Svensken regnes som så farlig at de ikke tør å slippe ham ut

To drap er sikkert. Trolig er tallet drapsofre mange ganger høyere. Og han har torturert mennesker. Til og med gravide kvinner.

– For de fleste er jeg bare et monster, sa Jackie Arklöv om seg selv i et intervju med Aftonbladet.

Den tidligere leiesoldaten vervet seg på 1990-tallet i den kroatiske HVO-militsen under krigen på Balkan. Der begikk han overgrep så grusomme at han ble dømt til lang straff for krigsforbrytelser.

I dag sitter han fengslet på ubestemt tid i den nordsvenske byen Umeå, dømt til å sitte inne på livstid for å ha likvidert to politifolk. Drapene er kjent i Sverige som «Malexander-mordene».

Og mens Tony Olsson og Andreas Axelsson, de to som sammen med Arklöv ble dømt til livstidsstraff for Malexander- mordene, kan bli løslatt i løpet av et år eller to, er det ingenting som tyder på at Arklöv vil få den samme muligheten – selv om han har søkt om det en rekke ganger.

Senest i fjor gikk Arklöv til retten for å be om å få straffen gjort tidsavgrenset. Han fikk først medhold i tingretten, den laveste rettsinstansen i Sverige, som begrenset soningstiden til 41 år. Ankeinstansen Göta Hovrätt registrerte at flere forhold tilsa at han fikk omgjort livstidsstraffen til tidsbestemt straff, men ett forhold gjorde at livstidsstraffen ble opprettholdt: Tilbakefallsrisikoen.

Jackie Arklöv regnes rett og slett som altfor farlig.

Vraket i Forsvaret

Jackie Arklöv kom til verden i Liberia 6. juni 1973. Hans mor var en fattig kvinne som ble gravid med en tilfeldig engelskmann i 60-årene. Moren ble kort etter sammen med en amerikaner ved navn Joe, men da han ble syk, bestemte hun seg for å adoptere bort sine to yngste barn, Jackie og en liten søster.

Søskenparet endte til å begynne med opp i Norge. Men da Jackie var rundt to år gammel, ble han og søsteren adoptert til et par i byen Ankarsund i Lappland. Arklöv viste tidlig tegn på identitetskrise. Han ble mobbet, men dominerte selv også andre barn.

Han utviklet tidlig en interesse for 2. verdenskrig, jødeutryddelsene og nazismen. Likevel ble han bare 17 år gammel tatt opp som befalselev i det svenske forsvaret. 

Etter å ha avtjent verneplikten, ble han vraket til videre offisersutdanning. Han var så vidt i kontakt med Fremmedlegionen i Frankrike, men han dro i stedet til Balkan.

Arklöv var bare 19 år gammel da han i 1992 reiste til Bosnia-­Hercegovina og meldte seg til tjeneste som leiesoldat for den kroatiske militsen HVO under krigen mot muslimene i området. Han jaktet på penger, kameratskap, eventyr − og strid.

Hans håp var å komme tilbake til foreldre og kompiser i Nord-­Sverige som en feiret og dekorert soldat.

Skrev ned forbrytelser

Men krig er sjelden fest. Det interne gruppepresset, de nerveslitende raidene gjennom fiendtlig område, all drepingen i den blodige konflikten, førte til at han selv begikk handlinger han ikke hadde tenkt seg. I sin private krigsdagbok skildrer Arklöv noen av handlingene som førte til at han senere ble stilt for retten og dømt for alvorlige krigsforbrytelser.

Sommeren 1993 var kamphandlingene særlig intense, og 13. juli pågikk harde trefninger mellom kroatene og muslimske tropper i nærheten av byen Rotimlja. Dagen etter inntok Arklövs gruppe Rotimlja og en nærliggende by, og flere sivile og barn ble drept.

Jackie Arklöv skriver i dagboken at hans avdeling tente på bygninger og ødela byen systematisk. De kastet granater inn i private hjem og «likviderer alt levende». Kroatene gikk fra gate til gate og renset byen etnisk og fjernet alle muslimer de kom over.

22 år gamle Mevlida Sesar var dessuten gravid i tredje måned. Hun ble tatt til fange sammen med sine to barn på to og tre år. Senere ble hun et sentralt vitne mot den svenske leiesoldaten. I dagene fra 14. til 16. juli 1993 torturerte Arklöv henne personlig.

I retten fortalte Sesar om en spesielt traumatiserende hendelse der Arklöv tok henne vekk fra de to barna, tvang henne ned på huk og ville ha henne til å si «Allahu Akbar». Da hun nektet, stakk han geværpipen sin inn i munnen hennes og gjentok kravet.

Svenskens soldatkompis sparket henne i ryggen og ropte «Si det da! Han er gal! Han kommer til å drepe deg».

Da ga hun etter.

Etter mishandlingen blødde hun fra underlivet, hun trodde fosteret var dødt. Arklöv ropte «fremad marsj, hore!» Han truet senere med å skjære fosteret ut av henne med kniv. En annen gang tvang han henne til å tenne seg en sigarett før han ga henne en voldsom ørefik så sigaretten skvatt ut av munnen hennes.

Ved andre tilfeller viste avdelingen hans frem bensinkanner og truet med å brenne alle kvinnene og barna deres til døde.

De grove overgrepene mot Mevlida og 65 andre kvinner og barn fra Rotimlja pågikk i flere dager. Episoden er bare ett av de mange overgrepene Arklöv senere ble dømt for i Høyesterett i Bosnia-Hercegovina.

«Dumme saker»

– Jeg har forsøkt å finne forklaringer på det jeg gjorde. Jeg mener; jeg er nok en idiot i krig, men jeg er ingen psykopat. Jeg elsket kampene og de korrekte drapene … men de der dumme sakene.., sa han i et intervju med Aftonbladet i 2008.

«De dumme sakene». Det var det han kalte overgrepene.

Og han var klar over at han gikk for langt enkelte ganger.

 – Dersom muslimene hadde vunnet krigen, hadde jeg blitt henrettet, uttalte han.

Tilbake i Sverige gikk det ikke lang tid før det ble klart for omgivelsene at Arklöv hadde med seg tung psykisk bagasje tilbake fra Balkan. Han havnet stadig i håndgemeng, han slengte rundt seg med trusler, og han ble en fryktet person i lokalmiljøet.

«Krigsforbryteren» ble han kalt, og det ble ikke bedre av at han åpent og aktivt sluttet seg til en nynazistisk gruppe.

Farget nynazist

Et år eller to etter at han kom tilbake fra Bosnia, fikk Arklöv en kobling til gruppen «NS Östersund».

Nynazistene som var medlemmer der var svært skeptiske til «den svarte nazisten», men han ble akseptert halvt på nåde ettersom han var like negativ til jødene og dyrket Hitler like mye som de andre. Den tidligere lederen i gruppen gjorde det likevel klart at dersom de tok makten, måtte Arklöv regne med å bli sterilisert.

Det var i dette miljøet han kom i kontakt med Tony Olsson og Andreas Axelsson – som skulle bli hans kamerater og senere «brothers in arms».

Trekløveret hadde allerede ranet flere banker, forretninger og postkontorer i sin felles forbryterkarriere da de 28. mai 1999 trengte seg inn i lokalene til Östgöta Eskilda Bank i Kisa og stakk av med 2,6 millioner svenske kroner.

I Malexander, 6–7 mil sør for byen Linköping, hadde politiet satt opp en veisperring. Ranerne ble stanset av en politipatrulje bestående av Olov «Olle» Borén (42) og Robert Karlström (30). 

Det de to betjentene ikke visste, var at ranerne før de nådde Malexander hadde skutt mot en annen politimann og dessuten kastet håndgranater mot politiet.

Da ranerne skjønte at de var blitt avslørt, åpnet de ild nok en gang. Ilden ble besvart, og én av ranerne ble truffet. 

– Jeg kastet meg ut av bilen og åpnet ild mot politibilen. Jeg traff Karlström og så at den andre politimannen gikk i dekning. Jeg løp mot ham og fyrte av et par skudd før jeg gikk tom for ammunisjon, forklarte Arklöv lenge etterpå.

Da han kom nærmere, så han at politibetjent Borén lå i grøfta ved siden av bilen. Han tok Karlströms pistol og skjøt Borén først, deretter politikollegaen Karlström.

− Løy for alle

Da han ble tatt, pekte Jackie Arklöv først ut sin medskyldige Tony Olsson som den som skjøt de drepende skuddene. Drøyt to år senere, i juni 2001 innrømmet Arklöv at det var han som gikk bort til politifolkene og henrettet dem med deres egne tjeneste­våpen. 

– Jeg har løyet for alle, det var jeg som skjøt de siste skuddene, sa Arklöv.

Les også: Bankranerne som rystet Sverige

Han hevdet at han nå ville tilstå for å gi de to ranskameratene «oppreisning», som han kalte det. I avhøret sa Arklöv at han er blitt spurt om hvorfor han skjøt de forsvarsløse politimennene, og hva han tenkte.

– Jeg kan ikke svare på det, jeg bare gjorde det. Omtrent som en form for militær reaksjon som jeg er opplært til. Tenk aldri, bare handle. Reager, sier stemmen på båndopptaket.

Omtrent på samme tid som Jackie Arklöv tilsto at det var han som hadde avfyrt de dødbringende skuddene mot de to politifolkene, fortalte han også at han vendt ryggen til naziideologien han hadde bekjent seg til i mange år.

Lei egen historie

Arklöv har tatt en god del utdanning mens han har sittet i fengsel, han har dessuten drevet mye med kunstmaling – og flere av bildene hans har vært vist frem på utstillinger utenfor fengselet. Motivene hans tar ofte utgangspunkt i historiske slagscener, han maler landskaper, karikaturer, minner fra krigen.Årene bak murene har også vært vanskelige for Jackie Arklöv på flere måter.

I oktober 2016 ble han overfalt og banket opp av andre innsatte i fengselet i Storboda bare noen måneder etter at han var overført dit.

Årsaken til flyttingen fra en anstalt i Borås, var avsløringen av at Arklöv hadde hatt et «upassende» forhold til en kvinnelig vokter, og at dette ble sett på som en sikkerhetsrisiko.

Det svenske rettsvesenet har flere ganger avvist Arklövs forsøk på å få straffen gjort tidsbestemt, senest i januar i fjor.

– Det blir vanskeligere med tiden å forstå hvorfor jeg sitter her. Det er naturligvis en konsekvens av mitt gamle liv, men iblant blir det ubegripelig. Jeg vil gjerne komme tilbake til Norrland. Et første skritt kunne være å søke meg til en anstalt i nord. Jeg liker naturen, musikken og mulighetene for å male der, sa Arklöv for to år siden, i et intervju med magasinet «Vägen ut».

Han fikk ikke lenge etter innvilget en søknad om soning i nord – i Umeå – der han nå sitter. Å snakke om det han er dømt for, gjør han helst ikke lenger.

– Jeg er så jævla lei av min egen historie. Jag skammer meg over det jeg har gjort, men dessverre er det ikke mulig å få det ugjort. Jeg har tatt min straff og forsøker nå å finne tilbake det mennesket jeg egentlig er, sier han resignert.

Dømt to ganger

Svensk påtalemyndighet henla anklager om krigsforbrytelser mot Jackie Arklöv, forbrytelser han var dømt for i Bosnia. Arklöv fikk til og med utbetalt erstatning.

Jackie Arklöv ble dømt to ganger for krigsforbrytelsene han begikk på Balkan.

Etterforskningen dokumenterte at han hadde deltatt i mishandling av fanger og sivile i flere leirer, blant dem Gabela, Dretelj og Grabovina. Fangene kalte ham «Den svarte djevelen», både på grunn av hudfargen hans og fordi han gikk iført en svart fascistuniform.

I sin krigsdagbok skrev Arklöv at å delta i den kroatiske militsen var en oppfyllelse av hans fascistiske drømmer, og at det å drepe muslimer var «nesten like godt som en orgasme.»

Arklöv var mistenkt for flere drap på bosniske muslimer, men etter krigen ble det vanskelig å bevise hvem som hadde gjort hva i nedslaktingene som fant sted når store områder skulle etnisk renses.

Derimot var det lett å bevise at svensken hadde mishandlet en lang rekke mennesker, både soldater som ble tatt til fange, og sivile. Under rettssaken i Sarajevo fikk han først 13, senere åtte års fengsel. Han slapp fri i en fangeutveksling etter å ha sonet 16 måneder.

Han kom tilbake til Sverige i 1996. Der ble han pågrepet, men løslatt kort etter. I januar 1997 ble saken mot ham henlagt, og han fikk 23 000 kroner i erstatning fra det offentlige.

Men fordi han ikke hadde sonet straffen sin ferdig i Bosnia, ble Arklöv i 2008 på nytt stilt for retten i Sverige for de samme forbrytelsene. Her sa han seg skyldig på seks punkter i tiltalen, og delvis skyldig i to andre forhold og fikk åtte års fengsel.

Straffen fikk ingen betydning ettersom Arklöv allerede satt inne på livstid.