Veronica (27) dro til sjøs som 17-åring. Men ikke alle respekterer en ung kvinne til rors

Det blåser nordavind fra alle kanter. Snøen har fokket seg i skavler og omgivelsene gir ingen beskyttelse mot den bitende vinden. Vinteren har lagt sitt strenge slør over landskapet. 

Vedkommende som kommer mot meg på brygga er ikke en gammel sjøulk, men en ung kvinne med flagrende hår og et smil som i en Colgate-reklame. 

«Hører hun hjemme her», hører jeg min gammelmanns-indrestemme spørre. Men hvis det er en som virkelig hører hjemme her, midt på vinteren, i et forfrossent Finnmark, så er det Veronica. Ikke meg. 

– Båten ligger her, forteller Veronica Skotnes (27) peker på en 42 fots seilbåt med stålskrog. 

Hun smiler, upåvirket av kulden som fryser snørr til is, mens hun viser vei gjennom havna i Alta. Dagen er på sitt kaldeste da vi klyver ned i den unge kvinnens seilbåt. Greit å få litt varme tilbake, tenker jeg. Men på innsiden er det ikke mye varmere. 

– Strømbrudd i natt, det er litt kjølig, sier Veronica uanfektet.

Hun lager en kopp te og setter seg i sofaen med et drømmende blikk:

– Jeg gleder meg til jeg kan legge ut på seiltur igjen, sier hun og starter på en fortelling om et liv som til forveksling høres ut som en polfarers liv på Roald Amundsens tid. Men Veronica lever nå, i vår tid. Og hun lever et liv mange misunner henne, men få ville orket.

Ung kvinne, gammel båt

Hun dro til sjøs som 17-åring. Som mannskap, en såkalt fokkeslask, på en skonnert i Nordsjøen. Allerede den gangen skilte hun seg ut fra jevnaldrende. Oppholdet på skonnerten var ikke bare et blaff av ønske om eventyr og ungdommelig utferdstrang.

Det var starten på noe mye større.

Veronica forteller at hun vokste opp kun med mor.

– Mamma ivret alltid etter at jeg skulle komme ut i verden og gjøre ting, forteller hun og mistenker at moren hadde samme drivkraft da hun var ung.

– Jeg fikk jo lov til å reise rundt alene i Europa allerede da jeg var 15 år. Mamma stolte på meg. Jeg var rastløs, men selvstendig. Derfor «slapp hun meg fri». Hun ga meg den tilliten. Og det har jeg alltid vært takknemlig for, forteller Veronica.

Hun er utdannet i arktisk friluftsliv ved Universitetet i Tromsø, noe som har gitt både praktisk erfaring og faglig forankring i hvordan man lever og ferdes i nordlige strøk.

– Jeg tror nok dette med å gjøre ting på egen hånd, utforske og oppleve, alltid har ligget i meg, innrømmer Veronica og hopper over noen år. Frem til 2020.

– Da kjøpte jeg min egen båt. Og den er fra 1982, sier hun. 

Hun smiler bredt og slår litt rundt seg med armene i båtens indre. For ja, den er fra 80-tallet, og stilen kjenner jeg igjen fra da jeg selv var ung. Solid, mørkt treverk.

– Men skuta er pålitelig og solid, påpeker Veronica.

I 2022 la hun ut på sitt første seilas alene. Og hun valgte ikke Middelhavet eller andre eksotiske strøk med behagelige temperaturer og lyseblått hav. Veronica valgte en av de mest værharde, tøffeste og beryktede havområdene i hele Europa: Finnmarkskysten.

Landsdelen er tynnest befolket i Norge, og et av de mest folketomme områdene i hele Europa.

– Kanskje var det nettopp det bortgjemte og glemte som lokket meg dit. Løftet om et land nærmest blottet for mennesker, undrer hun.

Hvorfor, er et spørsmål som går igjen i møte med andre mennesker. 

– Jeg har ikke noe mål med reisen min, annet enn å søke etter mennesker som kanskje kan gi meg et svar på hvorfor jeg selv befinner meg her ute langs kysten. 

Slik svarer Veronica på spørsmålet nær alle spør henne. 

Hardt i nord, hardere i sør

«Det bor mennesker på den ytre kyst. De er ikke mange, men det er noen. På små øyer klamrer de seg fast i et lite stykke stein mens bølgene stadig slår over dem. De lever sitt liv der ute, slik jeg lever mitt, ved havet, men ikke ved det havet man finner avbildet på postkort sammen med røde solnedganger, parasoller og frodige strender, postkort som er fettete av solkremfingre og henger på et stativ sammen med håndlagde smykker av skjell og sneglehus, nei, ikke ved det havet, men ved ishavet. Det svarte, kalde og uberegnelige ishavet, der lever de sitt liv».

Veronica har skrevet bok om sine opplevelser på havet, «Det jeg leste i bølgene». Her skildrer hun det å leve alene på sjøen, utfordringer med kulde, mørke og isolasjon, men også om friheten i å være utenfor det moderne samfunnets tempo.

Men hun romantiserer ikke eventyret. Hun åpner isteden et vindu til et liv langt fra allfarvei.

Selv om Veronica har valgt et liv i elementer der flatt hav i løpet av kort tid kan forvandles til frådende sjø og risiko for eget liv, er det ikke seg selv hun ønsker å fremheve i boken. Hun er mest opptatt av å formidle møtene med mennesker i havgapet.

Møter med folk som lever på små øyer, i avsides kriker og kroker av vår langstrakte kyst.

Lever du et liv som ofte er prisgitt naturkreftene, langt fra strømlinjeformede shoppingsentra, kaffebarer og hyppige bussavganger, gjør det noe med deg som menneske.

Men Veronica ser det på en litt annen måte. Livet i nord kan være hardt, men det kan det også være i urbane strøk i sør, bare på en annen måte. Å leve der er kanskje enklere, nærmere infrastruktur, legehjelp og bekvemmeligheter. Likevel kan tilværelsen være komplisert. 

– Jeg sliter heller med det som er håndfast, som frosten, snøen og været. Jeg kan slite med stormen og med vinden, men en annen form for slitasje finner også veien til den som ikke må bale med vær og avstander, og da kommer mørket, det virkelige mørket, sier Veronica.

Alene på havet har hun god tid til å reflektere over livet, og hun er svært dyktig på å sette ord på sine tanker og opplevelser. Og fortiden.

En kvinne har skylden?

– Etter det jeg kjenner til, har de fleste mennene i familien Skotnes forsvunnet på havet, forteller Veronica. I boken sin utdyper hun: 

«Det virker kanskje skjebnesvangert at jeg da skal velge å leve livet mitt i en båt, men sin arv kan man ikke velge. Da jeg var liten, fikk jeg høre historien om en kvinne. Hun var fra Losvik, eller Lohkesváhki, en sjøsamisk bosetting på Nordkinnhalvøya, nordvest i Tanafjorden. Hun het Ida, og hun skal ha giftet seg med min tippoldefar. Bryllupet sto i Vardø, i kirken. De skal ha flyttet til Berlevåg, og der skal de ha fått barn og levd sammen, og de skal ha levd sammen helt til hun oppdaget at han hadde et forhold til en annen kvinne. Da skal hun ha blitt hevngjerrig, hysterisk, og hun skal ha gannet mannen sin og alle hans mannlige etterkommere. Slekten Skotnes og deres menn skulle for alltid forbli under ganning, denne samiske forbannelsen, som er så sterkt forbundet med fordommer og frykt».

– Mennene i min familie ble rammet av tidlig død, livsstilssykdommer og rusavhengighet, ikke på grunn av sine egne moralske og til tider tvilsomme valg, sine frie handlinger, men altså på grunn av en kvinne?

Veronica rister litt oppgitt på hodet. Hun vil heller snakke om noe hyggelig. Som lokalbutikkene langs kysten.

– Å kjøpe en liter melk fra en liten lokalbutikk i Finnmark, kan ta mange timer, sier den unge skipperen med et smil.

Kan hende er det andre folk i butikken, og da må man stanse for å prate. Og da er det stor sannsynlighet for at man blir invitert over på vafler, kaffe, og kanskje blir man invitert på middag? Om man er heldig.

– Og så kommer man hjem åtte timer senere, med en kartong lunken melk i hånden.

Hvorfor Veronica takker ja til kaffe, middag og timer med prat, selv om hun vet at konsekvensen kan bli lunken melk og altfor mye kaffe, er veldig enkelt.

– Alle har noe å lære av folk som bor ved kysten, sier hun og kommer med en litt morsom observasjon angående nettopp kaffe.

– I Finnmark får du kaffe når du er på besøk, og så får du påfyll. Og påfyll. Men straks verten slutter å gi deg påfyll, ja da er det et tegn på at besøket er over.

– Lille vesla

Veronica har selvsagt tusen historier å fortelle fra sine flere år på havet. Møte med hval, flatt hav under midnattssol, nordlys i de mørke månedene, vill, uberørt natur og selvsagt uvær. For hva gjør du som enslig seiler på en 42 fots båt, når havet viser seg fra sin brutale side? Tar du en dårlig beslutning da, kan det bli fatalt.

Det er ikke som om en baker bommer på bolledeigen eller en fotograf tar et uskarpt bilde. Gjør du en feil på havet når uværet bygger seg opp, risikerer du å dø.

– Reve seil, skalke lukene, sier Veronica ut i luften.

Hun er blitt en erfaren seiler, men har heller ikke hatt noe valg. Har du bestemt deg for å bosette deg på havet langs Finnmarkskysten, er valget enkelt. Enten lærer du, eller så gir du opp. Slutten kan bli brå.

Ikke alle respekterer en ung kvinne til rors.

– En gang da jeg fortøyde båten til kaia på Sørøya, kom det brått en voksen kar bort til meg. Han ville snakke med kapteinen.

– Det er meg, sa jeg. Nei, sa han, og kalte meg lille vesla. Han mente kapteinen, vedkommende som eide båten. Det er fortsatt meg, sa jeg, men jeg visste hva han mente. Han ville snakke med en mann.

– Det er ingen andre om bord. Det er kun meg, og jeg er alene.

Da han forsto at det kun var «vesla» som seilte båten, brast det for den stusselige mannen:

– En kvinne skal ikke stå til rors.

– Han viftet med en kniv og begynte å kappe fortøyningslinene som holdt meg til brygga. Linene som er mitt eneste holdepunkt til land. Det var som å se noen angripe selve livet mitt, mitt eget hjem, tryggheten. Inni meg vokste det frem et sinne, en fullstendig primitiv kraft, et raseri som jeg aldri har kjent på tidligere. Hadde han vært mindre og jeg vært større, kunne jeg kastet ham på havet, innrømmer Veronica.

Hadde hun ikke fått hjelp av andre, vet hun ikke helt hvordan det ville endt.

«Villekulla»

Båten til Veronica er en 42 fot stor Ansø fra 1982 med stålskrog og to master.

– Den har fire store seil, som jeg kan håndtere med vinsjer, og som med kun vind og med tau kan føre skuta over hvert eneste hav, forteller Veronica.

Båten heter «Villekulla» og fungerer som bolig når hun lever på sjøen.

– Båten er mitt hjem, skroget mine vegger og sjøen min utsikt, forteller hun og forklarer at hun sover i akterkabinen.

– Den er romslig, og når jeg ligger i sengen, kan jeg se opp på himmelen gjennom en bred luke i dekket.

En gang i året må hun inn til land for å få seilbåten på tørr grunn. 

– Saltvannet kjemper mot alt det som er menneskeskapt, og jeg kan ikke annet enn å forsøke å utsette ødeleggelsen, sier Veronica. 

Hun seiler om somrene, men i de hardeste vintermånedene, fortøyer hun båten til kais et sted langs Finnmarkskysten og bor i båten gjennom vinteren.

Hennes nåværende eventyr, prosjektet «Alene med lyset», er litt hemmelig. Men kort fortalt overvintrer hun på en øy i Finnmark, ved et nedlagt fyr sammen med Alizé Jireh, en fotograf fra Chicago.

Formålet er å dokumentere hvordan det er å bo i slike omgivelser i ett år, i mørketid, vær og isolasjon.

Engasjert i kystnæringen

Etter å ha seilt langs den tynt befolkede Finnmarkskysten i flere år, er Veronica Skotnes blitt sterkt engasjert i kyst­folkets liv og er forbannet på det hun opplever som en urett knyttet til fiskeri­næringen og kystfolkets levekår.

Hun forteller at eiere av fiskebruk i Finnmark i siste halvdel av 1900-tallet fikk konsesjon til å bygge nye trålere med tilhørende fiske­kvoter, mot at de leverte fisken til de respektive brukene.

– Det ble begrunnet med et ønske om stabile helårsarbeidsplasser på land, til tross for potensiell overbeskatning og press på den lokale kystfiskeflåten. Trålerne ble bygget med leveringsplikt til mottak i Nord-Norge for å sikre lokale arbeidsplasser, sier Veronica.

Mot slutten av århundret begynte imidlertid kapitalsterke investorer lenger sør i Norge å kjøpe opp fiskebruk langs Finnmarks­kysten for å få tak i kvotene.

– De lovet at fisken skulle komme på land i landsdelen. Etter at oppkjøpene var gjennomført, ble leveringsplikten opphevet og erstattet med tilbudsplikt. Dette innebar at trålerne kun var pliktige til å tilby fisken til sine egne mottak i Finnmark. De samme selskapene, som nå eide både fiskebruk, kvoter og båter, ga seg selv avslag på egne tilbud, noe som gjorde det lovlig å frakte fisken sørover. Dette førte til at fiskebrukene i Finnmark gikk konkurs på grunn av manglende leveranser, mens investorene beholdt verdien i båtene og kvotene, forteller Veronica. 

Kystfolket i Finnmark følte seg svindlet. De mistet både kvoter, fiskebruk, arbeidsplasser og retten til egne naturressurser.

– At de våget! Den lokale kystfiskeflåten ble presset vekk av store trålere som kun høstet av verdiene og fraktet dem ut av landsdelen, og etter hvert som fiskebruk langs kysten ble lagt ned, ble det også vanskeligere for lokale fiskere å levere fangsten sin. Skulle de gå helt til Tromsø, kun for å levere noen kilo fisk? Flere fiskevær i Finnmark ble gradvis nedlagt. Løftet om arbeidsplasser hadde blitt brutt, mener Veronica og peker på absurditeten i det hele:

– Mens lokalbefolkningen har mistet retten til å fiske i egne kystområder, blir fisken som fanges utenfor stuevinduet deres ofte sendt jorden rundt for prosessering, for deretter å bli solgt tilbake til dem i butikken, sier Veronica Skotnes, som er blitt en engasjert stemme for kystfolkets rettigheter.