Torunn gir aldri opp håpet: – Noen der ute vet hva som skjedde

Risør 28. august 1981: Marianne er seks og et halvt år. Hun har nettopp begynt i første klasse og er blitt stolt storesøster til lille Elsebeth på fire måneder. Det er sensommer og varme dager i småbyen Risør. Marianne har på seg yndlingskjolen sin. Den er beige med brune blomster.

To is og en godtepose

Mamma Torunn er i nabobyen Arendal på gardininnkjøp. Nina er kommet for å sitte barnevakt. Marianne har fått ti ­kroner av mamma og er på vei til Frydendal Varehandel for å kjøpe is til seg og barnevakten. 

Butikken ligger to hundre meter unna. Det er en vei Marianne har gått hundrevis av ganger, både alene og sammen med mamma. Klokken er ca. halv tre da hun går inn i butikken og kjøper to Krone-is og en godtepose. Det kan vitner huske helt klart. 

Etter å ha betalt, går Marianne ut av butikken. Hun vil trolig skynde seg hjem så isen ikke smelter. Det er ekstra varmt den dagen.

Et romskip

De som jobber i butikken, rekker å se at Marianne går ut av døren før de fortsetter videre med sitt.

– Etter det er det ingen som ser noe mistenkelig, absolutt ingenting, enda det er midt på høylys dag. Det er fredag og vanligvis en travel tid med folk og biler utenfor butikken. I tillegg er det en husmorskole rett over veien med mange elever. Men ingen husker å ha sett noen ting. Det er som om Marianne forsvant med et utenomjordisk romskip uten å etterlate seg et eneste spor, sier Torunn Rugaas ettertenksomt. 

Marianne 50 år

Da datteren i oktober i fjor skulle ha fylt femti år, la Torunn ut en etterlysning på Facebook og ba om hjelp. Etterlysningen gikk viralt, og ble delt over atten tusen ganger. Med etterlysningen håpet Torunn å få inn nye tips på hva som kunne ha skjedd med Marianne. Noe hun også fikk.

En mann fra Risør tipset om noen juv og grotter i nærmiljøet som kun de færreste visste om og foreslo å lete der. Kanskje hadde den som tok Marianne den gangen gjemte henne der? 

Torunn tok tipset på alvor og tenkte at det var verdt et forsøk. Klatrere fra Oslo kom til for å hjelpe.

– Letingen ble en stor påkjenning. Det satte seg i hele systemet og jeg ble ganske slått ut. Jeg vet ikke hva jeg ventet å finne, noen levninger, kanskje? Noe som kunne gi meg et svar. For det er et svar jeg leter etter. Noen der ute må jo vite hva som skjedde, og det er min store redsel at jeg må dø uten å få svar, sier Torunn som i forbindelse med innlegget på Facebook også mottok utallige støtteerklæringer, og et forslag til opprettelse av en spleis slik at hun kunne få hjelp og støtte til å skaffe seg en bistandsadvokat.

Slipper straff

– Flere i lignende situasjoner får tildelt bistandsadvokat, jeg skjønner ikke hvorfor ikke jeg kan få det?

Mariannes sak er blitt foreldet, slik at dersom gjerningsmannen nå står frem og tilstår, så slipper han straff.

– Men det finnes jo ingen bevis som kan bekrefte at Marianne er død, og da burde det forbli en forsvinningssak og ikke en drapssak, mener Torunn. Hun vil at den tidligere etterforskningen skal granskes, og at saken gjenopptas av Kripos cold case gruppe.

– Det er ikke dom og straff som opptar meg, jeg vil bare vite hva som skjedde med datteren min, og jeg vil saksøke politiet for dårlig arbeid, sier Torunn.

Hun synes det var et elendig politiarbeid som ble utført den gangen i 1981. Det har også flere kjente etterforskere støttet henne på.

Lette på feil sted

– Ingen, absolutt ingen kunne forestille seg at det var skjedd noe kriminelt i vår lille by, Risør, et sted der nesten alle kjenner alle og der noe lign­ende aldri hadde skjedd før. Men hvorfor ble det ikke umiddelbart lett der hun forsvant, undres Torunn på den dag i dag, og hvorfor ble ikke Kripos koblet inn tidligere?

– Marianne forsvant på en fredag, Kripos'etterforskning startet først tirsdagen etter. Det lokale politiet begynte å lete på feil steder, de antok at Marianne hadde gått til et vann i nærheten og kanskje druknet. Men hvorfor skulle hun det, hun hadde jo to is i hånden, og skulle hjem til barnevakten med den ene.

Ble hun påkjørt?

– I ettertid så jeg ofte for meg Marianne på vei hjem fra ­butikken, litt slentrende med is og godtepose i hendene og en bil i for stor fart. Kunne ­bilen ha kjørt på henne, og så i panikk slengt Marianne i ­bagasjerommet og flyktet fra åstedet?

Hvis politiet straks hadde begynt å lete langs veien der hun gikk, kunne de kanskje har funnet noe, et is-papir, ­rester av en godtepose eller et eller annet. Kanskje bremsespor fra en bil eller lignende, tenker Torunn som er full av spørsmål som aldri kommer med svar.

Ventemodus i 44 år

Torunn henter frem et bilde av Marianne. Det er fra første skoledag der Marianne har på seg kjolen hun forsvant i.

– Sånn som jeg strevde for å få tak i en slik kjole, minnes Torunn.

Marianne hadde sett den på kusinen sin og ønsket seg maken. Men butikken var utsolgt, og en lignende var ikke å oppdrive. Til slutt fikk hun arve den av kusinen sin og ble så glad. Siden bodde hun omtrent i den kjolen, ville ha den på seg hver dag.

Torunn har tenkt gjennom alle mulige løsninger på hva som kan ha skjedd den augustdagen i 1981, også den verste, nemlig den at noen forgrep seg på datteren og gjorde henne vondt. Men uansett er et svar bedre enn uvissheten hun har levd med i alle disse årene.   

– Med et svar, kan jeg sette punktum og få fred, sier Torunn og forteller at hun ­føler hun har levd i et slags ventemodus i fire og førti år.

Den lille babyen

– Det har gjort meg rastløs. Jeg blir sjelden lenge på et sted. Helt siden Marianne forsvant har jeg bare hatt lyst til å være underveis fra et sted til et annet. I dagene etter forsvinningen var jeg ute av stand til å ta meg av Elsebeth. Svigerinnen min måtte passe henne til jeg kunne stå på bena igjen.

– Men det er takket være Elsebeth at jeg kom meg videre. Jeg klamret meg til den lille babyen min. Ville ta henne med meg overalt og helst være helt alene hele tiden. Gjerne på Hardangervidda i en hytte der ingen kunne nå oss. Ikke spør meg hvorfor, men slik var det, sier Torunn og viser til at sorgen har mange ansikter. Det viktigste er at man er ­ærlig med egne følelser. 

Mann fra Vegårshei

Torunn og Mariannes far hadde vært skilt i flere år før forsvinningen, men heldigvis hadde de gode relasjoner og Marianne var ofte hos pappa i Kragerø. Torunn var ikke alene i sorgen. Mariannes pappa var like sønderknust.

Torunns andre ekteskap med Elsebeths far gikk i stykker etter at Marianne forsvant.

– Jeg bare måtte være alene, forklarer Torunn.

Livet handlet om Elsebeth og meg, og Marianne som var borte.

– Etter en stund kom en middelaldrende mann fra Vegårshei i politiets søkelys. Han var kjent i Risør-miljøet og alle visste at han var glad i å fortelle groviser og klå på ungjentene. Men jeg hadde mine tvil fra første stund, trodde aldri at det kunne være han, sier Torunn.

Les også: (+) Kripos ble lurt trill rundt av improvisert alibi

De fulgte feil spor 

Mannen fra Vegårshei ble ­forhørt i åtte måneder og satt tidvis på isolat med brev- og besøksforbud, men til slutt kom politiet frem til at mannen hadde et bunnsolid alibi.

Torunn synes det ble gjort mye unødvendig politiarbeid som kunne vært anvendt på andre måter den gangen. Likeledes da teorien om at Thomas Quick var den skyldige, noe Torunn heller ikke trodde på, for maken til lystløgner hadde hun aldri møtt. 

Hun var kun femogtyve år da Marianne forsvant, og følte seg lite i stand til å vurdere politiets etterforskning.

– Men jeg husker at jeg ofte synes de fulgte spor jeg ikke helt forsto grunnen til.

Kripos Cold Case

– I alle disse årene har jeg fått utrolig mange tips og sjekket ut samtlige. Vi har vært i kontakt med omtrent alle de klarsynte personene som finnes her i landet, og i utlandet.

I forbindelse med Torunns etterlysning på Facebook i fjor, kom det også inn et annet tips som var såpass seriøst at det lokale politidistriktet i Agder ba Kripos Cold Case gruppe om hjelp. 

Etterforskningslederen for kalde saker hos Kripos, Espen Erdal, bekrefter dette overfor Hjemmet og sier at det ble foretatt både avhør og gjort ulike undersøkelser for å sjekke ut dette nye tipset.

– Det ble ikke funnet grunnlag for å gå videre med ytterligere etterforskning, sier Erdal.

Tar aldri slutt

For Torunn tar imidlertid letingen aldri slutt. Hun mangler et barn. Uten datteren Elsebeth den gangen, er hun i tvil om hun hadde klart seg så godt som hun har gjort.

– Det at jeg var mamma til en liten baby som ikke hadde noen andre enn meg, ble avgjørende. Jeg sto opp og gjorde de daglige tingene, og langsomt kommer jo livet tilbake igjen, bare at det blir et helt annet liv, understreker Torunn. 

Da Elsebeth vokste til, ­måtte Torunn gå i terapi. For hvordan i all verden skulle hun klare å slippe minstedatteren ut på egen hånd? På den annen side måtte hun heller ikke bli for overbeskyttende, da ville tragedien ramme Elsebeth, også.

Les også: (+) Populære Thomas (18) ble drapsmann

Lappeleken 

– Vi lekte lappeleken i mange år. Det lå lapper overalt der vi skrev hvor vi var og når vi kom hjem igjen. Det fungerte veldig bra, smiler Torunn som er takknemlig for at både Elsebeth og datterdatteren Natalie på snart nitten år bor i nærheten.

– Vi er sterkt knyttet til hverandre, sier Torunn som i de siste femten årene har vært gift med Knut.

Sammen har de skaffet seg en feriebolig både på Geilo og på Sicilia.

Godt er det, og snart er de underveis igjen. Det er da Torunn har det som best.

– Sitter jeg for mye i ro, kommer tankene og alle spørsmålene, da er det fort gjort å gå ned for telling. Men jeg gir aldri opp håpet om å få et svar, for noen der ute vet, tror Torunn Rugaas som er takknemlig for alle seriøse tips. 

Politiet forstår fortvilelsen

– Først av alt vil jeg si at jeg har stor forståelse for at foreldrene til Marianne ønsker svar på hva som skjedde med datteren deres i 1981, sier påtaleleder i Agder politidistrikt Terje Kaddeberg Skaar ved Agder politidistrikt Agder politidistrikt. 

Han sier politiet gjør undersøkelser dersom det kommer inn konkrete tips som kan bringe dem nærmere ­svaret på hva som skjedde med Marianne. Politiet har undersøkt konkrete tips siden 2006, dessverre uten at dette har gitt svar. 

– På generelt grunnlag er det vanskelig å si og mene noe om en sak som ble etterforsket for over 40 år siden. Etterforskning er et fagområde som har utviklet seg voldsomt i politiet de senere årene, både når det gjelder fremgangsmåter, metodikk og systematikk. Det er heller ikke noen av personene som jobbet med saken da som jobber i politiet i Agder nå, sier Kaddeberg Skaar. 

Espen Erdal er etterforsknings-lederen for kalde saker i Kripos. Han bekrefter overfor Hjemmet at de har gjort nye avhør og undersøkelser i saken:

– Jeg kan bekrefte at det ble foretatt både avhør og gjort ulike undersøkelser for å sjekke ut det nye tipset som kom i fjor høst, men at det ikke ble funnet grunnlag for å gå videre med ytterligere etterforskning, sier Erdal.

Les også: (+) Fembarnsfar fra Østfold ble en av landets verste seriemordere

– Etterforskningen ble preget av tunnelsyn

Ola Thune var nyansatt etterforsker i Kripos og var med på etterforskningen i Marianne-saken i 1981. Her svarer han på kritikken som i ettertid ble fremsatt.

– Marianne-saken var en av den første saken jeg var med på da jeg i 1981 startet min karriere i den såkalte «mordkommisjonen». Jeg var ny som drapsetterforsker, og ganske uerfaren. Jeg var ikke en del av led­elsen, og gjorde det jeg ble bedt om. Ut fra den kunnskapen jeg hadde den gangen, hadde jeg ingen forutsetning til å kritisere etterforskningen.  

– Det var et svært omfattende arbeid som ble nedlagt, store ressurser ble benyttet i etterforskningen og i søk for å finne Marianne Etter å ha tilegnet meg mer erfaring og fått bedre innsikt i sakens helhet, er jeg imidlertid enig i kritikken som i ettertid ble fremsatt.

– Dessverre fikk etterforskningen i 1981 en kraftig slagside i den forstand at en mulig mistenkt tidlig ble utpekt som gjerningsmann, og som det etter hvert skulle vise seg hadde et solid alibi. Det er åpenbart grunn til å hevde at vi hadde gått i den såkalte ­«bekreftelsesfellen», og ble preget av «tunnelsyn».

– Oppsiktsvekkende funn

Vi trodde lenge at vi hadde rett mann, store ressurser ble derfor benyttet på å finne tilstrekkelige bevis mot den mistenkte. Han satt flere måneder i varetekt, men siktelsen ble senere henlagt på grunn av «bevisets stilling». Saken forble uoppklart.

– Flere år senere fikk jeg selv ansvaret for den uoppklarte forsvinningssaken. I 1991 gikk en kollega og jeg inn i saken på nytt og forsøkte å se på den med nye øyne. Blant annet fant vi det nødvendig å evaluere og kontrollere bevisene som var grunnlaget for siktelsen mot vedkommende som ble varetektsfengslet i 1981. Det vi da fant var mildt sagt oppsiktsvekkende.

– Vi oppdaget at det var klare bevis på at den mistenkte befant seg geografisk på et helt annet sted enn i Risør da Marianne forsvant, og at han dermed hadde et solid alibi. Ransaking og grundige kriminaltekniske undersøkelser av bilen til vedkommende etter pågrip­else, avdekket heller ikke et eneste teknisk bevis eller andre spor som kunne knytte han til handlingen eller Marianne. Dette er til tross for at bilen ikke var blitt vasket fra forsvinningstidspunktet og til politiet beslagla den. Det fantes heller intet annet konkret som knyttet han til saken – annet enn spekulasjoner og vage hypoteser.   

– I 1991 foreslo jeg at etterforskningen skulle gjenopptas med tanke på at det mest sannsynlig fantes en annen gjerningsperson enn han som hadde vært siktet. Jeg skrev en rapport om dette, og foreslo flere kon­krete tiltak som burde iverksettes. Dessverre ble dette ikke tatt stilling til fra den eller de som hadde det på­talemessige ansvaret. Kort tid etter dette, sa jeg opp min stilling og sluttet i Kripos, sier Thune.