Verdens største luftputebåt har plass til 500 soldater
Verdens største amfibiske luftputefartøy rydder vei − både for Russland og Nato. Det russiske sjøforsvarets Zubr-Class LCAC ble designet på 1980-tallet og er fortsatt verdens største, tungt bevæpnet og stort nok til å frakte stridsvogner og tropper.
Tre stridsvogner, ti pansrede kjøretøyer eller opp mot 500 soldater får plass om bord på verdens største militære luftputefartøy – Zubr-Class LCAC. De fire bokstavene står for Landing Craft, Air Cushioned, og er et kraftfullt angrepsvåpen og landgangsfartøy for både Russland og Nato-landet Hellas.
Det anvendelige fartøyet ble unnfanget i Sovjet-tiden, men er fortsatt i drift. Det svevende skipet er utstyrt både med raketter, artilleri og en rekke andre håndvåpen. Lastekapasiteten er på hele 555 tonn som foreles i lasteområdet på 400 kvadratmeter.
Verdens største luftputebåt er nemlig konstruert for å kunne frakte via sjøveien både forsterkninger i form av tropper og/eller militært utstyr til for eksempel ubeskyttede kystområder.
Når en av luftputebåtene ankommer en fiendtlig kyst, har den nok kraftige skyts om bord til å skyte i senk store militære fartøyer uten å senke farten − for så å fortsette ferden et godt stykke inn på land for å sette av tropper og utstyr. Fremdriften besørges av tre gigantiske propellenheter. Hver enhet består av fire propellblader som hver er 5,5 meter lange. Kreftene produseres av gassturbiner.
Gammel idé
Selv om den aller første militære luftputebåten ble produsert i USA og sjøsatt i 1986 så er konseptet gammelt. Den aller første ideen som ble nedfelt på et stykke papir daterer seg helt tilbake til 1716. Da fantaserte svensken Emanuel Swedenborg om en slags robåt med øsekarlignende årer og en luftpute. Men den ble aldri bygd.
Drøyt 150 år senere, på midten av 1870-tallet bygde oppfinneren og ingeniøren John Isaac Thornycroft en serie modeller der ideen var å få luft mellom skrog og vann for å redusere friksjon. Men selv om han fikk godkjent flere av patentene, kom ingen båt i bruk.
Nestemann ut var den finske ingeniøren Toivo Kaario da han som førstemann i 1931 faktisk bygde en modell som fungerte. Men penger var ikke mulig å tjene på prosjektet, som derfor ble lagt vekk.
Prøving og feiling
Bare få år senere, midt på 1930-tallet, ble det fart i sakene da den sovjetiske ingeniøren Vladimir Levkov laget rundt 20 eksperimentelle landgangsfartøyer og raske torpedobåter. Fartøyene ble holdt i luften av to vifter som trakk luft under skroget og brukte en luftpropell til fremdrift. I en test kom en av båtene hans opp i den for datidens svimlende hastighet av 130 km/t, cirka 70 knop.
Utviklingen skjøt videre fart da den britiske oppfinneren Christopher Cockerell på 1950-tallet laget små modeller bygd med støvsugermotorer og blikkbokser. Patentet med det såkalte hovercraft-prinsippet var lenge hemmeligstemplet som potensielt strategisk, men i 1958 fikk forskningssenteret, det britiske National Research & Development Corporation lov til å videreføre prosjektet.
Et fartøy bygd etter Cockerells design ble sendt over Den engelske kanal fra Frankrike til Storbritannia. Siden har det britiske forsvaret brukt hovercraft, og har i dag også et eget treningsfelt for landgangsoperasjoner med slike skip. Christopher Cockerell fikk 1000 pund for patentet og i 1969 adlet for bidraget til det britiske sjøforsvaret.
Noe som bringer oss til dagens superfartøy.
I 1986 kom de første luftputebåtene i Zubr-klassen i tjeneste. Totalt ble 15 båter påbegynt ved verft i St. Petersburg og på Krym. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning, ble to skip til delebåter, men tre ble overlatt til Ukraina. Mens Ukraina utrangerte båtene i 2008, har den greske marinen operert tre Zubr-skip siden 2001. Skipene er dermed de første Sovjet-konstruerte marinefartøyene som har kommet i tjeneste for et Nato-land.