Den brutale Karlag-leiren
Spøkelsesbyen ble bygget for en helt spesiell arbeidsstokk
På de ugjestmilde slettene i Kasakhstan lå en av de mest brutale arbeidsleirene i Sovjet-regimet. Her finnes også en spøkelsesby.
De kasakhstanske slettene kan være brutale midtvinters. Snø og is overalt. Kulden går gjennom marg og ben. Det finnes knapt ly mot den iskalde vinden. I horisonten av det øde slettelandskapet ser jeg flere grå boligblokker, men det er ingen tegn til liv.
– Ingen bor der nå, forteller Sagan og begynner å gå over den hardpakkede snøen mot den forlatte byen. En halvtime senere entrer vi en enorm spøkelsesby. Stillheten er nesten litt skremmende. Det eneste som høres er vinden som uler mellom betongskjelettene. Velkommen til Artlli.
– Min bestefar bodde her, innrømmer Sagan motvillig. Han vil ikke oppgi etternavnet sitt. Ingen i dagens Kasakhstan ønsker å forbindes med de tidligere innbyggerne i Artlli. Her, i hjertet av Sentral-Asia, lå en av de største og mest brutale arbeidsleirene i det fryktede Gulag-systemet: Karlag, Karaganda arbeidsleir, beryktet for sin brutalitet, dårlige levekår og høye dødelighetsrate.
I løpet av Karlags 29 år lange eksistens, var mer enn en million fanger innom her. Kasakhstan ble i løpet av det 20. århundre omgjort til et av Sovjetunionens største fengselssentre.
Karlag var en del av et omfattende system av arbeidsleirer. Tusener av mennesker, politiske dissidenter, intellektuelle, etniske minoriteter og vanlige borgere, ble deportert hit. Til fengsel, systematisk tortur og slavearbeid.
– Artlli huset Karlags voktere og deres familier, forteller Sagen.
Karlag var enormt – 30 mil fra nord til sør og 20 mil fra øst til vest.
– Derfor trengte de voktere, mange, og de bodde her, sier Sagan.
Fiender av staten
Hvem var alle disse fangevokterne? Hva drev dem til vakttjeneste i dette avsidesliggende og ugjestmilde området i det sovjetiske imperiet?
For å forstå deres rolle bedre, er det viktig å få et innblikk i fremveksten av Gulag-systemet i Sovjetunionen og hvordan Kasakhstan ble et sentralt knutepunkt i dette nettverket.
Etter den russiske revolusjonen i 1917 og bolsjevikenes maktovertagelse, ble bruk av tvangsarbeid og straffekolonier en viktig del av det sovjetiske statsapparatet.
Under Josef Stalin vokste dette systemet eksepsjonelt.
Gulag-leirene var en måte å straffe de som ble ansett som fiender av staten på, samtidig som myndighetene utnyttet arbeidskraften deres til å bygge Sovjetunionens industri og infrastruktur.
Kasakhstan, med sine enorme, avsidesliggende områder, var perfekt for etableringen av slike leirer. I mange år var regionen et av de viktigste områdene for kullgruvedrift i hele Sovjetunionen. Karlag-arbeidsleiren sørget for arbeidskraft, utført av deporterte mennesker. Et omfattende korps av fangevoktere var nødvendig.
Deportert av Stalin-regimet
Fangevokterne var ikke nødvendigvis ideologiske overbeviste kommunister. Mange var vanlige mennesker som ble tvunget eller presset inn i jobben som voktere. Mange av dem ble rekruttert fra de fattigere delene av Sovjetunionen, inkludert Kasakhstan.
Det var også tilfeller der tidligere soldater eller medlemmer av sikkerhetsstyrkene, som GPU/OGPU og senere NKVD (forløperne til KGB), ble sendt til Kasakhstan for å tjenestegjøre som voktere. Dette kunne være en form for straff for tjenestefeil.
– For mange var livet som fangevokter en måte å overleve i det harde sovjetiske samfunnet, sier historiker Mariya Drebezgova.
De første arbeidsleirene i Kasakhstan ble opprettet i landsbyen Dolinka 19. desember 1931. Her lå også Karlags administrative senter.
Dolinka er et levende vitnesbyrd på Stalins regime med deportering av mennesker fra alle Sovjetunionens hjørner.
Mange av innbyggerne er barn og barnebarn av tyskere, polakker, koreanere og andre mennesker som ble deportert på 1930- og 40-tallet.
I 2011 ble Karlags administrasjonsbygg gjenåpnet som et museum til minne om fangene i den enorme konsentrasjonsleiren. Mariya Drebezgova har sin arbeidsplass i bygget.
Hun forteller at selv om jobben som vokter av Sovjets arbeidsleirer ga en viss sikkerhet og økonomisk kompensasjon, kunne den også medføre store psykiske og moralske belastninger.
Brutal disiplin
Livet til vokterne var ofte ikke veldig mye bedre enn fangenes. Ved siden av rene vakt- og sikringstiltak, ble vokterne beordret til å gjennomføre brutal disiplinering og straffetiltak. Forskjellige former for tortur og regelrette henrettelser var en del av arbeidsoppgavene.
Fangevokterne levde selv under streng kontroll. Tegn på svakhet eller sympati for fangene kunne få alvorlige konsekvenser. Veien fra Kapitol til Den tarpeiske klippe var kort.
Skjedde en rømning på deres vakt, risikerte vokterne selv å ende opp som Gulag-fange. Brutalitet mot fangene var en måte å bevise sin lojalitet til regimet på, og nidkjær indoktrinering sørget for at fangene utelukkende skulle oppfattes som folkefiender, sabotører og kontrarevolusjonære. Det ble brukt til å rettferdiggjøre grusomhetene.
– Selvsagt fantes det voktere med sadistiske tilbøyeligheter som ikke trengte særlig politisk overbevisning, sier Mariya Drebezgova.
Visste ikke om grusomhetene
Noen av vokterne møtte seg selv i døren. Ifølge historiker Drebezgova ledet en mann ved navn Viktor Pavlovich Zhuravlev Karlag-systemet mellom 22. juni 1939 og 8. mars 1944, og var kjent som en av de verste. Men da han ble erstattet, vanket ingen heder og ære.
– Vi vet ikke med sikkerhet, men dokumenter viser at han med stor sannsynlighet selv ble fengslet og like etter henrettet, forteller Drebezgova
Selv er hun ganske sikker på årsaken: – Zhuravlevs overordnede kunne ikke risikere at han fortalte utenforstående om sine handlinger i Karlag. På den tiden visste ikke folk flest hvor grusomme disse arbeidsleirene faktisk var, sier Drebezgova.
Et slags «Stockholmsyndrom»
Grusomhetene til tross, hjernevaskingen resulterte i innsatte med en form for «Stockholmsyndrom» overfor det nådeløse systemet.
– Flere rapporter fra den tiden forteller at mange av de innsatte ikke bare aksepterte at de ble fengslet i fem til ti år for små forseelser, men at de også verdsatte det.
Folk var så hjernevasket av Sovjets ideologi at mange tenkte det var bra for dem å tilbringe år i en konsentrasjonsleir slik at de kunne få tankene på rett vei. En renselsesprosess.
Dessuten bidro de også til bygging av landet. Bare i 1943 produserte Karlag alene 6800 tonn poteter og 8800 tonn grønnsaker. Dermed følte fangene at de var med på å fø Moderlandet, noe som bidro til legitimering av det brutale systemet.
Og i 1953, da de innsatte fikk høre at Stalin var død, gråt mange, forteller Mariya Drebezgova.
– Selv i dag er det mange russere som mener at de røde terroristene og deres galskap, disiplinerte Sovjets borgere, sier hun.
«Avstalinisering»
Arbeidsleirene ble ikke stengt etter Stalins død, men antallet innsatte ble redusert og graden av statlig terror dempet. Nikita Khrusjtsjov ble valgt til førstesekretær samme året, og satte i gang prosessene med avstalinisering.
Karlag ble offisielt stengt 27. juli 1959, men reorganisert og tatt i bruk igjen kort tid senere
– På slutten av 1950-tallet var det få politiske domfelte i Karlag, flertallet av fangene var kriminelle, forteller Drebezgova.
Kaster lange skygger
Det betyr at Sagans bestefar, som visstnok ikke arbeidet i Karlag før etter 1960, rett og slett bare var en helt vanlig fengselsvokter.
– Men han ble sett på som en folkefiende likevel, minnes Sagan. Karlag kaster fortsatt lange skygger.
Fangevokterne av Karlag ble ofte tvunget til å konfrontere sin fortid. Noen av dem, som hadde vært unge under tjenesten, forsøkte å distansere seg fra rollene de hadde spilt.
Andre, særlig de som hadde klatret i gradene, valgte å forbli tause om sine handlinger. Etter at Gulag-systemet ble lagt ned, begynte vaktene og deres familier å flytte fra Artlli. Sagan tror de siste som flyttet herfra, var så sent som i 1987.
– Ingen, hverken etterkommere eller andre, vil bo i disse bygningene igjen, tror han.
– Og ingen vil snakke om menneskene som bodde her.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 01 2025
