måtte prøve seg frem, «prøve på» relasjoner med ulike personer i en dating-kontekst, og at noen av disse utprøvningene kunne, og helst skulle, resultere i en trygg og langvarig relasjon.
Les også: Derfor mener forskere at Tinder ikke fører til bra dater
Brukes også for å få «selvtillitsboost»
Grunnmotivasjonen til informantene var altså et ønske om å date, med mulighet for en seriøs relasjon dersom de skulle møte «den rette». Noe som strider mot de stereotypiske oppfatningene.
– Tinder kan absolutt være en kanal for seksuelle møter, men det brukes også til en hel del andre ting. Blant annet brukes appen for å få sosial oversikt og tilegne seg sosial kunnskap, den brukes som underholdning, for å få «selvtillitsboost», for å date og for å finne seriøse relasjoner, forklarer Spilde.
Når informantene først hadde appen i bruk, brukte de den til ulike ting, avhengig av behov og hva de selv syntes var passende.
– De kunne for eksempel bruke den som underholdning mens de satt på bussen til jobb, som en måte å tilegne seg sosial kunnskap og forhandle om normer og holdninger når de satt sammen med venner og diskuterte profiler de så på, for å få seg et ligg klokken 03.00 på natten etter å ha vært på byen, eller for å flørte, finne mennesker de ønsket å gå på date med og utforske relasjonsmulighetene sammen med når de befant seg i situasjoner hvor de hadde tid og mulighet til å gjøre det.
Tidligere forskning viser også at sex ikke er hovedmotivasjonen blant de fleste Tinder-brukere, men at personer som i utgangspunktet søker uforpliktende seksuelle møter også er de samme personenen som gjør det på Tinder.
– Med andre ord, er det ikke det å være på Tinder som fører til at folk søker hook-ups, det er ikke datingappen som gjør folk opptatte av sex. Enklest oppsummert kan man kanskje si at folk tar med seg sine personligheter og motivasjoner, som formes av en rekke andre faktorer i deres øvrige liv og oppvekst, inn i datingappen fremfor at datingappen gir opphav til spesifikke motivasjoner.
De fleste av intervjuobjektene fortalte Spilde at de «ønsket å date». Ikke at de kun lette etter en fast partner, men var åpen for at det likevel kunne skje dersom de møtte noen «spesielle». Hun mener å date for å date muligens kan være en form for gardering – riktignok ikke mot andre.
– Snarere å gardere seg mot egen skuffelse – med andre ord tror jeg ikke de løy primært for andre. Om noe så løy de kanskje mest for seg selv? Jeg tenker at det antageligvis henger sammen med at om man ikke setter det som et mål å finne en kjæreste så har man heller ikke mislyktes om datingen ikke resulterer i et forhold.
Les også: Ny undersøkelse: 66 prosent mener nettdating åpner for dårlig oppførsel
Har app-dating endret oss?
Ane Charlotte Spilde ønsket å undersøke om Tinder virkelig var så revolusjonerende og totaldestruerende for de «sunne og gode» holdningene til relasjoner som det ble påstått at vi hadde i utgangspunktet.
– Altså, har det virkelig grunnleggende endret måten vi ser andre mennesker på og måten vi danner relasjoner på, i løpet av få år? Som samfunnsviter så ble det da naturlig for meg å se nærmere på hva de «store sosiologiske teoriene» sa om kjærlighet og relasjoner i vår tid, og om dette var helt forskjellig fra brukernes opplevelser.
Tinder har fått skylden for at vi eksempelvis har et mer flytende forhold til relasjoner nå enn før, og går inn og ut av dem som vi vil, at relasjoner er basert i større grad på individuelle behov og at markedslogikk og -språk også brukes om romantiske relasjoner.
Men dette har samfunnsvitere drøftet siden 90-tallet, forklarer Spilde.
– Sånn sett kan de ikke skyldes eller ha opphav i Tinder.
Masteroppgaven viser derfor ingen radikale endringer i hvordan vi dater eller forholder oss til relasjoner.
Hun mener at det også i et historisk perspektiv er interessant at skepsisen rundt datingapper som en ny måte å møtes på er noe nytt.
– Til alle tider, når en ny kurtisepraksis har kommet på banen, har folk skreket høyt om at «kjærligheten står for fall og at sunne og sanne relasjoner kommer til å opphøre».
– Det er jo skrevet mye om at Tinder er datingens død, spesielt i amerikansk kontekst, men det er da interessant å merke seg at «dating» som sådan er et relativt nytt fenomen og ble kritisert og sett ned på som en slags semi-prostitusjon som bare frivole, lavklassekvinner drev med, før det spredte seg til resten av samfunnet og ble den nye kurtisenormen.
– Det snakkes jo også om en «bruk og kast»-kultur i relasjoner og av partnere i vår tid. Men er det altså ikke tilfelle at vi har blitt mer «følelsesmessig avstumpet» etter at appdating ble stort?
– Jeg tenker at vi lever i en tid og en kultur som verdsetter rasjonalitet og pragmatisme — som ofte kan vippe over i kynisme, i hvert fall på overflaten – over alt annet, og at det å være et følelsesmenneske eller en romantiker for mange nærmest oppleves som et skjellsord, sier Spilde.
Hun vet ikke om det faktisk innebærer at vi er mer følelsesmessig avstumpede eller gir mindre uttrykk for følelser utad fordi man da anses som naiv og svak.
– En av informantene mine sa for eksempel at hun opplevde det slik at det å inngå i relasjoner noen ganger nesten kan bli en slags konkurranse, hvor den som får følelser først, eller i hvert fall gir dem til kjenne, taper. Dette var derimot ikke en beskrivelse av dating på Tinder per se, men av dating i vår tid mer generelt.
«Alle er der»
Rent praktisk mener Ane Charlotte Spilde at Tinder har gjort det enklere å møte folk på grunn av den store brukerdatabasen, hvor man får tilgang til et hav av fremmede med bare noen tastetrykk. Akkurat dette mener hun er noe nytt.
– Derimot har det lenge eksistert datingtjenester, både før og etter internettets fremmars, som har gjort dette mulig, i tillegg til at folk har funnet hverandre i chat-grupper av ymse slag lenge før app-dating.
Hun mener den største forskjellen med appdating, er at nettdating både har blitt avmystifisert og legitimert på et helt annet nivå.
– Før ble man kanskje ansett som litt sær og desperat hvis man datet på nett, mens den allmenngjøringen vi har sett av Tinder og andre datingapper gjør det til en helt dagligdags aktivitet for unge single, som man i mindre grad skammer seg over.
De fleste av informantene i masteroppgaven oppga at de opplevde noe stigma rundt app-dating, men at den gradvis er i ferd med å forsvinne og at flere og flere tester det selv.
– Blant de yngste informantene fikk jeg høre at det å være singel og ikke være på dating-apper var litt som å ikke være på Snapchat eller Instagram: «alle er der».
Denne saken ble første gang publisert 22/01 2020, og sist oppdatert 27/01 2020.
