Toktet var et mysterium for ubåtmannskapet. Det gikk fryktelig galt
9. februar 1945 møttes en tysk og en britisk ubåt utenfor Fedje i Hordaland. Før sola gikk ned samme dag lå en av dem på havbunnen med 73 døde om bord. Den tyske ubåtens hemmelige våpentransport til Japan var stoppet.
«Dette toktet er et mysterium. Ingen vet hvor vi skal, eller hvordan det vil ende».
Førstemaskinist William Transier (20) om bord i den tyske ubåten U-864 kunne ikke si noe mer til kjæresten Edith, som han vokste opp med og ville gifte seg med.
Bare noen få utvalgte visste hva slags tokt U-864 skulle ut på før jul 1944, og hva ubåten var lastet med. Blant dem var storadmiral Karl Dönitz og føreren av det tyske riket, Adolf Hitler.
Og den britiske forsvarsledelsen.
Korvettenkapitän Ralf-Reimar Wolfram (33) var sjef om bord i U-864. Han hadde ingen anelse om at britene hadde knekket tyskernes koder. Ingen andre tyskere heller.
Derfor hadde de utvekslet høysensitiv konfidensiell informasjon i kryptert form − som gløgge kodeknusere i Bletchley Park, 80 kilometer nord for London hadde fanget opp og dechiffrert.
U-864 ble til et høyt prioritert mål.
Mitt skip er lastet med …
Storadmiral Karl Dönitz var øverstkommanderende i den tyske krigsmarinen. Han var en av de aller viktigste i Hitlers Tyskland. For ham var ubåter våpen, ikke lastefartøy. Men da Tysklands allierte Japan slet i Stillehavet, måtte selv Dönitz gå inn i transportbransjen i Operasjon «Caesar».
Planen var å seile ubåten U-864 fra Kiel til Penang i Malaysia. Om bord var en dyrebar last: 67 tonn kvikksølv (fordelt på 1857 stålflasker) − tiltenkt våpenproduksjon. Deler til Messerschmitt jetjagerfly, tilhørende tegninger og annet krigsmateriell ble lastet lastes om bord. Båten var utstyrt for langtur, inkludert proviant, drivstoff og utstyr for et halvt år til sjøs.
Båten var også lastet med hjernekraft, deriblant de sivilt ansatte Messerschmitt-ingeniørene Rolf von Chlingensperg og Riclef Schomerus, og to japanske vitenskapsmenn: Toshio Nakai, ekspert på rakettdrivstoff og torpedoekspert Tadao Yamato.
Tyskerne hadde kommet langt i utviklingen av jet- og raketteknologi. De hadde de imponerende VI- og V2-rakettene, og Messerschmitt ME 163 «Komet», rakettflyet som i 1941 satte fartsrekord.
Selv om U-864 var tungt bevæpnet, skulle den ikke oppsøke kamp.
Ingen om bord eller i Berlin kjente til løytnant James Launder, eller hans ry som meget snarrådig sjøoffiser og fartøysjef på den britiske ubåten HMS «Venturer» − og utpekt til å senke U-864.
Snorkelsurr
U-864 forlot Kiel 5. desember 1944. Planen: Seile via Bergen, derfra vestover og nordenfor Shetlandsøyene, sørover rundt Kapp det gode håp, østover inn i Indiahavet og rakt til Penang.
Første etappe gikk tregt. Det oppsto problemer med en snorkelmast, og Korvettenkapitän Wolfram ble nødt til å sette kursen inn til Horten etter fire dager.
Først kvelden 27. desember gikk ferden videre mot Kristiansand, hvor Korvettenkapitän Wolfram registrerte enda mer surr med snorkelen. Han bestemte seg for å seile mot Farsund. Sikkert en grei seilas for en lokal fisker, men ikke for ubåtsjef Wolfram.
Han kjørte U-864 på grunn, men ikke på grunnfjell. Han klarte å få båten av sandgrunnen, men måtte til land. Tiden gikk og 5. januar ankom U-864 ubåtbunkeren «Bruno» i Laksevåg, en viktig base for det tyske ubåtvåpenet under 2. verdenskrig.
Førstemaskinist William Transier benyttet anledningen til å skrive brev til kjæresten Edith. I brevet han postla i Bergen fortalte han om sitt savn og sitt ønske om at hun skulle gå med hans barn i magen.
Ubåtbunkeren i Bergen hadde stått imot flere angrep. Men mens de britiske bombeangrepene kostet 245 mennesker livet, hadde «Bruno» klart seg uten nevneverdig skade. Men 12. januar var lufta over Laksevåg igjen svart av bombefly, den gangen med tyngre skyts − sekstonns bomber.
Tre av dem traff «Bruno» og brøt det opptil 3,5 meter tykke betongtaket. 20 tyskere mistet livet, kontorer og lagerrom ble rasert og en minesveiper ble senket. U-864 lå klar til ferd mot Østen, men betongtaket over den bristet og skroget ble skadet. Skadene var mulig å reparere, og fartøyets hemmelige innhold var uskadet.
Lyden av fusk
2. februar 1945 tok fartøysjef James Launders HMS «Venturer» ut på ubåtens 11. krigstokt med kurs mot Hordaland-kysten. Tre dager senere mottok HMS «Venturer» en kodet melding om tyske ubåters bevegelser i området utenfor Bergen, men ikke noe spesifikt om U-864.
8. februar: Skadene på tyskernes U-864 var utbedret og Korvettenkapitän Wolfram styrte fartøyet sitt mot Shetland. Men Operasjon «Caesar» var ikke mer enn så vidt i gang igjen før kompressorene som forsynte dieselmotoren med luft, begynte å fuske.
En fuskende maskin laget støy som lot seg fange opp av fiendtlige ubåter. Dessuten risikerte man motorhavari, og man kan ikke drive omkring i rom sjø uten fremdrift.
9. februar: Trolig bannet Wolfram og hans mannskap så det ljomet i ubåtskroget. Avreise avlyst. Retur til Bergen.
U-864 skulle gå sør av øya Fedje, med eskorte derfra og inn til Bergen.
Neddykket i Fedjeosen ventet britenes HMS «Venturer». Klokken 09.32 registrerte hydrofonoperatøren lyd fra nordvest. Lydene tydet på at det var snakk om en tråler i arbeid. Kaptein Launders bestemte seg for å gå opp i periskophøyde. Ingen tråler i nordvest, men flere sørover. Bekymringsfullt.
Klokken 10.10: Flere lyder, høyere også fra nordvest. Stille. 15 minutter senere; lyder igjen. Den typiske lyden av propeller. Kanskje fra U-864?
Ung og lovende
Løytnant Jimmy Launders (26) var en stigende stjerne i den britiske marinen. Den unge fartøy- sjefen på HMS «Venturer» visste hva han drev med. Mannskapet visste også hva Launders var god for, deriblant løytnant Andrew Chalmers, som etter krigen uttalte om sin sjef: «We would have gone to the ends of the earth with him, because he was that good».
Det var Chalmers som speidet i periskopet etter opprinnelsen til lyden hydrofonoperatøren hadde hørt. Etter drøyt ti minutter fikk han øye på noe i sør, en mast stikkende opp av vannet cirka 4,5 kilometer borte.
Chalmers rapporterte synet til Launders, som deretter satte mannskapet i kampberedskap. Klokken bikket 11.15 og løytnant Launders satte i gang jakten.
Launders overtok periskopet og ble overrasket. Fiendebåten hadde fortsatt både angreps- og observasjonsperiskopet oppe. Hva gikk det av den tyske ubåtkapteinen? Avstanden mellom de to ubåtene var drøyt to kilometer.
Korvettenkapitän Wolfram våknet og skjønte at en fiendtlig ubåt var på ferde. Han bestemte seg for sikksakkmanøvre med periskopet oppe i håp om å se fienden, og kanskje snu spillet.
11.51 registrerte Launders på ny ubåten med periskop over vannet. Launders regnet litt på sikksakkmønsterets trigonometri. Han anslo tyskernes kurs. Ubåten hadde kurs for Fedjeosen, men med lavere fremdrift, ettersom kursen var krokete.
HMS «Venturer» fulgte etter med samme hastighet, men kursen var strak, og avstanden mellom ubåtene krympet enda mer.
Selv om løytnant Launders var både dyktig og kaldt beregnende, spredde frykten seg i «Venturer». De hadde forfulgt den tyske ubåten i to og en halv time, den siste halvtimen posisjonert bak den, på parallell kurs. «Vi håpet at den skulle gå til overflaten, slik at vi kunne sikte inn nøyaktig og ta den med en gang», sa «Venturers» navigatør John Frederick Watson senere.
− Poor bastards
U-864 var nå tre kilometer vest for Fedje. HMS «Venturer» kunne ikke la ubåten slippe inn i Fedjeosen, der den lett kunne bli borte.
Launders bestemte seg for å gjøre noe han aldri har gjort: fyre av torpedoer i neddykket tilstand mot annen neddykket ubåt. Han visste nå at han sto overfor en formidabel ubåt med seks torpedoer. HMS «Venturer» hadde fire torpedoer som støyet fælt. Launders var redd tyskerne skulle manøvrere unna straks torpedoene hans startet.
Launders brukte hodet igjen: Om han kunne beregne når fienden svingte mot babord og deretter mot styrbord, og sammenholde dette med sine egne torpedoers baner, kunne et angrep gå bra.
Klokken var 12.10. Launders registrerte at U-864 var i styrbord kurs i sikksakk −mot «Venturer», og ga avfyringsordre.
U-864 hørte torpedoen komme og dykket. Launders hadde forutsett manøveren. Andre og tredje torpedo gikk forbi U-864 og traff fjæresteinene utenfor Fedje. Den fjerde og siste torpedoen fra «Venturer» veide nesten 2,5 tonn og gikk med en fart på drøyt 80 km/t gjennom saltvannet. Torpedoen traff U-864 midtskips og sprengte den tyske ubåten i to.
Om bord på HMS «Venturer» var det lettelse, behersket glede og respekt for det tyske ubåtmannskapet på havets bunn.
− Poor bastards», sa Henry James Plummer som avfyrte torpedoene.
På sin siste landlov hjemme i Tyskland hadde førstemaskinist William Transier bedt sin mor ikke bli altfor lei seg om han ikke skulle komme tilbake. Han skulle få rett i sine bange anelser.
Ante ingenting
John Frederick Watson, navigatør om bord på HMS «Venturer», var i årene 2007–2009 i kontakt med Kystverket. Han ga utfyllende opplysninger om senkingen av U-863.
I en epost til kystverket 26. mars 2009 skriver Watson: «I mange tiår etter krigen hadde jeg ingen anelse om at U-864 var noe annet en vanlig angrepsubåt i den tyske «ulveflokken», ante ikke at den var fylt opp med kvikksølv og annet krigsmateriell».
Vil heve ubåtvraket
Historien om U-864 sluttet ikke 9. februar 1945.
Den tyske ubåten med 67 tonn kvikksølv om bord utgjør en tikkende miljøbombe som bekymrer folk i Fedje og omegn. Vraket ble lokalisert i 2003. Tidligere har Kystverket undersøkt muligheten for heving av U-864.
To ulike løsninger ble vurdert: Tildekking av vraket og området rundt, eller heving av mest mulig kvikksølv, for dernest å tildekke vraket.
Hans Petter Mortensholm har været prosjektansvarlig i Kystverket og sier at Regjeringen ønsker å heve kvikksølvlasten. En egen ekspertgruppe har anbefalt tildekking av vrak og last. Foreløpig er ingen beslutning tatt, men en rekke alternativer vurdert.
